Tillit, likhet og allmenningens tragedie

Mine besteforeldre låste aldri ytterdøra, og hvorfor skulle de det? Det var vennlige og pålitelige naboer på alle kanter. Selv låser jeg min, men selv med åpen ytterdør er sjansen for uvelkomne gjester minimal. Jeg stoler generelt på folk flest, slik jeg i det store og hele har tiltro at den skatt jeg betaler går til samfunnsgagnlige formål. Det gjør at jeg betaler min skatt, om ikke med udelt glede, så i alle fall en følelse at den er rettferdig og gjør nytte for seg.

Den norske (eller nordiske) modellen har tillit som sentral forutsetning og sentral gevinst. Tillit er et så åpenbart gode for individ og samfunn at det omfavnes fra høyre og venstre, og det synes interessant nok også å være en generell aksept for at for stor ulikhet og akkumulering av for mye rikdom på for få hender ikke er bra for et samfunn. Uenighetene dukker imidlertid opp i synet på graden av likhet, hvordan man best kan oppnå likheten og samvariasjonen mellom likhet og tillit.

Også på nasjonalt nivå er tilliten samfunnets lim og drivstoff.

Tillit er i vinden, og de fleste har innsett at tillit er vår fremste sosiale kapital. Derfor er det ikke ren lip-service til vertskapet når Bill Clinton under sitt Norgesbesøk i sommer fremhevet den norske modellen som et eksempel til etterfølgelse fordi den fremmer et tillitsbasert samfunn. Tillit fremmer ikke bare trivsel, tilhørighet og livskvalitet. Også for de som er mest opptatt av effektivitet og produksjon er tillit gull verdt fordi man langt på vei slipper unna stivbente og fordyrende kontrollrutiner som vokser fram i mistillitens kjølvann.

I samfunn der antakelsen er at du blir lurt straks du snur ryggen til om det ikke finnes streng kontroll og strenge sanksjoner, må man holde seg med et anselig korps av kontrollører, noen som kontrollerer kontrollørene, skjemaer og rapporteringsrutiner – you name it. Jo mindre tillitt, desto mer ressurser på allokeres til ikke-produktiv og ikke-trivselsfremmende kontroll.

Ved universitetet i Oslo har vi nå Unpacking the Nordic Model som et av våre tre nye tverrfaglige satsningsområder, og her er også et samarbeid med The Evolution Institute i USA. De har som Norge som studieobjekt og rollemodell for hvordan et samfunn fungerer på sitt beste fordi vi har tillit til politikere, maktapparat og selve systemet, men også fordi vi har tillit til hverandre. Også på nasjonalt nivå er tilliten samfunnets lim og drivstoff.

Den er basert på gjenkjennelse, sosial likhet, lite av “dem og oss”, balanse mellom arbeidsgivere og fagforeninger, høy grad av refordeling gjennom skatt og aktiv bekjempelse av sosiale skjevheter. Når nå ulikhetene av flere grunner vokser fram også i Norge, innebærer det at det dugnadsånden forvitrer og det tillitsbaserte samfunnet knaker i sammenføyningene.

Mastervariabelen er sosial likhet (for alle praktiske formål inntektslikhet) som korrelerer med en lang rekke indikatorer på velferd og et godt samfunn. Tall fra OECG viser at de skandinaviske land har den laveste indeks for inntektsforskjeller, men viser samtidig at forskjellene er økende også her. En rimelig grad av likhet er koblet til en følelse av systemrettferdighet, følelsen av å være i samme båt, villighet til å betale skatt – noe som igjen rimeligvis henger sammen med gode sosiale velferdsordninger er også koblet til.

De som hardnakket har fastholdt at likhet i seg selv ikke er noen forutsetning for tillit og andre av velferdsstaten goder, har i de siste årene blitt dunket i hodet med solid empiri som understreker ulikhetens pris. Det er mange titler å velge i, men de blant de mest empirisk tyngste bestselgerne er Peter Cornings The Fair Society, Richard Wilkinson og Kate Picketts The spirit level; Why Greater Equality Makes Societies Stronger som viser nettopp det tittelen sier, Joseph Stiglitz The Price of Inequality sier i usedvanlig klartekst mye av det samme, mens Thomas Piketty Kapitalen i det 21. Århundre har forklart hvordan og hvorfor ulikhetene øker.

