FOTO: freestocks.org/Unsplash

Tvitring til besvær

Twitter har styrket ideen om at ekspertkunnskap er overflødig. Dette blir stadig tydeligere i den politiske verden.

NEW YORK: Den amerikanske komikeren Roseanne Barrs fiktive TV-figur med samme navn, er en Trump-supporter fra arbeiderklassen. For de som husker serien All in the Family, kan karakteren sammenliknes med Archie Bunker, den vulgære, proletære patriarken fra Queens, New York.

I slutten av mai i år ble Barrs program plutselig kansellert av TV-stasjonen ABC, ikke på grunn av noe «karakteren» hennes hadde sagt, men på grunn av en twittermelding der Barr beskrev den tidligere rådgiveren til Barack Obama og den afroamerikanske kvinnen Valerie Jarrett som et produkt av Det muslimske brorskapet og Planet of the Apes.

Et annet spørsmål er hvorvidt Barr bør forsvares basert på ytringsfrihet.

Noen av reaksjonene var forutsigbare, men ikke desto mindre pussige. President Trump tvitret at ABC hadde aldri bedt om unnskyldning for de «fæle utsagnene» spredt om ham via TV-stasjonen, og at en annen komiker, Samantha Bee, burde få sparken for støtende ytringer om datteren Ivanka.

Trumps motstandere var snare til å oppfatte Barrs rollefigur og twittermelding som typiske uttrykk for fordomsfullheten i arbeiderklassen, som presidenten aktivt oppmuntrer. Mange var glade for at programmet ble tatt av lufta.

Ingen av disse reaksjonene treffer blink. Titt og ofte kommer Barr med bisarre meninger som ikke kan settes i noen politisk sammenheng, og hun har også en lang historie for underlig oppførsel som ikke henger sammen med noe som helst.

Men Trumps påstand – gjentatt av hans støttespillere – om at Bee var minst like ille som Barr, overser en vesentlig forskjell mellom de to.

Bee brukte et støtende språk, som hun senere beklaget, for å kritisere Ivanka for ikke å protestere mot farens innvandringspolitikk. Om det var rettferdig eller ei, angrep hun presidentens datter for hennes politiske ståsted, ikke på grunn av etnisitet.

Ytringsfrihetens uformelle grenser styres av normer for sosial anstendighet.

Barr gjorde narr av en kvinne for hvem hun er: en ikke-hvit person. Å sammenlikne henne med en ape, har ingenting med politiske forskjeller å gjøre; det er rasisme.

Ingen offentlig person trenger å forsvares, hverken av loven eller sosiale konvensjoner, mot et angrep på hans eller hennes meninger. Men å komme med fiendtlige karakteristikker basert på etnisk tilhørighet, er mer enn uforskammet, det er farlig. Hvorvidt religion, som er for mange like identitetsskapende som hudfarge, burde klassifiseres som ideologi eller som noe mer i nærhet av etnisitet, kan diskuteres.

Et annet spørsmål er hvorvidt Barr bør forsvares basert på ytringsfrihet.

Ingen andre land beskytter ytringsfriheten like sterkt i grunnloven som USA. Men beslutningen om å ta Barrs program av lufta, var selvsagt ikke et rettslig valg. Ytringsfrihetens begrensninger er ikke bare rettslige. Underholdningsselskap og massemedia er svært følsomme når det kommer til det offentlige meningsklimaet.

Fiktive karakterer må kunne være støtende.

Når noen har sagt noe som anses som støtende av et stort nok antall mennesker, får de gjerne sparken av kommersielle årsaker.

Ytringsfrihetens uformelle grenser styres av normer for sosial anstendighet. Disse endres ikke bare med tiden, men basert på hvem det er som ytrer seg, og når og hvor ytringen kom. En komiker slipper vanligvis unna med ting en politiker, universitetsrektor eller dommer ikke kan slippe unna med.

Helt til Trump kom på banen, ble også USAs presidenter dømt etter strengere normer for ord og handlinger enn den gjengse amerikaner.

nyhetsbrevet

Ettersom normer i ethvert samfunn er under stadig justering, trenger vi komikere, forfattere og kunstnere som tester grensene. Arbeidet de gjør bidrar til den kontinuerlige forhandlingsprosessen. Dersom ABC hadde gitt Barr sparken for noe hennes fiktive karakter hadde sagt, ville hun med rette kunne protestere. Fiktive karakterer må kunne være støtende.

Mange stiller seg kritiske til «Roseanne Barr», men det å snakke fra levra, og til og med være rasist, er en del av Barrs rollefigur, slik tilfelle var med Carroll O’Connor i rollen som Archie Bunker.

Det blir for enkelt å klandre teknologiske framskritt for den manglende tilliten til elitene.

Hvis Barr hadde sagt det hun gjorde i en privat setting, ville heller ikke det ha vært grunn nok til å kansellere programmet hennes. Spørsmålet er hvor vi skal plassere twittermeldinger. Twittermeldinger er både personlige og en performance; de er private tanker gjort offentlige, litt som reality-TV, og med andre ord en perfekt arena for en selvopptatt lurendreier som president Trump.

Vanligvis får vi hverken sett eller hørt andres ufiltrerte tanker, kanskje med unntak av etter litt for mange øl innabords. Før i tiden ble åpne brev til avisredaksjonen nøye utvalgt for å hindre at bråkmakere og ekstremister fikk se dagens lys. Det private forble i det private.

Med internett har dette endret seg. Der kan alles tanker, samme hvor forkastelige eller vanvittige de er, luftes i beste sendetid.

Det kan hende det er en kobling mellom internettets frammarsj og den brede skepsisen til eliter og eksperter, men det er uklart hva koblingen er. Det blir for enkelt å klandre teknologiske framskritt for den manglende tilliten til elitene.

Inntil nylig fattet politikere de viktigste beslutningene bak lukkede dører, omringet av et team av ekspertrådgivere.

Men kommunikasjon via Twitter og nettbaserte kommentarfelt har unektelig styrket ideen om at ekspertkunnskap er overflødig. Dette blir stadig tydeligere i den politiske verden.

Inntil nylig fattet politikere de viktigste beslutningene bak lukkede dører, omringet av et team av ekspertrådgivere. Hvis de var heldige, fikk borgerne høre om disse beslutningene gjennom avisartikler, pressekonferanser og fjernsynssendinger. Dette er ikke et ideelt system.

Mang en politiker kan kanskje ha blitt reddet fra å begå enorme feiltrinn, hadde det vært mindre hemmelighetshold rundt prosessen.

Men nå fattes noen av de aller viktigste beslutningene i et av verdens mektigste demokratier basert på de spontane innfallene og ufiltrerte fordommene til en tvitrende president, som er like usensurert som «Roseanne Barr» og like uforutsigbar som Roseanne Barr.

Den største forskjellen er at tvitringen hennes kommer fra en nylig arbeidsledig komiker, mens hans kan bli skjebnesvangre for en hel verden.

Oversatt fra engelsk av Sigrid E. Strømmen

Copyright: Project Syndicate, 2018.
www.project-syndicate.org

nyhetsbrevet