Tydelige signaler fra Kjerkol

«Skal ikke menneskerettighetene gjelder for Aurora?» spurte jeg for et par uker siden. Bakgrunnen var Helsepersonellkommisjonens rapport, som fikk mye oppmerksomhet da den ble overlevert helseminister Ingvild Kjerkol. Men det som sto skrevet på slutten av «Kapittel 11: Prioritering og reduksjon av overbehandling» gikk under radaren hos de fleste – bortsett fra oss som er spesielt opptatt av temaet.

Burde ikke flere reagert på at et regjeringsnedsatt utvalg foreslår noe som står direkte i strid med menneskerettighetene?

Helsepersonellkommisjonen mente at det – ut ifra et helsepersonellperspektiv – ville være mest hensiktsmessig om mennesker med store bistandsbehov ikke bodde hjemme hos familiene sine – «Det er utfordrende for personellet å kunne yte slike tjenester på en god måte i et vanlig hjem, der det også ofte bor andre medlemmer i husstanden enn pasienten» – men i omsorgsboliger eller andre store enheter.

Kommisjonen synes å ha glemt at det er en menneskerettighet å kunne velge hvor, hvordan og med hvem en skal bo. Denne retten er understreket i FNs konvensjon for mennesker med nedsatt funksjonsevne (CRPD).

Det er kanskje for mye å håpe at et slikt avsnitt i en rapport på 377 sider skulle føre til sjokkerte gisp i landets nyhets- og debattredaksjoner. Men burde ikke flere reagert på at et regjeringsnedsatt utvalg foreslår noe som står direkte i strid med menneskerettighetene? Og burde ikke flere latt seg overraske over at menneskerettighetene ikke er nevnt en eneste gang i en rapport som tross alt kan få stor betydning for folks liv og helse?

Helseministerens svar kan potensielt ha stor betydning.

SVs stortingsvara Cato Brunvand Ellingsen var på ballen, og stilte spørsmål til helseministeren:

«Kan helseministeren bekrefte at også mennesker med nedsatt funksjonsevne […] skal kunne velge bosted, og hvor og med hvem de skal bo, på lik linje med andre, og ikke må bo i en bestemt boform?» På Facebook skrev han at han håpet på et kort svar: «Ja!»

Nå foreligger Kjerkols svar, og selv om det ikke er kort, fikk Ellingsen bekreftet det han spurte om. Helseministeren svarer: «Personer med funksjonsnedsettelser skal kunne velge hvor de vil bo, og jeg vil understreke at regjeringen vil at personer med nedsatt funksjonsevne, på lik linje med andre, skal kunne velge hvor og hvordan de bor.»

For alle oss som hadde rukket å bli bekymret over at det i framtida kunne bli enklere for kommunene å tvangsflytte våre familiemedlemmer og andre med fysiske og kognitive funksjonsvariasjoner, er svaret gode nyheter. Kjerkol understreker også Norges forpliktelse til å følge FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne.

Kommisjonen synes å ha glemt at det er en menneskerettighet å kunne velge hvor, hvordan og med hvem en skal bo.

Helseministerens svar kan potensielt ha stor betydning, fordi vi er smertelig klar over at mennesker med bistandsbehov i dag ofte ikke får velge hvor eller hvordan de skal bo. Vi vet at menneskerettigheter som handler om selvstendighet og medbestemmelse, ikke blir fulgt. Vi vet at mennesker tvangsflyttes i norske kommuner, med de samme argumentene til grunn som dem Helsepersonellkommisjonen brukte i sin rapport. Nå gir helseministeren signaler om at denne praksisen ikke kan fortsette.

Selv om Norge har forpliktet seg til å følge CRPD, har vi ennå ikke gjort den til norsk lov. Det har regjeringen sagt at den vil gjøre, og har nedsatt et ekspertutvalg som skal vurdere hvordan det best kan gjøres. Det skal skje innen utgangen av året. Mens vi venter, er det gledelig å se at regjeringen gir så tydelige signaler om at menneskerettighetene faktisk skal gjelde for alle landets innbyggere.