Tingene dras fra hverandre, sentrum brister

Tittelen på denne teksten er hentet fra den britiske poeten W.B. Yeats’ dikt «The Second Coming». Det andre leddet er kanskje mer kjent, også for norske lesere, på engelsk: «the center cannot hold». Sentrum brister, i Kai Skagens norske oversettelse. Yeats skrev diktet i etterdønningene av den første verdenskrigen. Han beskriver en verden i oppløsning, der en ny kraft er i ferd med å reise seg.

Kort sagt: Sentrum brister.

Ikke ulikt tiden vi lever i, dermed. 100 år og vel så det senere er det nesten som om poeten var framsynt. Ikke bare forutser han en verdensordens kollaps og det påfølgende marerittet vi kjenner som andre verdenskrig, han beskriver også klare trekk ved verden de siste ti årene. Sentrum brister. En ukjent og skremmende kraft vokser ute på høyre flanke.

USA og Donald Trump skrives det mye om. Men det er ikke bare der det politiske bildet er i endring. Også i Europa, i våre naboland, er ytre høyre i ferd med å feste grepet. I de tre landene som vi vanligvis omtaler som de viktigste i vår del av verden, Frankrike, Storbritannia og Tyskland, er nå ytre høyre-partier størst på meningsmålingene. Det har ikke skjedd før. Betydningen kan neppe overdrives.

I Frankrike har høyrepopulistiske Nasjonal Samling, tidligere Nasjonal Front, hatt flertall på målingene i hele år. Siste målinger gir 33 prosent oppslutning til Marine Le Pens parti. Det skjer til tross for at Le Pen selv er dømt for misbruk av offentlige midler og er fratatt retten til å stille til valg i to år. (Le Pen har anket dommen.)

Medienes omtale av demonstrasjonen som et rent ytre høyre-fenomen er trolig ikke helt presis.

Det skjer samtidig som landet befinner seg i en politisk krise. Parlamentet er lammet av at de tre blokkene ikke klarer å finne sammen og ikke får vedtatt et budsjett. President Emmanuel Macron er upopulær både til høyre og venstre, og veien videre synes sperret. Kort sagt: Sentrum brister.

Det er Labour, det sosialdemokratiske partiet, som sitter med makta i Storbritannia, men statsminister Keir Starmer er ingen populær leder. Til venstre for ham har utbrytere fra Labour dannet et venstrealternativ. Og til høyre har rabulisten Nigel Farage skapt et nytt fenomen: Reform UK er nå størst på målingene, med rundt 30 prosent oppslutning.

I helga samlet en demonstrasjon rundt 150.000 mennesker i gatene, i protest mot innvandring, dyrtid, kutt i velferd og politikernes unnfallenhet i møte med tidens utfordringer.

Medienes omtale av demonstrasjonen som et rent ytre høyre-fenomen er trolig ikke helt presis – men det er liten tvil om at budskapet om «Unite the Kingdom» er inspirert av flere viktige stemmer langt ute på ytre høyre flanke. Den amerikanske tek-oligarken Elon Musk snakket til demonstrantene i Londons gater via videolink. Han hevdet at Storbritannia «blir ødelagt av massiv ukontrollert innvandring», og ba om «oppløsning av parlamentet» og regjeringsskifte.

I etterkant av helgas marsj har kritikken mot etablerte mediers dekning haglet. Ikke minst har mange hevdet at det var flere millioner deltakere i marsjen, og at de lyvende mediene holder denne informasjonen tilbake.

Partiet holdes enn så lenge unna makt og posisjoner.

«Beviset» som florerer i sosiale medier er AI-generert. Slik brytes tilliten til institusjonene, inkluderte mediene, ned. De etablerte partiene, det som før het venstre- og høyresiden, men som nå er omdøpt til sentrum-venstre og sentrum-høyre, har mistet velgernes gunst. Sentrum rives i fillebiter av flankene, og klart mest fra høyre.

I Tyskland har Alternative für Deutschland (AFD) rundt 25 prosent av velgerne, og er nå større enn kristendemokratene på målingene. I helgas lokalvalg i den mest folkerike tyske delstaten, Nordrhein-Westfalen, helt vest i Tyskland, tredoblet AfD sin oppslutning, til 14,5 prosent. Med det kom partiet seg over enda en skranke: Inntil nylig har nemlig AfD først og fremst vært et østtysk fenomen. Partiet holdes enn så lenge unna makt og posisjoner. Men partiet bare fortsetter å vokse.

Legg til at Italia styres av partiet Fratelli d’Italia, Italias brødre, at ytre høyre står sterkt i Finland, Nederland, Belgia, Polen, Sverige (og Norge?), og at Viktor Orban fortsatt styrer i Ungarn, og bildet begynner å bli mørkt.

Veien ut av dette uføret er ikke lett å peke på.

Det er mye som skiller de ulike ytre høyre-partiene i Europa, men én ting har de felles: Innvandringsskepsis (eller langt hardere ord, i mange tilfeller), frykt for islams påvirkning på vestlige samfunn og en misnøye, ofte en forakt, for elitene – i alle fall de politiske og kulturelle. Klimatiltak og det grønne skiftet omtales gjerne som en bløff. Det er ofte by mot land, der urbane velgere går for liberale og klimavennlige alternativ, mens velgere i nedlagte industriområder og på landsbygda ofte går langt til høyre.

Utviklingen understøttes gjerne av sterke kapitalkrefter. Nå ser vi også at kristendommen spiller en stadig viktigere rolle i landskapet ute til høyre. Marsjen i London i helga var preget av kors og kristen bønn.

Sagt på en annen måte: KrFs vending mot høyre her i Norge oppsto ikke i et vakuum.

Hva betyr så alt dette?

Det er ikke gitt at et land går helt Trump selv om ytre høyre vinner fram. Det er forskjell på ytre høyre og ytre høyre. Men vi er på vei inn i et fremmed landskap. For igjen å låne Yeats’ ord:

«Hvilket brutalt udyr som endelig har hørt sin time slå, vralter nå mot Betlehem for å bli født?»

Det haster med å bygge nye og kraftigere bolverk igjen.

De store folkepartienes fall – eller knefall, som i tilfellet republikanerne i USA i møte med Trump – og ytre høyres vekst, viser at noe har gått i stå i våre samfunn. Avstanden har blitt for stor mellom den etablerte politiske konsensus og mange folks liv og bekymringer. Det vet misnøyeagenter, ofte utstyrt med kyniske og nedbrytende budskap, å utnytte.

«De beste tror ikke på noe, de verste syder av lidenskapelig intensitet», som Yeats sier det i «The Second Coming».

Veien ut av dette uføret er ikke lett å peke på. Innsparing, enda mer privatisering og økende økonomiske forskjeller er i alle tilfeller et veldig dårlig svar, det bør de snart 20 årene etter finanskrisen i 2008 og de 40 årene med Reagan- og Thatcher-inspirerte offentlige kutt ha lært oss. Det haster nå med å sette disse lærdommene ut i praksis.

Og så må vi kanskje begynne å tro på noe igjen. Som at vi må kjempe for demokratiet vårt, og for de universelle rettighetene. Som det heter: Det liberale demokratiet må vinne hver gang. Det autoritære ytre høyre trenger bare å vinne én gang for å rive ned alt som er vunnet. Det viser Donald Trump (joda, han har vunnet to ganger) hver dag i USA.

Slik kan det gå når sentrum brister. Det haster med å bygge nye og kraftigere bolverk igjen.

(Først publisert i Dagsavisen.)