Til det felles beste

Vi må i større grad sette pris på kollektiv intelligens.

LONDON: Etter at ledere fra politikk, næringsliv og sivilsamfunn møttes under årets Verdens økonomiske forum i Davos, har oppfatningen om at vi lever i en tid preget av «polykrise» bredt om seg. Sammenfallet av flere katastrofale hendelser kjennetegner dagens sosioøkonomiske og geopolitiske landskap.

I møte med enorme utfordringer som global oppvarming, et helsevesen som ikke fungerer, et økende digitalt gap, finansialiserte forretningsmodeller som bidrar til enda større ulikhet hva gjelder inntekt og formue, er det ingen overraskelse at velgerne blir stadig mer desillusjonerte.

Fellesgoder er et resultat av kollektive samspill og investeringer som krever felles eierskaps- og styringsmodeller.

Forholdene ligger godt til rette for populister som lover enkle løsninger. Men de virkelige løsningene er komplekse og vil kreve investeringer og regulering, så vel som sosial, organisasjonsmessig og teknologisk innovasjon, ikke bare av myndigheter og næringsliv, men også av individer og organisasjoner i det sivile samfunn.

Myndigheter tror at politiske tiltak i beste fall kan rette opp i markedssvikt. De gjør gjerne for lite for sent. Slik de ser det: Med forsyning av kollektive goder (som finansiering av grunnforskning og utvikling) gjør de noe med positive eksternalitetsproblemer; med karbonskatt gjør de noe med negative eksternalitetsproblemer.

Fellesgodetilnærmingen tilbyr et anvendelig rammeverk både for å fastsette felles mål og for å finne ut av hvordan vi skal nå dem.

Men det som skal til for å oppnå omfattende og omformende endringer som fører til inkluderende og bærekraftig vekst, er mindre «fiksing» av markedssvikt og mer «forming» av markeder. Dette krever at vi utvider vår forståelse — at vi ikke bare tenker på «kollektive goder», men også på «fellesgoder». Dette dreier seg ikke bare om hva, men også om hvordan.

Fellesgoder er et mål vi kan nå sammen gjennom kollektiv intelligens og ved å dele på nytten ved godene. Det bygger på forestillingen om «allmenningen», men tar det et steg videre ved å vektlegge hvordan man skal utforme investeringene, innovasjonen og samarbeidet som skal til for å nå et felles mål.

Fellesgoder er et resultat av kollektive samspill og investeringer som krever felles eierskaps- og styringsmodeller. Som følge av dette, må belønningen som kommer fra slike aktiviteter, deles kollektivt. Fellesgodetilnærmingen tar også for seg behovet for effektiv internasjonal styring, noe som fremheves med begrepet globale fellesgoder fremsatt av min fremragende kollega, avdøde Inge Kaul, som bidro betydelig til arbeidet i vår Global Commission on the Economics of Water.

Det betyr at man bygger et nettverk av solidaritet der de som ikke blir hørt kan ta del i avgjørende beslutningsprosesser.

I sin klima-encyklika Laudato Si (2015) tar pave Frans uttrykksfullt til orde for fellesgode-tenkning i en stadig foranderlig verden. Dette er ikke bare abstrakt idealisme. Fellesgodetilnærmingen tilbyr et anvendelig rammeverk både for å fastsette felles mål og for å finne ut av hvordan vi skal nå dem.

Frans snakker om nærhetsprinsippet (prinsippet om at man skal håndtere saker på lavest mulige nivå — så lokalt som mulig) og at vi bør se verden gjennom øynene til de som er mest sårbare.

Ved all sosial, økonomisk og politisk endring bør vi, ifølge Frans, prioritere å beskytte de grunnleggende forutsetningene for opprettholdelsen av menneskelige liv. Beslutninger som tas til det felles beste, betyr at man forsvarer verdigheten til de som er sosialt, politisk og økonomisk marginalisert — ikke bare med ord, men med politiske tiltak og nye former for samarbeid.

Det betyr at man bygger et nettverk av solidaritet der de som ikke blir hørt kan ta del i avgjørende beslutningsprosesser.

Det er slik man ikke bare ender opp med å utvikle vaksiner, men også gjør dem tilgjengelige for alle.

Disse målene kan fremmes gjennom en ny vekstmodell drevet sammen med de som har blitt ekskludert, ikke bare iverksatt på deres vegne. For eksempel har samvirkelag vist seg å være en effektiv måte å bringe ressurssvake mennesker sammen på og gi dem muligheter til å påvirke beslutningsprosesser som de ellers ikke ville ha hatt.

Frans forstår også at nå som enkelte økonomiske sektorer har mer makt på visse områder enn det staten har, så er det statens ansvar å forsvare fellesgoder på vegne av oss alle. Dersom vi skal håndtere denne utviklingen og håndtere våre største utfordringer, må det en grunnleggende endring til av det politisk-økonomiske systemet.

