Tidsmaskinen på veggen

Moderne TV-serier er velproduserte. De som lager dem er rett og slett veldig flinke til det de gjør.

Det betyr også at når vi TV-tittere setter oss ned med et historisk drama, så får vi et mye mer livaktig inntrykk av gamle dager enn vi gjorde før. Det gjør inntrykk å få vevd datidens arbeidsforhold inn på en hverdagslig måte, i en historie som egentlig handler om noe annet.

Mennesket skal kontrollere omgivelsene, ikke omvendt.

Ta serien «Lykkeland». I en av episodene blir vi kjent med familien til en av de unge kvinnene. Sau er det eneste de kan drive med på den karrige jorda de eier ved havet. Dette er i vår egen tid. Syttitallet. En av mange norske familier som levde av naturen på en måte knapt noen i dag ville fått til. Langt mindre funnet seg i.

I dagens Norge er det helt utelukket å akseptere dødsfall som følge av uhell på jobben.

De får muligheten til å selge den karrige jorda til et oljeselskap. De vil få penger nok til å kjøpe en «ordentlig gård».

– Vi kan dyrke korn, sier datteren.

En ufattelig luksus for en sauebonde.

Det er ikke så lenge siden, men likevel så utrolig langt unna det samfunnet vi har i dag. Knapt noen nordmann vil i dag akseptere at inntekten svinger med år og uår. Med temperatur, eller pris på fårikål.

Det er bare å se hvilket raseri svingende strømpriser mobiliserer i det norske folk. Vi aksepterer simpelthen ikke at naturen skal ha et grep over oss. Vi er forbi det.

Mennesket skal kontrollere omgivelsene, ikke omvendt.

I serien “The Crown” får vi se den forferdelige gruveulykken i Wales i 1966. Enskjønt, ulykke. Den var ventet og den kunne vært unngått. Nesten alle barna i landsbyen Aberfan døde fordi gruveselskapet sparte inn penger på sikkerheten. Hvor langt har vi ikke kommet siden da?

Det er fordi de organiserer samfunnet sitt på en måte som gir enorme forskjeller.

I dagens Norge er det helt utelukket å akseptere dødsfall som følge av uhell på jobben, slurv, dårlige rutiner, HMS eller bakterier. Det blir skandale hver gang det skjer. Heldigvis og med rette. Tenk på at det er utelukket i Norge i 2025 å akseptere dødsfall som følge av smittsomme sykdommer.

Det som historisk sett er en av de aller vanligste måtene å dø på er i dag nærmest tabu.

Vi skal alle dø av noe, men vi aksepterer ikke lenger å dø på jobben. Det skal være trygt å skaffe seg en inntekt. Økonomisk vekst er også menneskelig vekst. Bedre råd skal gi bedre liv. Om ikke for oss, så i det minste for barna våre. Det er avtalen.

Det er en luksus å ta en slik avtale for gitt. Å legge til grunn at levealderen skal øke over tid, for alle. At folkehelsen skal bli bedre over tid, for alle. At kjøpekraften skal stige over tid. For alle.

En slik avtale blir ikke til, og blir ikke overholdt, av seg sjøl.

Levealderen stiger fortsatt i Norge. Vi er friskere enn våre foreldre, og spedbarnsdødeligheten er svært lav. I verdens første moderne, rike land, USA, snudde denne trenden i 2017. Gjennomsnittlig levealder har begynt å falle. Det er ikke fordi de ikke har råd, eller ikke vet hvordan de skal holde seg friske og i live.

Troen på dette har fått et stygt skudd for baugen.

Det er fordi de organiserer samfunnet sitt på en måte som gir enorme forskjeller.

Er du rik kan du fortsatt regne med å leve lengre enn dine foreldre. Mye lengre. Men er du ikke rik, må du nå forvente et kortere liv enn din far og din mor fikk.

I enkelte politiske kretser er det en opplest sannhet at økonomisk vekst er det samme som menneskelig vekst. At mer marked gir bedre liv og mer demokrati for alle.

Troen på dette har fått et stygt skudd for baugen.

Verden er ikke sånn.

Fordeling av veksten er vel så viktig, viser det seg.

(Først publisert i Dagsavisen.)