Rettssaken mot Oslo-terroristen er en brutal påminnelse om at vi ikke blir kvitt den islamistiske trusselen.
Norsk-iraneren Zaniar Matapour er rak i ryggen. Han ser mer veltrent ut i retten enn han gjør på den kornete videoen som viser angrepet på London pub sommeren for snart to år siden. Han er korrekt antrukket med en hvit taqiyyah, den muslimske bønnelua, på hodet, og har latt skjegget gro for anledningen.
Matapour ser, kort sagt, ut som en from muslim. Han har protestert på at rettssaken holdes under ramadan, den muslimske fastemåneden, og ellers knapt sagt et ord i retten. Han nekter å forklare seg. Inntrykket han prøver å gi er ikke veldig vanskelig å tolke:
Her sitter en mann som ikke anerkjenner domstolen som har satt ham på tiltalebenken, og som ikke anser ofrene for sine brutale handlinger som verdige. En mann som bare svarer til en høyere makt, hinsides den norske rettssaken.
Zaniar Matapour er en av Guds soldater, en kriger for Allah. Han er det vi andre gjerne kaller en islamist.
Mange av oss har liksom glemt den litt de seneste årene.
Det var som en kriger for den eneste sanne vei han begynte å løsne skudd mot London pub den varme sommernatta 25. juni 2022, etter først å ha avlagt en troskapsed til Den islamske staten samme natt. Han rakk å drepe to og skyte ni andre før han ble lagt i bakken og ufarliggjort. Flere enn 250 personer er registrert som fornærmede etter drapsraidet – som kunne endt mye så enda mye verre.
De neste ukene i retten vil belyse om Matapour kan regnes som tilregnelig. Vi vil få informasjon om de hemmelige tjenestenes innsats for å avverge – eller ikke avverge – terrorangrepet. Vi kommer til å få vite mer om hvilken rolle Arfan Bhatti, Norges kanskje mest beryktede islamist, spilte i forkant av terroren.
Bhatti sitter fengslet i Pakistan og befinner seg ikke i rettssal 250 i Oslo tingrett, men politiet og Etterretningstjenesten mener han har spilt en sentral rolle i terrorangrepet. En tredje mann og en kvinne er også tiltalt. De har én ting til felles: Radikal islam.
Rettssaken etter den tragiske natta i Oslo sommeren 2022 er en vond påminnelse om at vi ikke blir kvitt den islamistiske trusselen.
Islamismen er potensielt livsfarlig, bare ikke aller farligst.
Mange av oss har liksom glemt den litt de seneste årene. Den islamistiske terrorfaren forsvant i tåka bak pandemien, Vladimir Putins krig og den grufulle situasjonen i Gaza. Men trusselen var aldri borte, den er bare skjøvet ned til andreplass på de offisielle trusselvurderingene over alt som kan skade oss.
Etterretningstjenesten gir årlig ut rapporten «Fokus». Forsiden av årets utgave etterlater ikke særlig tvil om hvor e-tjenesten mener trusselen kommer fra: Bjørnen og det asiatiskinspirerte sjømonsteret peker østover, mot Russland og Kina.
De fem første kapitlene handler om den nye geopolitiske virkeligheten, og har navn som «Russlands varige brudd med vesten» og «Kinas globale ambisjoner». Det er først i det sjette og siste kapittelet terrortrusselen mot Norge og Europa omtales. PSTs åpne trusselvurdering følger samme spor. Først er det Russland og litt Kina, og så kommer rapporten inn på «Politisk motivert vold – ekstremisme» på side 29.
Men alvoret i trusselen underspilles slett ikke. Islamismen er potensielt livsfarlig, bare ikke aller farligst.
Den logikken fungerer ikke på oss i majoriteten.
Det finnes reelle trusler fra den ekstreme høyresiden, men det er islamsk ekstremisme vi bør frykte mest, skriver PST. Trusselnivået er på moderat nivå, men det er ingen grunn til å avskrive at noe kan skje.
Det vet vi jo så altfor godt. Den som har glemt kan bare slå opp i en avis og lese om det som skjer i sal 250 i Oslo tingrett.
Zaniar Matapour er en mann med en brokete fortid. Det finnes diagnoser. Bakgrunnen er på mange måter typisk for islamister i vesten. Det er små og ustabile nettverk, og lite suksess på de arenaer vi fleste andre bruker til å hevde oss. Medieomtalen framstiller ham som en radikal taper.
Likevel hadde han mer enn nok evne til å skade oss. Likevel klarte han å ramme oss akkurat der det gjør som vondest.
Matapour slo til under Pride, mot det homofile miljøet. Ifølge en skrudd, skremmende logikk straffet han dermed det gudløse, dekadente vesten som ikke forholder seg til Guds orden.
Vårt mangfold er hans Gomorra, en syndens pøl.
Den logikken fungerer ikke på oss i majoriteten. Vi slutter rekkene og viser vår avsky, og kan ikke gjøre annet. Men retorikken – og handlingen – kan anspore andre. På avskyelig vis avler terror mer terror.
Slik blir islamismen en indre fiende. En fiende som det er nesten umulig å forsvare seg mot.
Ulike kommisjoner og rapporter kan lære oss hva vi gjør galt i politiarbeidet. Regjeringens ekstremismekommisjon sier mye viktig om hvem som lar seg lokke til terror, hvordan det foregår og hva vi kan gjøre for å forebygge at det skjer.
Men det er umulig å beskytte seg helt. Alt som trengs er en mann og et våpen, og knapt nok det. I andre land har islamister brukt alt fra kniver til store og små kjøretøy. Han forrige som angrep Norge, som også traff oss på et sårbart område i vårt åpne samfunn, brukte bomber og automatvåpen. I ytterste konsekvens for å beskytte oss, ifølge terroristen fra Oslo vests egen livsfarlige og livsfjerne tankegang, fra trusler som Matapour.
Det gråtes i retten i Oslo denne uka, og det kommer til å gråtes de kommende ukene. Terroristen har påført mange mennesker stor lidelse, på grunn av hvem de elsker. Selv er han tilsynelatende helt uberørt. Vårt mangfold er hans Gomorra, en syndens pøl.
Vi har mye å forsvare. Fra fiender der ute – og her hjemme.
Han er ikke alene. Trusselen fra islamismen blir ikke borte, enten Matapour dømmes for sine handlinger eller vurderes som for syk til å stå til strafferettslig ansvar. Uansett hvordan offentligheten bedømmer de hemmelige tjenestenes innsats, og hva som kommer fram om Arfan Bhattis rolle i retten.
Alt dette minner Matapour oss på der han sitter med stram mine, full av forakt for det vi kaller våre verdier, for vår måte å leve på.
Slik sett minner han om andre trusler vi lever med. Når Vladimir Putin omtaler oss, er det gjerne det flerkulturelle og mangfoldige han trykker på. Det er det dekadente vesten, som går imot naturens orden, han angriper. Der menn lar seg kue av sine kvinner, ingen spiser kjøtt og vi alle er homofile, eller i beste fall forkvinnede menn.
Vi har mye å forsvare. Fra fiender der ute – og her hjemme. Det skal vi faktisk være stolte av. Uansett hvor sårbare det måtte gjøre oss.
Så får vi gjøre alt vi kan for at det blir lenge til neste gang.
Kommentarer