Regjeringen kan ikke være så opptatt av å lage politikk for «vanlige» folk at det ikke er noe igjen til «de uvanlige».
«Endelig skal alle med», skrev jeg for et drøyt år siden. Den rødgrønne valgseieren ville innebære at menneskerettighetene til personer med funksjonsvariasjoner (kjent som CRPD) omsider kunne bli til norsk lov.
Det trengs, fordi vi lenge har visst at dette er en stor gruppe mennesker som opplever diskriminering og brudd på sine menneskerettigheter. En norsk utredning fastslo i 2016 at «…utviklingshemmedes situasjon ikke er i samsvar med politiske mål og menneskerettigheter». En FN-representant har uttalt at det er «sjokkerende» at Norge skryter av å være «best i klassen» på menneskerettigheter, samtidig som funksjonshemmedes menneskerettigheter neglisjeres.
Er det virkelig dette regjeringen har brukt et helt år på å komme fram til?
FN-konvensjonen for personer med nedsatt funksjonsevne er fortsatt ikke inkorporert, til tross for at det er stort flertall på Stortinget for å gjøre dette. Det skyldes blant annet at Solberg-regjeringen var mot.
Hvis konvensjonen legges inn i menneskerettsloven, vil den ha forrang over norsk lov i tilfeller der det er motstrid mellom de to. Det er dette vi har gjort med barnekonvensjonen og kvinnekonvensjonen.
Den nye regjeringen innfridde forventningene som jeg beskrev i fjor høst – i hvert fall på papiret. For i Hurdalsplattformen lovet de å gjøre CRPD til norsk lov.
Så ble det tyst.
Tida gikk, og ingenting skjedde. Uten at vi fikk svar på hvorfor det drøyde.
«Vi må minne regjeringen på at den må gjennomføre sin egen politikk», sa Tobias Drevland Lund, stortingsrepresentant for Rødt, i mars. Da fremmet partiet sitt eget forslag om inkorporering av CRPD. Nå ligger forslaget til behandling i justiskomiteen, som skal legge fram sin innstilling i løpet av høsten. Saksordfører er Aps Kamzy Gunaratnam. Hun har vært tydelig på at hun mener FN-konvensjonen hører hjemme i menneskerettsloven.
Det samme har kultur- og likestillingsminister Anette Trettebergstuen og statsminister Jonas Gahr Støre. Det er positivt at sentrale Ap-politikere er så tydelige på at det er der CRPD hører til.
Politikken regjeringen fører på feltet, er ikke god nok.
Senterpartiet har en vagere formulering i sitt program enn Arbeiderpartiet. Der står det ingenting om hvilken lov CRPD bør inn i. Det er justis- og beredskapsminister Emilie Enger Mehl som har ansvaret for menneskerettsloven. Derfra har det vært ganske så stille. SVs Andreas Sjalg Unneland har stilt statsråden flere spørsmål om arbeidet med CRPD, uten å få svar på når og hvordan CRPD skal bli norsk lov.
Først nå i oktober, ett år etter at Hurdalsplattformen ble undertegnet, kunne likestillingsministeren legge fram noe som viser at regjeringen ikke rent har glemt hele greia.
De har nemlig bestemt seg for å spørre et utvalg eksperter om hvordan CRPD best kan inkorporeres. Det høres jo smart ut, men samtidig er det på sin plass å lure: Er det virkelig dette regjeringen har brukt et helt år på å komme fram til? At de skal spørre noen om råd?
Nå skal disse ekspertene bruke inntil ett år på å komme fram til et svar. Dette arbeidet burde ha vært mye lenger på vei nå.
Det spørs hvor lenge de som rammes av diskriminering og brudd på menneskerettigheter synes det er greit å vente.
Hvis ekspertgruppen lander på noe som helst annet enn at FN-konvensjonen skal plasseres i menneskerettsloven, sender det et viktig signal:
«Hvis ikke det blir i menneskerettsloven, viser regjeringen med all mulig tydelighet at funksjonsnedsatte er annenrangs borgere» sa SVs Cato Brunvand Ellingsen i Stortinget tidligere denne måneden.
Ellingsens innlegg har blitt mye delt blant folk og organisasjoner som er opptatt av menneskerettighetene til personer med funksjonsvariasjoner. Men jeg er usikker på hvor mye oppmerksomhet det har fått utover de mest interesserte.
For Ellingsen sa noe annet også, som er helt sentralt når det kommer til politikk på dette feltet: «Vi snakker og snakker om vanlige folk, og så går vi – en etter en. Pressen følger etter. Og så står de alene igjen. De uvanlige.» Han snakket spesielt om personer med utviklingshemming, en gruppe som altså jevnlig opplever brudd på sine menneskerettigheter i Norge. Kanskje har regjeringen vært så opptatt av å lage politikk for «vanlige» folk at det ikke er noe igjen til «de uvanlige».
Da er det ekstra viktig at statsministeren, likestillingsministeren og alle de andre i regjeringsapparatet som har skjønt at funksjonshemmedes menneskerettigheter er like viktige som alle andres menneskerettigheter, får gjennomslag for sitt synspunkt.
Dette arbeidet burde ha vært mye lenger på vei nå.
Når det nevnte forslaget til Rødt skal opp i Stortinget, sannsynligvis før jul, kommer regjeringen til å stemme nei til å legge CRPD inn i menneskerettsloven. Begrunnelsen er at de allerede har satt i gang et eget arbeid. Det er sånn politikken fungerer, men det spørs hvor lenge de som rammes av diskriminering og brudd på menneskerettigheter synes det er greit å vente.
Funksjonshemmedes organisasjoner var ikke vilt begeistret over statsbudsjettet. Politikken regjeringen fører på feltet, er ikke god nok. Hva som nå skjer med CRPD – og hvor raskt – er avgjørende for tilliten regjeringen har fra landets største minoritet.
(Teksten er også publisert i Dagsavisen, 17. oktober 2022.)
Kommentarer