Hvem tør temme teknologien?

I partilederdebatten under Arendalsuka i august var digitalisering av arbeidslivet et av temaene. Det var en kjedelig debatt med lite uenighet. Alle er opptatt av at det ligger store muligheter i helse- og omsorgsteknologi, og at vi må bygge kompetanse. «Vi kan ikke stoppe teknologien», hører vi ofte. Og det er jo helt riktig. «Vi må ruste befolkningen til å håndtere rask omstilling i møte med ny teknologi», sier mange. Det er også fint. Men det høres ut som om vi for det meste skal sitte og vente på at teknologien kommer, og så gjøre vårt beste for å være klare.

Hvorfor i alle dager er det så bred enighet om å forholde seg passivt til en av de viktigste endringene i vår tid?

Teknologipolitikken handler i all hovedsak om å legge til rette for innovasjon. Det er et fint mål. Men i finanssektoren, flytrafikken og energimarkedene har vi jo aldri nøyet oss med bare å fremme mest mulig innovasjon? Hvorfor i alle dager er det så bred enighet om å forholde seg passivt til en av de viktigste endringene i vår tid?

Først kapitalismen, så teknologien

Det er nesten like kjedelig å spørre partilederne hva de tenker om digitalisering, som det ville være å utfordre dem på om de er enige i at markedskreftene må kontrolleres gjennom reguleringer og omfordeling. Slik har det ikke alltid vært. På 1930-tallet var store deler av verden i dyp økonomisk krise. Sterke krefter ville fjerne kapitalismen som system. På den andre siden sto en liten økonomisk elite som på ingen måte ønsket å tøyle markedskreftene.

Teknologien utfordrer også måten vi hittil har regulert kapitalismen på.

Det var her sosialdemokratene kom inn. Deres prosjekt handlet om å omfavne kapitalismen som system, men også sette den under politisk kontroll, og ikke minst sørge for at gevinstene ble fordelt. Som svar på økonomisk krise kom for eksempel den da radikale ideen om underskuddsbudsjettering for å stimulere etterspørsel og få fart på økonomien igjen.

Arbeidslivet skulle reguleres og fellesskapet skulle sørge for alle. Arbeidsgivere ble pålagt å gi sine ansatte ferie, og senere ble det jammen også lovfestet arbeidsmiljø. Det var uhørt. I dag, nesten hundre år senere, skal du lete lenge etter en norsk politiker som vil si at dette var dårlige ideer. Den politiske debatten handler utelukkende om hvor mye markedet skal reguleres, og hvordan.

Nå er det en ny tiger som må temmes.

Fri teknologi er farlig

Like åpenbart som det er at digital teknologi gir enorme muligheter, like tydelig er det også at den gir grunnlag for berettiget frykt. Vi trodde sosiale medier skulle åpne debatten opp for flere og demokratisere samfunnet. Men vi har sett at det motsatte fort kan skje. Små og ekstreme bevegelser får uforholdsmessig stor oppmerksomhet, og valg kan påvirkes av fremmede makter gjennom falsk informasjon. Selskapene og deres algoritmer bestemmer hva vi får vite, men algoritmene holder de hemmelige.

Kunstig intelligens kan brukes til mye, men skaper også ny risiko som må reguleres, hevder stadig flere. Stephen Hawking var bekymret. Elon Musk er også urolig. De har begge advart mot at kunstig intelligens ikke må få vokse uten kontroll. Da skaper vi monstre.

 

Kapitalisme i fri flyt

Dessuten, hvis vi ikke styrer teknologien, klarer vi heller ikke å styre kapitalismen. Teknologien utfordrer også måten vi hittil har regulert kapitalismen på. I boken Capitalism without Capital skriver Stian Westlake og Jonathan Haskel om hvordan økonomien endrer seg når de fleste verdier er abstrakte og immaterielle. Digitale plattformer, merkevarer, design og organisering skaper langt større verdier i verdensøkonomien enn ting vi kan ta og føle på.

Globale selskaper får altså monopolmakt, og det nesten uten å betale skatt.

