Treffer den populistiske bølgen Norge?

Det nærmer seg ti år siden finanskrisen i 2008. Den førte med seg økonomiske kriser i mange land. Det generelle bildet var økt arbeidsledighet, lavere økonomisk vekst og tøffere økonomiske kår.

Siden den gang har populistiske partier og bevegelser hatt betydelig fremgang i Vesten.

 

«Oss» mot «dem»

De viktigste ingrediensene i den typen populisme vi har sett mye av i det siste, er at det skapes et sterkt skille mellom vanlige folk (oss) og en korrupt elite (dem). «Vanlige folk» beskrives ofte som en enhetlig gruppe, noe som gjør at det lett også kan skapes motsetninger til minoriteter av ulike slag.

Populistene argumenterer for at mange av samfunnets problemer kan løses hvis man bare tar knekken på den korrupte eliten, og lar vanlige folk bestemme (gjerne representert av populistiske politikere).

Populistene er nasjonalistiske og nostalgiske ovenfor en idealisert idé om nasjonens fortid.

Andre ingredienser er skepsis til innvandring (som i populistenes øyne er elitenes prosjekt) og skepsis til overnasjonalitet/globalisering; særlig til EU. Populistene er nasjonalistiske og nostalgiske ovenfor en idealisert idé om nasjonens fortid.

I forskningen på populisme er det vanlig å se en sammenheng mellom den økonomiske krisen og økt oppslutning om populisme.

 

Populismebølgens klimaks

Det man kan kalle den populistiske bølgen nådde et klimaks i 2016, som alle vet, med Brexit-avstemningen i Storbritannia og valget av Donald Trump som president i USA.

Begge begivenhetene kan med god grunn sees på som seiere for en populistisk ideologi eller tankegang. Det samme kan man si om fremveksten av populistiske bevegelser og populistisk retorikk i flere europeiske land, kanskje særlig i Sør- og Øst-Europa.

I Norge holder vi snart vårt første politiske valg siden populismebølgens klimaks i 2016.

I Nord- og Vest-Europa har man sett tegn til, og hatt forventninger om, en høyrepopulistisk mobilisering, som kanskje ikke har levd opp til forventningene. Men høyrepopulismen lever definitivt videre også i denne delen av verden.

I Norge holder vi snart vårt første politiske valg siden populismebølgens klimaks i 2016. Det gir grunn til å spørre, vil denne bølgen treffe oss?

 

Innvandring og økonomi

For å svare på det kan det være nyttig å se nærmere på noe av den nyere forskningen på populisme. Det pågår mye forskning på dette feltet, og en god del av det er «work in progress»; det er ikke publisert enda.

For oss som studerer politikk og politisk adferd, er dette en spennende tid; en tid hvor det er vanskelig å forutsi resultater av demokratiske valg, og en tid med store endringer.

Forskningens forklaringer på disse fenomenene tar naturlig nok for seg mange spesifikke forhold som er unike for hvert enkelt land. Men noen forklaringer gjentar seg, og de knyttes gjerne til innvandring og økonomi.

 

Kombinasjonen av høy arbeidsledighet og økt innvandring fremstår som et særlig gunstig utgangspunkt for høyrepopulistisk mobilisering

Høyrepopulistiske partier mobiliserer på motstand mot innvandring. Motstanden mot innvandring kan være kulturell; en frykt for at nasjonens egenart forvitrer. Den kan selvsagt også inneholde et element av fremmedfrykt og rasisme. I tillegg kan den handle om økonomiske forhold.

ISF-forskerne Henning Finseraas, Marianne Røed og Pål Schøne har nylig skrevet en artikkel hvor de finner en sammenheng mellom konkurranse på arbeidsmarkedet og økt politisk polarisering.

Denne økonomiske motstanden mot innvandring gjør det naturlig å tro at økonomisk vanskelige tider kan skape større interessemotsetninger, som igjen kan nøre opp under motstanden mot innvandring. Endring i økonomisk situasjon, for eksempel etter en finanskrise, kan dermed bidra til økt oppslutning om populistiske partier.

Kombinasjonen av høy arbeidsledighet og økt innvandring fremstår som et særlig gunstig utgangspunkt for høyrepopulistisk mobilisering, og forskningen gir i hvert fall noe støtte for at slike faktorer virker sammen og gir større grobunn for populistiske bevegelser.[1]

 

Partisystemet spiller inn

Et annet generelt funn fra forskningen på høyrepopulistisk mobilisering er at valgordningen og partisystemet spiller en rolle. «Åpne» partisystemer og proporsjonale valgordninger, der det er lett for nye politiske partier å etablere seg, øker naturligvis sannsynligheten for at populistiske alternativer kan vinne frem.

Samtidig viser nyere tids begivenheter at de mer rigide valgsystemene, med mer begrensede muligheter for endring (som i USA og Storbritannia), kan gjøre at misnøyen bygger seg opp helt til man får en plutselig og veldig dramatisk endring.