Mens fellesgodeprinsippet i dag ses som et korrektiv til det nåværende systemets eksesser, bør det utgjøre systemets sentrale formål.

Penger er ikke nok. Like viktig er den type samarbeid vi legger opp til. Under koronapandemien foretok vi enorme og enormt vellykkede kollektive investeringer i forskning for å lage vaksiner. Men vi sørget ikke for at sluttresultatet faktisk ble et «fellesgode»: en fullt immunisert befolkning på globalt nivå.

Slike ordninger gjør det mulig å utfordre og trosse den urettmessige konsentrasjonen av makt på noen få privilegerte hender, enten det er individer eller bedrifter.

Alt for ofte bryr vi oss for lite om våre partnerskap. Bare fordi vi har «blitt partner med noen» betyr ikke det at vi arbeider godt sammen til det felles beste. Det krever også at man blir enige om mål og justerer risiko og belønning. Alle parter må være enige om hva i tillegg til hvordan.

Det er slik man ikke bare ender opp med å utvikle vaksiner, men også gjør dem tilgjengelige for alle.

Med en fellesgodetilnærming vil hvert steg i denne prosessen være nesten like viktig som sluttresultatet. I USA kanaliserer myndighetene milliarder av dollar, i form av offentlige investeringer, inn i helse-FoU hvert år (45 milliarder dollar bare fra det nasjonale helseinstituttet, NIH, i 2022) for så å la private aktører sitte igjen med all profitt.

Når «belønningen» fra en kollektiv innsats realiseres — gjerne som profitt i næringslivet eller som verdifull kunnskap — bør den deles i samme grad som risikoen ble fordelt.

Som jeg viser i min bok Mission Economy, er det mange måter man kan gjøre det på. Immaterielle rettigheter eller prisbetingelser kan knyttes til offentlig støtte, eller man kan kreve fordeling av profitt gjennom en slags deleiermodell. Kollektive eierskapsstrukturer kan også bidra til at man fordeler verdier på en mer rettferdig måte med alle medlemmene av samfunnet.

Slike ordninger gjør det mulig å utfordre og trosse den urettmessige konsentrasjonen av makt på noen få privilegerte hender, enten det er individer eller bedrifter.

Fellesgoder dreier seg om nært samarbeid, kollektiv intelligens, om å gå sammen om mål og midler og om en riktig fordeling av risiko og belønning.

Disse problemene gjelder ikke bare helse, men gjør seg også gjeldende på andre områder. Den digitale økonomien har vokst i årevis med hjelp av enorme offentlige investeringer. Fordi noen få mektige selskaper kontrollerer mesteparten av all data, bidrar viktig teknologi, som kunstig intelligens, til å reprodusere allerede eksisterende skjevheter og urett.

For å rette opp i dette, må vi utforme et mer inkluderende og transparent rammeverk. For eksempel, kan vi kreve at vilkårene ved å bruke digitale tjenester utformes i henhold til visse etiske standarder.

Vi må også oppfordre til at man i større grad setter pris på kraften som ligger i kollektiv intelligens. I likhet med at måleparametere for ESG (miljømessige, sosiale og forretningsetiske forhold) gjør det enklere for bedrifter å rapportere om organisasjonskultur og atferd, vil en fellesgodetilnærming kreve mer robust rapportering om dynamikken mellom organisasjoner og mellom offentlig og privat sektor for å fange opp helheten i samarbeidsøkosystemet (eller parasittisme, hvis det er tilfelle).

Fellesgoder dreier seg om nært samarbeid, kollektiv intelligens, om å gå sammen om mål og midler og om en riktig fordeling av risiko og belønning. Oppdragsorientert nærings- og innovasjonspolitikk viser hvordan disse prinsippene kan anvendes i praksis.

Det er den beste — ja, faktisk den eneste — måten å sikre skikkelig livskvalitet på for alle på en planet der vi alle er forbundet med hverandre.

Et lands myndigheter eller et internasjonalt organ definerer et klart mål — ofte i samtaler med andre interessenter — og legger så til rette for et inngående samarbeid mellom offentlig og privat sektor for å realisere målet. Prøving og feiling er avgjørende for denne prosessen.

Selv om retningen må være klart definert, bør det også være relativt mye rom for eksperimentering nedenfra og opp.

Fellesgoder er et felles mål. Ved å vektlegge hvordan like mye som hva, gir en fellesgodetilnærming muligheter til å fremme menneskelig solidaritet, kunnskapsdeling og kollektiv fordeling av belønning.

Det er den beste — ja, faktisk den eneste — måten å sikre skikkelig livskvalitet på for alle på en planet der vi alle er forbundet med hverandre.

Oversatt av Marius Gustavson