Tre utfordringer for sosialdemokratiet

«Det er en veldig viktig sak, men dette er jo noe alle partier er enige om?»

Naboen jeg sto sammen med ved sandkassa i bakgården, er selv medlem av partiet Venstre. Vi snakket om hvordan store flernasjonale selskaper organiserer seg bort fra å betale skatt i Norge, og problemene slik skatteplanlegging fører med seg: Det svekker lokalt næringsliv, fører til økte forskjeller og gir færre penger til velferdsordninger. Men går det noen politiske skillelinjer her – alle er vel enige i at dette er et problem som må løses?

På ungdomsskolen fikk alle jentene spiseforstyrrelser. I hvert fall virket det sånn.

Det var ikke første gang jeg møtte den innvendingen, og ikke bare når det gjelder behovet for et mer rettferdig skattesystem. Alle mener vel at arbeidslivet bør være seriøst, og at arbeidslivskriminalitet bør bekjempes? Finnes det politikere som vil si seg uenige i at hovedregelen bør være faste ansettelser – ikke innleie og midlertidige kontrakter? Vi mener vel alle at klimaet må reddes, at barna våre skal ha en god skolehverdag, og at vi trenger en velfungerende infrastruktur i hele landet. Mye kan virke likt i norsk politikk.

Jeg er sosialdemokrat fordi sosialdemokratiet har det beste utgangspunktet for å løse de viktigste – og vanskeligste – problemene i vår tid. Fordi vel så mye som god vilje, handler politikk om evne til å drive gjennom endringer. Skal vi klare å kutte klimagassutslippene så mye og så raskt som vi må. Skal vi sikre at de av oss som kan jobbe har en jobb å gå til. Skal vi snu trenden med økende forskjeller. Da trenger vi mye mer enn god vilje.

På sitt beste har arbeiderbevegelsen mobilisert og kanalisert kreativitet og sinne, og smidd det om til institusjoner og varige forbedringer. Gjennom bred deltakelse og spisskompetanse – utålmodighet og strategi – har vi fått på plass et rammeverk for arbeids- og samfunnsliv i verdensklasse. Likevel er jeg ikke overbevist om at vi står like støtt som før i møte med vår tids store oppgaver. Verden rundt oss har endret seg, uten at vi på tilfredsstillende vis har funnet oss til rette.

Sosialdemokratiet står overfor et trilemma: en økende kompleksitet, en endret mediehverdag og manglende representativitet.

Mer om dette om litt.

De nære sakene

Jeg vokste opp i et engasjert, men ikke partipolitisk hjem. «Å ikke stemme er også å stemme», sa faren min ofte rundt valgtider. Da jeg gikk på barneskolen, var det mye snakk om syreregn, som hadde ødelagt store skogsområder i Øst-Europa i 80-årene og som nå kunne ødelegge skogen i Norge. Forbrenning av olje og kull frigjør svovelforbindelser og danner nitrogenoksider. Dette kan gi sur nedbør – regnvann med lav pH-verdi. På SFO spilte vi et brettspill der det gjaldt å redde skogene fra det sure regnet, og rett som det var, mislyktes vi med oppgaven.

Jeg er sosialdemokrat fordi sosialdemokratiet i Norge har levert det beste motsvaret til denne maktesløsheten.

Bestevenninna mi Kine og jeg meldte oss inn i Blekkulf. Vi fikk forstørrelsesglass, jakkemerker og stensiler i posten. På arkene var det ulike budskap, fire på hvert ark. Vi klippet dem fra hverandre og festet dem på biler i nabolaget. «Skru av motoren din gjøk, å forurense er ingen spøk», sto det. Miljøsaken skulle bli den første politiske saken det var tyngende viktig å gjøre noe med, og samtidig vanskelig å se for seg en løsning på.

På ungdomsskolen fikk alle jentene spiseforstyrrelser. I hvert fall virket det sånn. Hvis du ikke slanket deg, var du på en måte ikke opptatt av hvordan du så ut. På jentedoen på skolen lå det ofte en eim av oppkast i lufta, og utseendefokus og selvbevissthet var skrudd til maksimal styrke. Flere av venninnene mine fikk alvorlige problemer.