Norge treffes ikke av populismebølgen nå

Her i Norge har vi også et politisk valg foran oss nå. Gitt utviklingen i andre vestlige land: Vil vi se noe av det samme hos oss?

Noen vil vel si at de allerede ser tendenser til økt populistisk retorikk fra politikere i for eksempel Fremskrittspartiet og Senterpartiet, og det kan jo være et tegn på at en populistisk bølge er i ferd med å treffe oss. Men, det tviler jeg på – av flere grunner.

Hvis finanskrisen er drivkraften bak oppblomstringen av populisme, så er det liten grunn til å forvente en stor effekt i Norge.

For det første hadde finanskrisen i 2008 en helt annen og mye mindre dramatisk virkning her enn i nesten alle andre europeiske land. Hvis finanskrisen er drivkraften bak oppblomstringen av populisme, så er det liten grunn til å forvente en stor effekt i Norge.

I tillegg: I en analyse som Atle Haugsgjerd og jeg har gjort, så finner vi at Frp i Norge ikke tjener på eller mobiliserer velgere på økonomisk tilbakegang. Denne drivkraften for høyrepopulismens fremgang ser altså ikke ut til å gjelde for Fremskrittspartiet.

 

Antielitisme er ikke noe nytt i Norge

For det andre, og kanskje viktigere: Vi har lenge hatt antielitisme og populisme i Norge! Det er ikke noe nytt. Alle som har studert statsvitenskap vet at motsetningen mellom sentrum og periferi har vært en sentral politisk konfliktlinje så lenge vi har hatt politiske partier. (Det vet kanskje også de som ikke har studert statsvitenskap).

Et sentralt element i denne konfliktlinjen er en skepsis/kritikk mot eliten i byene fra «vanlige folk» i resten av landet. Denne motsetningen kommer tydelig til syne også i nyere tid; kanskje særlig i forbindelse med EU-avstemningen i 1994.

Hvorfor er det så mye snakk om de få ulvene vi har i dette landet?

I år har det vært mye snakk om ulv i norsk politikk, noe som av og til forundrer utlendinger med interesse for Norge: Hvorfor er det så mye snakk om de få ulvene vi har i dette landet? Svaret er at debatten ikke bare handler om ulv. Det ligger en mer generell motsetning mellom by og land (eventuelt vanlige folk og den urbane eliten) under.

 

Eliteskepsisen er bedre representert

I tillegg har vi siden 1970-tallet hatt et høyrepopulistisk parti i Norge som har vunnet velgere på et til dels populistisk budskap, som setter vanlige folk opp mot eliter og som er kritisk til innvandring.

Hvis man studerer partienes velgere, så er det grunn til å si at Frp har en appell som er typisk for høyrepopulistiske partier.

Fremskrittspartiet blir gjerne beskrevet som et mer moderat høyrepopulistisk parti enn andre partier av denne typen i Europa, men hvis man studerer partienes velgere, så er det grunn til å si at Frp har en appell som er typisk for høyrepopulistiske partier.

Når Frp nå sitter i regjering, kan man tenke seg at de som er skeptiske til eliten blir bedre representert i det politiske systemet enn noen gang. Det kan kanskje bidra til mindre antielitisme og høyere tillit til det politiske systemet.

I følge en mye sitert artikkel av Art Miller og Ola Listhaug fra 1990, er det nettopp den rollen Frp spiller i det politiske systemet i Norge. De er en slags sikkerhetsventil som gjør at de misfornøyde får en stemme inn i det politiske systemet, noe som igjen øker den politiske tilliten. Den rollen kan ha blitt forsterket i dag når partiet sitter i regjering.

 

Viktig kanal og sikkerhetsventil

Populistiske partier og populistiske bevegelser kan altså spille en viktig rolle for å kanalisere holdninger og synspunkter fra befolkningen inn i det politiske systemet. Norske partier har spilt en slik rolle i lang tid; det er derfor liten grunn til å forvente en ny bølge – det er mer av et stabilt fenomen.

Hvis vi ikke hadde hatt en form for moderat populisme i det norske partisystemet, er det grunn til å tro at misnøyen kunne øke over tid.

Det er vel liten grunn til å tro at verken Senterpartiet eller Fremskrittspartiet har spesielt stor oppslutning blant Agenda Magasins lesere. Likevel kan det hende at vi alle nyter godt av den rollen som disse partiene spiller i norsk politikk.

De bidrar til at store grupper av befolkningen blir representert inn i det politiske systemet. Hvis vi ikke hadde hatt en form for moderat populisme i det norske partisystemet, er det grunn til å tro at misnøyen kunne øke over tid.

Og hvem vet, kanskje vi da kunne ha fått en norsk Donald Trump?

[1] Golder, Matt. 2003. “Explaining variation in the success of extreme right parties in Western Europe.” Comparative Political Studies 36(4):432-66.

Denne teksten er en tilpasset versjon av foredraget Johannes Bergh holdt under Institutt for samfunnsforsknings sensommertreff den 23. august i år.