Teknologien må tilpasses samfunnets behov

CAMBRIDGE: I 1973 ga den britiske økonomen E.F. Schumacher ut en bok med den fengende tittelen Small Is Beautiful der han tok til orde for at fattige land bør anvende teknologi som er mindre kapitalintensiv og tilpasset mennesker og lokale forhold.

Boken utløste en heftig debatt blant økonomer på 70- og 80-tallet om «hensiktsmessig teknologi».

Det er utvilsomt en fordel for utviklingsland å kunne ta i bruk ny teknologi fra de rike landene. Men teknologi utviklet i avanserte økonomier, der det er rikelig med kapital og kompetanse, kan også være en blandet fornøyelse. International Economic Association (IEA) avholdt nylig en paneldebatt med fremstående økonomer — en debatt som kan tyde på at det er enda større grunn til bekymring i dag om hvor hensiktsmessig det er å bruke importert teknologi.

Frances Stewart, som er økonom ved University of Oxford, spilte en sentral rolle i den tidligere debatten om «hensiktsmessig teknologi». Under IEAs paneldebatt påpekte han at det kan virke som om de østasiatiske landenes økonomiske suksess, basert på eksport-orientert industrialisering, viser at det var lite grunn til bekymring for at produksjonsindustrien ikke ville være i stand til å skape nok jobber og forbedre levestandarden i fattigere land.

Knappheten på slike arbeidstakere i lavinntektsland begrenser disse økonomienes evne til å ta i bruk den mest avanserte teknologien.

Sør-Korea, Taiwan og etter hvert Kina staket alle ut en kurs som førte landene ut av fattigdom og som gjorde at de oppnådde historisk høy vekst — bl.a. ved at arbeidskraften på landsbygda flyttet over i mer produktiv moderne industri.

Men i dag fungerer ikke den eksport-orienterte industrialiseringen lenger på samme måte. Produksjonsteknologien har blitt stadig mer kompetanseintensiv, og automatisering og andre former for innovasjon har redusert arbeidskraftens andel av verdiskapingen i industrien.

Som Daron Acemoglu, økonom ved MIT, påpekte under paneldebatten til IEA, har følgende forhold stimulert til arbeidserstattende innovasjon: global konkurranse, bedriftenes økte makt vis-a-vis arbeidstakerne og skattesubsidiering av kapital.

Dette er dårlig nytt for utviklingsland, fordi deres komparative fortrinn er å produsere arbeidsintensive varer. Vi kan allerede se konsekvensene av dette i statistikken. Mange lav- og mellominntektsland har blitt rammet av «prematur avindustrialisering». Med dette menes en utvikling der andelen lavtlønte i produksjonsindustrien først stagnerer for så å falle, sammenlignet med tidligere historiske erfaringer. Selv der industrialiseringen fortsetter i samme tempo, har sysselsettingsveksten i moderne storbedrifter blitt langt svakere.

Acemoglu presenterte data som viser at ny teknologi ikke bare er gunstig for de med mer utdannelse, men at den først og fremst kommer de med master- eller doktorgrad til gode. Knappheten på slike arbeidstakere i lavinntektsland begrenser disse økonomienes evne til å ta i bruk den mest avanserte teknologien.

Bedrifter i utviklingsland kan ikke skifte til mer arbeidsintensive metoder og fortsatt møte kravene til store internasjonale bedrifter eller forbrukere.

Og som Fabrizio Zilibotti, økonom ved Yale, vektla i sine kommentarer under paneldebatten, skaper dette også en vanskelig avveining mellom behovet for teknologioverføring og for et rettferdig arbeidsmarked.

Et av de sentrale stridsspørsmålene i den tidligere debatten om hensiktsmessig teknologi var i hvilken grad produsenter er fleksible nok til å ta i bruk produksjonsmetoder som kan være bedre tilpasset lokale forhold. Globalisering og utbredelsen av forsyningskjeder på tvers av landegrensene kan ha gjort det vanskeligere å tilpasse den fysiske teknologien.