Sammen med andre fra skolen ble jeg engasjert i å stoppe en planlagt konseptendring på et utested i Sandefjord: Eierne ønsket at damene som serverte, skulle gjøre det uten klær på overkroppen. For oss ga mobiliseringen samhold og en opplevelse av å få til noe i fellesskap. Men problemene i vår egen hverdag fortsatte gjennom hele ungdomsskolen.

Fellesskap, ikke særinteresser

De store politiske sakene begynner gjerne sånn: med en opplevelse av urettferdighet eller systemfeil, der maktesløsheten lett melder seg. Hva er egentlig vitsen i å engasjere seg når problemet stikker så dypt og løsningen ligger så langt borte? Når sammenhengen mellom egen innsats og mulig resultat er bortimot umulig å få øye på?

Denne tilliten står nå på spill.

Jeg er sosialdemokrat fordi sosialdemokratiet i Norge har levert det beste motsvaret til denne maktesløsheten. Ved ikke å feie de viktigste og vanskeligste spørsmålene til side. Ikke presentere en enkel symbolsak som løsning på et langt mer komplekst problem. Men realistisk bedømme hva som skal til, og samtidig ha en tilstrekkelig stor og selvsikker bevegelse i ryggen til å forsvare fellesskapet i møte med sterke særinteresser. Ved å inngi tillit og bygge på tillit. Ikke ved å handle på vegne av andre, men ved å være et redskap folk kan bruke for å forbedre samfunnet rundt dem.

Denne tilliten står nå på spill.

 Institusjonene avgjør samfunnsutviklingen

The economy, stupid. Disse ordene utgjorde ett av tre punkter på en plakat i demokratenes valgkamphovedkvarter i Little Rock i Arkansas i 1992. I ettertid trekkes akkurat denne plakaten gjerne fram som en forklaring på at Bill Clinton vant presidentvalget. Demokratene gjentok om og om igjen at de ville få i gang hjulene i amerikansk økonomi, og lærdommen – slik den gjerne presenteres av valgkampstrateger – er «stay on message». Vær tydelig, ikke la deg avlede, gjenta budskapet.

Det er imidlertid ikke den eneste eller viktigste lærdommen. Grunnen til at det er lurt å gjenta budskapet om økonomi, er at det er et tema som er avgjørende for de aller fleste av oss. Det avgjør hvilke utsikter vi har til arbeid og inntekt. Det legger grunnlaget for vår trygghet og frihet.

Som land regnes både USA og Norge som relativt gode til å komme seg ut av økonomiske nedgangstider og takle omstilling. Men der stopper likheten. Når det går dårlig i USA, kan arbeidsgiver gi arbeidstaker sparken på dagen. Eller sette ned lønna. Det gir arbeidsgiver fleksibilitet og øker sjansen for at bedriften overlever midlertidige nedturer. Grunntanken er at arbeidstakerne skal finne seg en ny jobb og flytte om nødvendig. Slik kan også geografiske ulikheter i arbeidsmarkedet jevnes ut.

Noen reell inntektssikring kan arbeidstaker ikke regne med. Et svakt regulert arbeidsliv redder nok en del bedrifter fra konkurs, men den sosiale kostnaden er stor og svært ulikt fordelt. Konsekvensene av store skjevheter og urettferdighet ser vi daglig i nyhetsrapporteringen fra USA.

Hvis etterkrigstida var arbeiderbevegelsens storhetstid, er vi nå inne i advokatenes gullalder.

Årsaken til at Norge gjerne klarer seg relativt godt gjennom nedturer, er stikk motsatt. Her har en sterk arbeiderbevegelse kjempet på plass rettigheter, stillingsvern og viktige velferdsoppgaver utført av en stor offentlig sektor. Konsekvensen er at færre mister jobb og inntekt når pilene peker nedover. Vi har en permitteringsordning for å sikre at arbeidstakere beholder tilknytningen til virksomheten gjennom en midlertidig nedgangsperiode. Vi har rett til dagpenger.

Det er tilnærmet gratis å studere, og utdanningssystemet er en god buffer når det går trått i arbeidsmarkedet. Lønnsvilkår er tariffestet og kan ikke ensidig endres av arbeidsgiver. Samlet sett motvirker slike ordninger en dyp nedtur for økonomien, siden effekten på samlet etterspørsel og dermed den økonomiske aktiviteten blir svakere enn den ellers ville vært. Sagt på økonomspråk: Vi har gode automatiske stabilisatorer i norsk økonomi.

