Urolige? Særlig…

Venstrefolk som skriver bekymret på Twitter om høyrepopulistenes inntog i maktposisjoner. Der har du en gjeng. Likeledes Høyre-politikere som gir intervjuer om sin uro for Donald Trump. Eller KrF-ere som maner til motstand mot lettvinte løsninger som spiller på splittelser.

Én ting er det aldeles åpenbare; at nettopp disse partiene har gitt regjeringsmakt til Fremskrittspartiet. Men ett blikk utenfor våre grenser, viser at situasjonen i Norge ikke er noe særskilt. Tvert imot – tradisjonelle høyrepartier lener seg mer en gjerne tungt på høyrepopulister, dersom det er nødvendig for å få makt.

Venstre og KrF har beveget seg langt fra den gangen selve “menneskesynet” stod i veien for et Frp-samarbeid.

I forskningslitteraturen er høyrepopulisme en ganske presis fagterm. Den beskriver en gruppe partier som jobber innenfor demokratiets rammer og baserer sin ideologi på ekskluderende nasjonalisme, et autoritært verdisyn og anti-elitisme. I de nordiske landene er koalisjonen av høyrepopulister og tradisjonelle sentrum-høyre-partier, regelen. I Danmark er koalisjonsregjeringen med de Konservative, Venstre og Liberal Alliance, basert på støtte fra Dansk Folkeparti.

I Finland sitter Sannfinnene i regjering med Høyre og KrFs søsterparti. I Sverige gjorde man et forsøk på å skape en enighet om å holde Sverigedemokratene unna innflytelse på statsbudsjett og regjeringsdannelse. SDs nazistiske fortid ble for vanskelig å svelge. Men nå tyder alt på at det svenske Høyre – Moderatarna – er i ferd med å akseptere å styre på Sverigedemokratenes nåde igjen, slik de gjorde fra 2010 til 2014.

Uten et sterkt Frp er de borgerlige sjanseløse.

Eksemplene er ellers mange fra andre europeiske land. Selve erkepopulisten Silvio Berlusconis parti Forza Italia er inne i varmen i European Peoples Party, som søsterparti til Høyre og Kristelig Folkeparti. Da Jörg Haider kom til makten i Østerrike i 2000, var det på skuldrene til det tradisjonelle østerrikske konservative partiet. I Ungarn, Sveits og i Nederland har vi sett det samme. Siden midten av 1980-tallet har de høyrepopulistiske partiene i snitt seksdoblet sin oppslutning i Vest-Europa. De borgerlige partiene bruker disse partienes vekst som sin vei til makt og innflytelse.

Det er mye fokus på Venstre og KrFs patruljering rundt sperregrensen fram mot valget i 2017. Om ett av – eller begge – disse partiene faller under 4 prosent, skal det mye til for at ikke Norges neste statsminister heter Jonas Gahr Støre. Men det borgerlige flertallets skjebne er vel så avhengig av Fremskrittspartiets oppslutning. Uten et sterkt Frp er de borgerlige sjanseløse. Det holder ikke med et godt Høyre-valg og V/KrF over sperregrensen. Frp må ligge på et resultat rundt valget i 2013, om det borgerlige flertallet skal sikres.

Politiske kommentatorer spør stadig hvorfor Frp får holde på med sitt merkverdige løp der de sitter i regjering og er i konstant opposisjon til den – i både Stortinget og det offentlige rom. Svaret er innlysende: Venstre, KrF og Høyre vet inderlig vel at dette – og stadige utspill fra statsråder i ytterkanten av anstendigheten – er prisen man betaler for å få styre landet. Det er samme erkjennelse sentrum-høyre partier har kommet til i hele Vesten.

I noen avgjørende saker gir nemlig høyrepopulistene støtte til de øvrige høyrepartiene. Store skattekutt til de rikeste har alltid solid ryggdekning fra de selverklærte representanter for folk flest. Og i kampen for en dårligere arbeidslivslovgivning og en svekket fagbevegelse, er det tradisjonelle høyre og høyrepopulistene alltid på samme lag. Prosjektet med å omfordele makt og ressurser i samfunnet er så viktig for den gamle borgerligheten at det trumfer det som måtte finnes av motvilje mot outrert retorikk og holdninger.

Viljen til makt overstyrer over tid skepsisen.

Prosessen fram mot den erkjennelsen, er forbausende lik fra land til land. I Høyres politiske håndbøker het det tidligere at Frp stod for «en forstenet kynisk liberalisme – uten menneskelig ansikt». Høyre-politiker Per Kristian Foss mente i sin tid at «Fremskrittspartiets oppslutning er en protest mot sammenheng.» Venstre og KrF har beveget seg langt fra den gangen selve “menneskesynet” stod i veien for et Frp-samarbeid. Men viljen til makt overstyrer over tid skepsisen.

Mens søkelyset gjerne rettes mot Fremskrittspartiets ulike besynderligheter i spagat mellom ansvar og opposisjon, slipper de øvrige borgerlige partiene alt for lett unna med sine turnøvelser, der man tilsynelatende kan late som om man deler manges uro for høyrepopulismens frammarsj, og samtidig gjøre seg avhengige av den for å styre landet.

Denne teksten ble først publisert i papirutgaven til Klassekampen 13/12-16.