Tilretteleggere, tåkeleggere og nyttige idioter

Etter andre verdenskrig ble det vanskeligere å være nazist. Fra å ha hersket over størstedelen av Europa og deler av Afrika, gikk de til å bli omtalt som det de var: folkemorderiske fanatikere, krigshissere og, i tidligere okkuperte land som Norge, landsforrædere.

Det eneste landet der de ble tillatt å marsjere i gatene og hilse hverandre med det de forskjønnende kalte «romersk hilsen», var i Sverige. Sammen med italienske fascister kom svenske nazister til å stå sentralt i arbeidet med å gjenoppbygge en «svart internasjonale», med hovedsete i Malmø.

Det ekstreme blir normalisert.

I Italia ble fascisme forbudt i henhold til den antifascistiske grunnloven, likedan i Tyskland. Å bruke fascistiske symboler skal i prinsippet fortsatt være forbudt i begge land, selv om den italienske Meloni-regjeringen gjentatte ganger har sett mellom fingrene på det. Den tyske regjeringen har på sin side vært mer opptatt av å slå ned på Palestina-demonstrasjoner og antifascistiske blokader enn å gripe inn mot åpenlyse nazistiske symboler. Mens nazister får gå i fred, arresteres propalestinske jøder – med anklager om antisemittisme. Det er ikke rart at folk blir forvirra.

Men er symboler og hilsener så viktige da?

Ja, de er det. Særlig for fascister. For dem som bruker disse gestene er de veldig viktige. Det er derfor de bruker dem. Om du vil se effekten det kan ha på en folkemasse, se filmer fra Italia eller Tyskland for hundre år siden. Å gjøre noe slikt i dag er i tillegg å bryte et tabu, og flytte fram posisjoner. Det ekstreme blir normalisert.

---

Les også: Når folk er redde og engstelige for framtida, er det som bensin på fascismens bål.

---

Fascismen var og er ikke bare et redskap i oligarkenes hender – den var også en irrasjonell ideologi med stort handlingsrom for føreren. For å mobilisere var den avhengig av følelser, (for)førere, gester, symboler, myter og ritualer. Å hilse med «romersk» eller «tysk» hilsen, eller med «Heil og sæl» som de norske fascistene foretrakk, er et middel for å skape samhold, peke mot føreren, og varsle en vilje til vold og ensretting.

Det tok fem minutter før de mest lojale trumpistene, både i Norge og andre land, begynte å fornekte og spre tåpelige talepunkter.

At så mange nå omskriver det Elon Musk gjorde i går, kaller det «obskurt» eller et utslag av glede, eller roter seg bort i meningsløse diskusjoner om det minner mest om italiensk eller tysk fascisme, er illevarslende for tida vi går inn i. Men det er, som Eivind Trædal skriver i Aftenposten, også nyttig: Det gjør at vi «raskt kan identifisere hvem som er for feige til å snakke sant i den nye Trump-æraen. Den listen er dessverre lang og innflytelsesrik. Det blir også tydelig hvem som kan avskrives som hjernevaskede Maga-sauer. Det tok fem minutter før de mest lojale trumpistene, både i Norge og andre land, begynte å fornekte og spre tåpelige talepunkter. «Han er autistisk!» «Det var bare et forsøk på å vise at han er glad i fansen.» Spar meg.

Selv håper jeg vi lever til å se disse folka omtalt i historiebøkene som det de er: tilretteleggere, tåkeleggere, nyttige idioter.

Musks heiling var nemlig ikke et uhell, men en logisk – om enn også irrasjonell- videreføring av Musks langsiktige og flerårige arbeid med å normalisere fascismen han vokste opp med. Den kan tolkes som nok et forsøk på å så tvil om hvem som var de gode og de slemme under andre verdenskrig, slik han har bidratt til på X, til å spre antisemittiske konspirasjonsteorier om at jøder sprer «hat mot hvite», til å heie fram rasistiske pogromer i Storbritannia, og så videre.

Den som sovner i demokratiet, våkner i diktaturet.

Da regissøren Stanley Kubrick lagde filmen «Dr. Strangelove» i 1964, ga Peter Sellers oss en uforglemmelig karakter, bygd på en virkelig figur: den tyske nazivitenskapsmannen som fortsatte i amerikansk tjeneste etter krigen. Dem var det en hel del av. Å kontrollere høyrearmen er vanskelig, ikke bare for Dr. Strangelove, som stadig forsøker å tvinge sin strake høyrearm ned – men også for mange av dagens forførte.

Å heile har vært forbeholdt forsamlinger bak lukkede dører og nedtrukne gardiner, der f-ordet man ellers gjør så mye for å unngå, blir brukt uten blygsel. Vi så det på seiersmøtet til Robert Spencer og Alt-right etter Trumps seier i 2016, og takket være undersøkende journalister og antifascister har vi hatt talløse eksempler på «identitære», «nasjonalkonservative» og «patrioter» som er blitt avslørt som det de er, i alle de tiårene der fascismen var tabubelagt.

Nå står kampen om å beholde det som et tabu. I et samfunn der det å heile ikke lenger anses uakseptabelt, eller ikke engang forstås, er veien til fascistisk dominans blitt mye kortere. Det er på tide å våkne, folkens. Den som sovner i demokratiet, våkner i diktaturet.

Teksten er en utvidet utgave av et innlegg fra Jonas Bals’ Facebook-side. Teksten ble oppdatert hos Agenda Magasin 21.01.25 kl. 16.39.