Som Eric Verhoogen fra Columbia University påpekte under paneldebatten til IEA, er produkter av høyere kvalitet gjerne forbundet med mer kapital- eller kompetanseintensiv produksjon. Bedrifter i utviklingsland kan ikke skifte til mer arbeidsintensive metoder og fortsatt møte kravene til store internasjonale bedrifter eller forbrukere.

Verhoogen advarte også om at avvik fra globale normer kan gjøre at lokale bedrifter fortsetter å bruke underlegen teknologi — selv der det er rom for fleksibilitet. En nylig publisert doktoravhandling av Gustavo de Souza ved University of Chicago gir oss enkelte bevis på ulempene dette kan medføre. De Souza fant ut at et brasiliansk program som skattla leasing av internasjonal teknologi gjorde andelen av faglært arbeidskraft lavere i bedriftene dette gjaldt og at dette reduserte den generelle sysselsettingen.

Spørsmålet er om det er mulig å stable på beina en tilsvarende innsats for å stimulere til mer arbeidstakervennlig global innovasjon.

Selv om Brasil befinner seg i det øvre sjiktet av mellominntektslandene og har betydelig teknologisk kapasitet, sier det seg selv at det er begrenset hvor mye hjemlig teknologi kan erstatte den nyeste og mest avanserte teknologien fra utlandet. En mer lovende, men muligens mer utfordrende, oppgave vil være å reorientere selve den globale innovasjonen i en mer arbeidstakervennlig retning.

Tross alt finnes det rikelig med bevis fra andre fagfelt som viser at incentiver påvirker hvilken retning innovasjonen kan ta. F.eks. viser nylige gjennomførte studier av Jacob Moscona (Harvard University og MIT) og Karthik Sastry (MIT) hvordan bioteknologiske forbedringer av jordbruket i stor grad har bidratt til håndteringen av bestemte lokale patogener.

Det gjør at denne innovasjonen er mindre overførbar på tvers av klimasoner. Acemoglu påpekte at amerikansk forskning på fornybar energi hadde økt betydelig etter at statlige programmer og sosialt press hadde endret incentivene i privat sektor. Og stimulering av utviklingen av ny militærteknologi har alltid vært del av myndighetenes tiltaks-arsenal.

Spørsmålet er om det er mulig å stable på beina en tilsvarende innsats for å stimulere til mer arbeidstakervennlig global innovasjon. Dette kan dreie seg om «samarbeidende» roboter i produksjonsindustrien — roboter som jobber sammen med mennesker framfor å erstatte dem.

Det er mulig det er for mye forlangt av myndigheter i teknologisk avanserte land at de må tenke nytt rundt innovasjon på en måte som gjør at de tar hensyn til fattigere land.

Og det kan dreie seg om kunstig intelligens som gjør det mulig for lærere eller sykepleiere å utføre mer fagkyndige, spesialiserte oppgaver. Det finnes allerede bevis på at dette lar seg gjennomføre i praksis. Utfordringen er å bygge videre på disse eksemplene og nedfelle denne nye orienteringen i innovasjonspolitiske tiltak.

Det er mulig det er for mye forlangt av myndigheter i teknologisk avanserte land at de må tenke nytt rundt innovasjon på en måte som gjør at de tar hensyn til fattigere land. Men myndigheter i utviklede land har en egeninteresse av å gå i denne retningen. Også de sliter med økonomisk usikkerhet, polariserte arbeidsmarkeder og tap av gode jobber — og de sosiale og politiske problemene denne utviklingen medfører.

Hva som må gjøres som følge av dette virker åpenbart: Å tilpasse teknologien til samfunnets behov framfor å forvente at samfunnet skal tilpasse seg teknologiens krav, bør være like mye en prioritet for avanserte økonomier som det er en utfordring for utviklingsland.

Oversatt av Marius Gustavson 

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org