Det er lett å ta dette for gitt i Norge, men det har ikke kommet av seg selv og varer ikke for evig helt uten videre. Dette er konkrete resultater av en sosialdemokratisk politikk og organisering. Men forutsetningen for at samfunnet skal fungere til fellesskapets beste, kan ikke sikres gjennom gode politiske enkeltvedtak alene. Her ligger også sosialdemokratiets store utfordring.

Et trilemma

Det er, slik jeg ser det, særlig tre krefter som trekker sosialdemokratiet bort fra å løse de virkelig store problemene i vår tid. Økende kompleksitet, en endret mediehverdag og svekket representativitet.

Hvis etterkrigstida var arbeiderbevegelsens storhetstid, er vi nå inne i advokatenes gullalder. Internasjonalisering har tjent land som Norge godt, men med den følger også trangere rammer for politikken. Norske politikere trenger ikke bare spørre Hva vil vi gjøre?, men også Hva har vi lov til å gjøre?. Mangt et politisk engasjement og ønske om bred deltakelse har dødd ut i vente på en nødvendig juridisk utredning.

Når over halvparten av verdenshandelen foregår internt i flernasjonale konsern, kompliseres fagforeningenes oppgave med å sikre medlemmene sin rettmessige del av verdiskapingen og myndighetenes forutsetninger for å skattlegge selskaper likt for å finansiere felles velferd. Maktbalansen mellom arbeidstakere og kapitaleiere er endret, og derfor øker også forskjellene. Hva er det politiske svaret på det?

Dersom politikk- og organisasjonsliv først og fremst er en arena for medietrente politiske ringrever, forsvinner hele fundamentet for vår bevegelse

Forventningen om at politikken, og ikke bare marked og teknologi, skal gi gode svar på klimautfordringen, vil bare øke fremover. Hvilke virkemidler rår politikerne egentlig over?

Maktesløsheten har fått bedre kår. Stadig sterkere føringer for samfunnsutviklingen er flyttet bort fra arenaer der politikk vedtas. Det stiller krav om målretta arbeid og stor kunnskap.

Dessverre trekker mediehverdagen oppmerksomheten i motsatt retning. Med rask nettpublisering og hurtig utvikling i nyhetsbildet krever informasjonsarbeid en helt annen innsats enn før. Er du usynlig, har du tapt, og ressursene trekkes i retning av kreative utspill og spenstige formuleringer. Hver for seg medfører begge disse utviklingstrekkene krav om økt profesjonalisering, men det er helt forskjellig kompetanse som etterspørres.

Politikk er ikke for «de andre»

Arbeiderbevegelsen har historisk sett insistert på det motsatte av profesjonalisering, som et svar på forestillingen om at politikk var noe «de andre» drev med på vegne av arbeidere og eiendomsløse. Hvis vi skal finne fram til gode løsninger, må de som kjenner hvor skoen trykker, være med på å utforme dem. Da må terskelen for deltakelse være lav, og opplevelsen av at det nytter å engasjere seg, må være allmenn.

Jeg er ikke sosialdemokrat fordi jeg tror at sosialdemokrater er snillere, mer rettferdighetssøkende enn andre.

Dersom politikk- og organisasjonsliv først og fremst er en arena for medietrente politiske ringrever, forsvinner hele fundamentet for vår bevegelse. Da blir de aller fleste av oss bare tilskuere på en politisk arena som minner mest om en fotballkamp, der vi heier på det laget vi liker best. Og da mister vi sosialdemokratiets store styrke i kampen mot maktesløsheten.

Kompleksitet, mediehverdag og representativitet. Det er vårt trilemma – og det krever god politisk og organisatorisk ledelse å sørge for at vi balanserer riktig.

Jeg er ikke sosialdemokrat fordi jeg tror at sosialdemokrater er snillere, mer rettferdighetssøkende enn andre. Det er ikke våre gode intensjoner alene som gjør oss egnet til å drive samfunnet i riktig retning. Det er bare gjennom organisering, samarbeid og fellesskap at vi sammen kan finne de gode løsningene på de virkelig store problemene.

It’s institutions, stupid.

(Dette er et bidrag fra den nye antologien “Derfor er jeg sosialdemokrat”, utgitt på forlaget Res Publica. Magasinet og forlaget er begge del av selskapet Agenda Res Publica Media).