Havets regnskog

Strekker vi Norges 101 000 kilometer lange kystlinje ut, kommer vi hele to og en halv gang rundt ekvator. Langs denne kyststripen vokser det om lag 175 brune, 200 røde og 100 grønne arter av marine makroalger. Vi vet imidlertid altfor lite om hvordan disse enorme ressursene kan utnyttes.

Foods of Norway er et Senter for forskningsdrevet innovasjon (SFI) som ledes av Norges miljø- og biovitenskapelige universitet (NMBU). I åtte år framover skal forskere og næringsliv jobbe sammen for å utvikle ny kunnskap som kan bidra til økt matproduksjon, redusere avhengigheten av importere fôrråvarer og optimalisere ressursutnyttelsen slik at miljøpåvirkningen minimaliseres.

Bioøkonomi handler nettopp om dette – å utnytte organisk stoff som kontinuerlig produseres i naturen gjennom landbruk, havbruk og skogbruk til mat, fôr, energi, drivstoff, emballasje og kjemikalier. Vår forskning ser på hvordan vi kan utvikle dyre- og fiskefôr basert på råvarer som vi kan høste fra egen skog og kyst.

Tidligere har jeg skrevet hvordan skogen er et uutnyttet matfat. Denne gangen vil jeg rette søkelyset på verdens mest uutnyttede ressurs: Tang og tare.

Tang og tare omtales ofte som «havets regnskog». Langs norskekysten alene er det estimert at det vokser 60 millioner tonn med tare. Det er imidlertid først og fremst når vi ser på havet som en mulighet for å drive akvakultur som dyrking av tare at denne biomassen virkelig blir interessant. Med stadig flere munner å mette, vil tilstrekkelig tilgang til animalsk protein være en stadig større utfordring i tiårene som kommer.

97 prosent av alt vannet på jorda er sjøvann.

Verdens landbruksarealer er begrensede. Klimaendringer skaper store utfordringer i form av tørke og ekstrem nedbør, som stadig oftere reduserer jordbruksavlinger. Én løsning kan være å utnytte bedre de mulighetene som akvakultur gir.

97 prosent av alt vannet på jorda er sjøvann. I karrige land som er beriket med kyst, trenger ikke nødvendigvis matproduksjonen være landbasert. Globalt har da også akvakulturnæringen siden 1980 hatt en årlig vekst på 8,8 prosent, og prognosene viser fortsatt økt vekst. Skal veksten være bærekraftig, må imidlertid oppdrettsfisk fôres på proteinkilder som ikke direkte konkurrerer med menneskemat.

Fornybar biomasse som makroalger og trær viser lovende tendenser som gode, bærekraftige fôralternativer til så vel oppdrettsfisk som gris, kyllinger og melkekyr. Målet er at vi de neste årene skal ha nok kunnskap som gjør det kommersielt interessant å utvikle nye fôrråvarer basert på norsk biomasse. Det vil kunne øke selvforsyningsgraden vår og gjøre oss mindre sårbare for klimatiske endringer og politisk ustabilitet i de landene som vi i dag importerer fra.

Tang og tare er i utgangspunktet ingen lett tilgjengelig proteinkilde.

Selv om Norge har én av verdens lengste kyststriper, befinner vi oss i pionérfasen når det gjelder dyrking av makroalger. I 2014 var den globale produksjonen av makroalger 28.5 millioner tonn. Hele 95 prosent av dette ble produsert i Asia, der over halvparten av ble brukt som menneskemat.

SINTEF har imidlertid anslått at vi her hjemme innen 2050 vil dyrke 20 millioner tonn med makroalger, noe som vil kunne gi en verdiskaping på 40 milliarder kroner. Skal vi klare det, er kunnskap nøkkelen.

Seaweeds Energy Solutions er en pionér. Selskapet har patentert en ny måte å dyrke alger på. Utenfor Frøya i Nord-Trøndelag har de et storskala pilotanlegg på ti hektar for dyrking av stortare. I januar måned måler stortaren bare et par centimeter, men bare fire måneder senere er den klar for innhøstingen. Da har de små tarestilkene vokst til om lag 1,5 meter. Seaweeds Energy Solutions høstet i år om lag 25 millioner tonn, men anslår potensialet på de ti hektarene alene til 100 tonn.

Tang og tare er i utgangspunktet ingen lett tilgjengelig proteinkilde. Næringsverdien er i utgangspunktet relativt lav, blant annet på grunn av høyt askeinnhold og lavt innhold av fordøyelig protein. Biomassen inneholder imidlertid mye karbohydrater. Med ny teknologi, der vi bruker en bioraffineringsprosess, kan vi «trylle» litt.

I bioraffineringsprosessen blir biomassen omdannet til sukker og andre næringsstoffer ved hjelp av enzymer. Disse næringsstoffene bruker vi til å produsere gjær. Det er dette gjærmelet som inneholder protein og som kan erstatte eksempelvis soya og fiskemel som proteinkilde.

Å utvikle nye fôrråvarer er en møysommelig prosess.

Vi vet at makroalger inneholder bioaktive komponenter. I tillegg til å produsere gjær, kan vi bruke bioraffineringsprosessen for å hente ut disse viktige bioaktive produktene fra makroalgene. Det kan gi god fiskehelse eller kanskje til og med bedre produktkvalitet. Derfor kartlegger vi møysommelig om vi ved å tilsette for eksempel fem prosent stortare eller bioaktive stoffer fra taren i fiskefôret, kan påvirke positivt fiskens tarmhelse eller hvor lenge en laksefilet kan lagres.

Å utvikle nye fôrråvarer er en møysommelig prosess. Eksemplene viser hvordan vi bit for bit jobber for å avdekke, hente ut og dokumenter de «godsakene» som makroalgene inneholder. Ettersom forskningssenteret startet opp først i fjor høst, er vi fremdeles tidlig i prosessen. Den kunnskapen vi frambringer, vil kunne bidra til at næringsaktører ønsker å utvikle innovative, kommersielle produkter i bioøkonomien.