Hva Thomas Cook forteller om dagens reiseliv

Historien om en av verdens største reiselivsbedrifter er også fortellingen om turismens historie – om noe som startet som et eventyr i et blaff av idealisme, men endte slik det ofte gjør med troll – når for sterke solstråler treffer dem, nærmer det seg snipp, snapp, snute. For Thomas Cook-giganten var det kullsviertroen på et evigvarende sol&bad marked som ble selskapets bane. Bankenes lommer var ikke var dype nok til å redde selskapet.

Den unge mannen som skapte et økonomisk mirakel ved å utnytte menneskets iboende reise- og oppdagerlyst, var selv en nøktern fyr. Han mente alkohol var menneskehetens svøpe.

Turismetrollet har vokst seg til å bli verdens største industri; 1,4 milliarder feriereiser finner sted årlig.

Det var i iveren etter å få sin menighet på samme tanker at baptistpresten Thomas Cook arrangerte en togtur for sin menighet i sitt hjemsted Leicester til å bivåne en avholdspreken i nabobyen Loughborough. En tur på hele 18 km, og som foregikk i kupeer uten tak. Komfort ble aldri noe den britiske presten brydde seg særlig om.

5. juli 1841 betalte hele fem hundre passasjer én shilling hver for å bli fraktet tur-retur for å lære mer om alkoholens forbannelser.

 

En minneverdig tur

Togturen kom til å forandre verden. «A small trip for man, a giant journey for mankind» kunne gjerne Thomas Cook kalt begivenheten. Neppe ante han hva togturen satte i gang. Turismetrollet har vokst seg til å bli verdens største industri; 1,4 milliarder feriereiser finner sted årlig. Teller man tillegg ferier som foregår innenlands, kan tallet tredobles.

Den unge Thomas må ha vært en visjonær energibunt. Raskt utvidet han sitt territorium til større byer i England. Togvognene fikk tak, og delt opp i første- og andreklasse. Passasjerene fikk tildelt håndbøker om reisemålet – reisebrosjyrenes forløper. I 1851 hadde 150 000 reist med Cook; det var på tide å rette blikket mot kontinentet – nesten det mørke fastland for de fleste briter. Til og med syndens pøl, Paris, fant nåde for misjonærens øyne.

Før sin død i 1892 hadde han organisert cruise til Skandinavia, elvebåtturer på Nilen og «Midnight Sun»-reiser til Nordkapp.

Det første reisebyrået åpnet i London, og da sønnen gikk inn som partner, lå ikke bare USA for døren, men en voksende meny av dannelsesreiser og pilegrim-inspirerte turer til Egypt og Palestina.  Thomas Cook & Son var i 1871 blitt et verdensomspennende selskap, og var de de første til å lansere hotellkuponger, valutatjenester og etter hvert reisesjekker.

Før sin død i 1892 hadde han organisert cruise til Skandinavia, elvebåtturer på Nilen, «Midnight Sun»-reiser til Nordkapp, organisert selskapets første 222 dager lange «Around the World» ekspedisjon – og brukt sin erfaring til å sende en redningsstyrke til Khartoum for å hente hjem en general og hans tropper fra en livstruende beleiring.

Cook-eventyret bare fortsatte på 1900-tallet, og i 1965 kunne selskapet notere et overskudd på én million pund. Via oppkjøp, fusjoner og allianser samt opprettelse av eget flyselskap, og Storbritannias største reisebyråkjede fortsatte vekst-tempoet inn i vårt århundre.

 

Mørkere skyer

Men store lånopptak fikk reisekonsernet til å knake i sammenføyningene. Allerede for seks-syv år siden nådde ryktene om konkursfare avisenes spalter.

Så kom Brexit, etterfulgt av utålmodige kreditorer, mange av dem utenlandske, som ikke lenger ville være med på en reise som kostet mer enn den smakte – og attpåtil innbefattet CO2-spyende jetfly som landet på flyplasser til dels finansiert av tax-free spritsalg.

Thomas Cook-historien er en metafor for vekst-ideologien, lavpris-trenden og kvantitet-fremfor-kvalitet-tankegodset som har preget reiselivsbransjen.

Cook-konkursen kom ikke overraskende; som vi også har sett under Norwegians jevnlige møter med sine kreditorer de siste ukene, er eierne vel så opptatt av å pynte selskapet for beilere som av beleggsprosenten. Det var selve størrelsen på kollapsen som kom brått på mange.

Den kan sammenlignes med bank-krisen «too big to fail» i 2008: Det var fundamentale struktur-svakhetene som kom for dagen, samt styremedlemmers manglende vilje – eller evne – til å innse at det ikke alltid venter et lys ved enden av tunnelen.

I så måte er Thomas Cook-historien en metafor for vekst-ideologien, lavpris-trenden og kvantitet-fremfor-kvalitet-tankegodset som i stigende grad har preget den globale reiselivsbransjen i dette århundret. At vi nå går rundt med datasterke smarttelefoner i lomma som gir oss muligheten til å være vårt eget reisebyrå, har påført reiselivet en høy grad av uforutsigbarhet. Som New York Times spaltist Thomas Friedman uttrykker det: «We’re all connected now, but nobody is in charge.»

 

Hva nå?

Hva med de ansatte hos Thomas Cook og Vingreiser? I motsetning til moderselskapet som sliter med en gjeld på 15 milliarder kroner, går Ving-selskapene i Norden med store overskudd (155 millioner kroner i siste regnskap for den norske enheten). Verdien av fornøyde kunder er et reelt aktivum som gjør dem til fristende kjøps- eller fusjonsobjekter. Om vinneren blir et oppkjøpsfond eller en konkurrent, vet ingen i den volatile situasjonen som nå preger charter-segmentet.

Verst ute er britiske Thomas Cook, med 22 000 ansatte og en flypark det kan bli vanskelig å avhende uten enorme tap. Og selvsagt de ansatte i alle salgsbutikkene som kan gå en usikker tid i møte (å satse på butikker er i seg selv et tvilsomt strategi-grep når en stadig større del av fly- og hotellbestillinger foregår digitalt).

Masseturisme er en tvilsom økonomisk modell, spesielt når man må ta økologiske hensyn utover regnskapets bunnlinje.

Kanskje i den aller vanskeligste situasjonen er mange av de familiedrevne restaurantene og hotellene i Tyrkia og Hellas – nasjoner som allerede har hatt flere tunge år bak seg. Desperate hotellverter i Tyrkia prøvde tidligere denne uken å holde Thomas Cook-gjester tilbake som gisler, av redsel for at konkursen til det britiske holding-selskapet ikke ville være i stand til å innfri sine økonomiske forpliktelser.

 

En lærepenge

Vil den oppståtte situasjonen bli en lærepenge? La oss anta det. Heller ikke i reiselivets vidunderlige verden vokser trærne inn i himmelen. Kanskje vil turismens ledere innse at det er tid for en «time out» for å gå sine fremtidsplaner etter i sømmene.

Masseturisme er en tvilsom økonomisk modell, spesielt når man må ta økologiske hensyn utover regnskapets bunnlinje. Faren for at salige Thomas Cook nok vil rotere i sin grav en stund til er til stede, mens deler av den globale reiselivsindustrien slikker sine sår. Forhåpentlig kommer den styrket ut av konkursen.