Gruppesolidaritet har ofte et janusansikt med solidaritet innad og egoisme utad.

Tillitt bygges gjennom strukturer og institusjoner, men baseres på relasjoner. Mennesket har et stort talent for tillit og samarbeid fordi vi er utviklet som en sosial art der tillit og gjensidighet er grunnleggende for vår suksess som art, og for menneskelige adelsmerker som empati og normativ moral. Så er det også slik at små, homogene og oversiktlige samfunn, likhet og fellesskap fremmer tillit mellom individer, mens økende befolkning, kompleksitet og følelse av å stå utenfor svekker den. Vi har i nesten hele vår historie levd i stammesamfunn og landsbyer, og bærer med oss småsamfunnets mentale karaktertrekk. Kanskje er noe av grunnen til at tillit fortsatt står så sterkt her til lands at vi transformerer bygdesamfunnets tillit til et nasjonalt nivå.

På alle nivå er det en latent konflikt med nivået over, der samarbeid betinger at den uhemmede egeninteressen overstyres. Gener må samarbeide i cellen, celler må samarbeide for å danne individet, individer må samarbeide til gruppens eller lokalsamfunnets beste, og så videre opp til nasjonalt og internasjonalt nivå. På hvert nivå ligger en latent konflikt, og gruppesolidaritet har ofte et janusansikt med solidaritet innad og egoisme utad, også på nasjonalt nivå. Og kanskje er Norge et eksempel på tillit og solidaritet på nasjonsnivå som kan være en av de bedre utslagene av en mild nasjonalisme.

Men da til allmenningens tragedie. Allmenningens tragedie kan illustreres ved overbeite eller overfiske av fellesressurser, men også forurensning der man ikke vil ta belastningen ved for eksempel redusert bilbruk eller redusert forbruk uten at andre gjør det samme (og helst før en selv). En felles ressurs eller felles resipient (i dette tilfellet atmosfæren) belastes, og det individuelle bidraget er beskjedent, men summen av enkeltbidragene er formidable. Alle ser de individuelle kostnadene ved reduksjoner i det personlige forbruket som større enn den relative gevinsten for fellesressursen.

Vi står nå oppe i to kriser som forandrer vårt samfunn: miljøkrise og flyktningkrise.

Svarteperspillet omkring utslippsreduksjoner i de internasjonale klimaforhandlingene viser det samme prinsippet på internasjonalt nivå. Wilkinson og Pickett argumenterer i The Spirit Level for hvorfor stor grad av ulikhet fremmer en viss form for misunnelsesdrevet konsumerisme som er roten til mange av de store miljøproblemene. De rike stiller sin rikdom til skue gjennom prangende forbruk (hva er ellers vitsen med rikdommen), og setter en standard som alle søker å nå. Det er nok så, men ulikhet og mangel på tillit og fellesskapsfølelse fremmer også allmenningens tragedie med miljømessige og sosiale konsekvenser. Elanor Ostrøm fikk nobelprisen i økonomi nettopp ved å vise til de sentrale forutsetninger for å tøyle allmenningens tragedie: sterk gruppeidentitet, kollektive avgjørelser, belønnings- og sanksjoneringssystemer som er allment akseptert, vilje til å renonsere egne krav til fellesskapets beste.

Vi står nå oppe i to kriser som forandrer vårt samfunn: miljøkrise og flyktningkrise. Hvor dyp og vanskelig denne forandringen vil bli, avhenger av i hvilken grad vi lykkes i å opprettholde tillit og likhet, og at vi nasjonalt og internasjonalt makter å motivere den fellesskapsfølelse som kreves for å tøyle allmenningens tragedie