Det gjør at markedet ikke lenger fungerer slik vi er vant til. Virksomheter og gevinster konsentreres i færre selskaper på færre steder. Det skjer blant annet fordi skalering av immaterielle investeringer koster nesten ingenting. En programvare, design eller arbeidsmetode som allerede eksisterer, kan brukes på flere områder uten at det koster noe mer. Dermed vokser noen nesten ubegrenset og skaffer enorme markedsandeler og posisjoner.

Langt bak kommer alle konkurrentene som ikke har en sjans. Når det ikke lenger er konkurranse, faller markedsøkonomiens viktigste prinsipp. Monopolkapitalisme er hverken effektivt eller rettferdig.

Globale selskaper får altså monopolmakt, og det nesten uten å betale skatt. Store multinasjonale selskaper, med gigantene Google, Amazon, Facebook og Apple (GAFA) i spissen, har ufattelige overskudd som er vanskelige å stedfeste. Samtidig muliggjør teknologien i seg selv mer skatteplanlegging.

 

Lurt, men vanskelig

Det er kanskje ikke så rart at vi nøler med å styre teknologien. Vi er ute av trening. De siste tiårene har politiske reformer i stor grad handlet om å deregulere, altså om å styre mindre. Internett ble født i dereguleringens tidsalder, skriver tidsskriftet the Atlantic. Idet vi overga internett fra myndighetene som skapte det til private, slapp vi også ethvert forsøk på styring. Hvorfor regulerer vi all annen infrastruktur, men ikke den viktigste?

Brukere kan ikke flyttes til skatteparadis.

I sommer har vi debattert om vi kan bli enige om å droppe å ha med mobiltelefoner på barneskolen. Det ble raskt slått ned. Den enkelte families frihet til selv å bestemme, sammen med frykten for å være bakstreversk, ble større enn viljen til å beskytte oss – og barna våre – fra oss selv og utstyret vårt.

Men noe har begynt å endre seg. Stadig flere ønsker seg reguleringer av plattformer som Facebook. I EU forsøker konkurransekommisær Margrethe Vestager å slå ned på globale teknologiselskaper som ikke vil bidra til fellesskapet. Men det går sakte. For hvordan skal vi lage reguleringer som sikrer et trygt arbeidsliv, privatliv og forbrukerrettigheter, uten å hemme innovasjon og nye ideer?

Grunnen til at vi ikke får det til, er at vi begynner i helt feil ende, skriver Gillian Hadfield i Quartz Magazine. I stedet for å løpe etter nye aktører som Uber med gamle reguleringer og få dem til å passe det nye, burde myndighetene kreve bredere mål, og overlate til teknologien selv å finne løsninger som oppfyller kravene. De har mye bedre forutsetninger for å klare det, men har selv vist at de ikke gjør det hvis de kan slippe.

Men ofte har vi mer handlingsrom for å styre enn vi tror, det vet vi fra erfaring med å regulere markedet de siste hundre årene.

Eller vi kan begynne med tre grunnleggende prinsipper og ta det derfra. Det første er å kreve åpenhet om hvilke algoritmer som brukes til å analysere data vi selv deler gratis. Det andre er å jobbe hardere for å kreve inn skatter fra selskapene som tjener seg rike på informasjon vi gir dem. En mulighet er kanskje å kreve inn en avgift for hver bruker de har i et land? Brukere kan ikke flyttes til skatteparadis.

Det tredje er å slå ned på monopolposisjoner – også dem som tilbyr tjenester gratis. Noe kan vi gjøre selv, andre ting må vi gjøre sammen med andre. Det siste gjør naturligvis oppgaven enda vanskeligere. Men ofte har vi mer handlingsrom for å styre enn vi tror, det vet vi fra erfaring med å regulere markedet de siste hundre årene.

Teknologien, akkurat som kapitalismen, kan gjøre mye bra for oss. Men den har, som det meste i samfunnet, vist at selvregulering sjelden er nok. Derfor må politikken bestemme.