Usynlig og uunnværlig

Renhold er et fag. Renholdere vet at kluten må byttes for hvert rom på et sykehus. Hvilke kjemikalier man skal bruke for at det faktisk skal bli rent på legekontoret. Hvilket grep man skal bruke på redskapene for å ikke skade seg på jobben.

Du, som tror vannet skal byttes bare når det er synlig skittent i bøtten, som ikke bruker hansker, dette er en beskjed til deg: Du er ikke renholder.

I Norge trenger vi kompetanse og gode folk på post overalt, i alle ledd.

Fagkunnskap står egentlig ganske høyt i kurs i Norge. I et land som Storbritannia finnes en hel grå økonomi av folk som går rett ut i jobb for luselønn, uten erfaring eller utdanning. Vasker biler, bærer kofferter, kjører pakker. Den lave lønnen gjør at arbeidsgiverne ikke forventer at det gjøres mer enn en middels jobb. I Norge trenger vi kompetanse og gode folk på post overalt, i alle ledd. Når vi får til dét er vi verdens mest produktive økonomi.

Hvis jeg kan tillate meg en bekymring nå i ferieukene er det denne: Klarer vi som samfunn egentlig å se verdien av det arbeidet som mange ikke ser før det plutselig ikke er der? Og hva skjer da med fagkunnskapen over tid?

Tenk bare på hvordan Arbeidsmandsforbundet og andre måtte presse på for at renhold skulle bli kategorisert som samfunnskritisk. Skulle ikke være selvsagt at desinfisering, skadesanering, smitterenhold og nedvask etter påvist smitte var rimelig kritisk under en pandemi? Det var neppe snakk om vond vilje fra Bent Høie eller andre i helsemyndighetene i første omgang, men kanskje heller at oppmerksomheten på renhold som kritisk fag ikke var til stede.

Økt ulikhet er oppskriften på å undergrave faglighet i lavtlønnsyrker.

Eller tenk på hvordan renhold i norske fengsler i stor grad har blitt utført av innsatte og ansatte i Kriminalomsorgen, heller enn av fagfolk. I noen tilfeller, med syke innsatte, kan det være snakk om celler tilgriset av kroppsvæsker som blod, urin og avføring. Et forslag om fast ansatte renholdere i Kriminalomsorgen ble stemt ned av de borgerlige partiene i 2021.

Heldigvis skjer det gode ting i renholdsbransjen. Etter år med uryddige forhold og cowboylignende virksomhet, så LO seg i 2011 nødt til å kreve at overenskomsten for renholdsbedrifter ble allmenngjort. Det betyr at vilkårene som forhandles frem av fagforeningene gjelder uavhengig av om bedriften har tariffavtale. En rapport fra forskningsstiftelsen Fafo viste at de aller dårligst betalte renholderne fikk et kraftig lønnshopp etter allmenngjøringen, opp til «minstelønn» (tarifflønn) – selv om lønnsnivået i renholdsbransjen totalt sett ikke har blitt drevet opp av allmenngjøringen. Hvorfor? Jo, fordi det fremdeles vrimler av useriøse aktører, mange av dem langt over i det kriminelle.

I mange land har den økonomiske ulikheten økt i takt med at lavlønnsyrker har blitt skilt ut i egne selskaper med lavere lønn og dårligere vilkår. Det trengs sterke fagforeninger og tariffavtaler som sørger for lønnsveksten i samfunnet i bredt – eller, hvis alarmklokkene går i en bransje, allmenngjøring. Økt ulikhet er oppskriften på å undergrave faglighet i lavtlønnsyrker.

Arbeid på dagtid vil gjøre veien til språkkompetanse og et fagbrev mye kortere, og hjelpe godt på i kampen mot sosial dumping.

Arbeiderpartiets Torbjørn Vereide fikk mye positiv respons på utspillet sitt om at renholdere må få jobbe innenfor vanlig arbeidstid 8-16, heller enn å møte på kveldstid eller i otta på morgenen. Bra for renholdernes familieliv, sunt for samfunnet at fagfolk ikke stues til side. Og tenk hva det vil gjøre for inkludering og språklæring. Svært mange renholdere kommer fra Øst-Europa eller land utenfor Europa. En del av dem lever nærmest i parallellsamfunn, hvor de ikke snakker norsk eller har kontakt med majoritetsbefolkningen. Arbeid på dagtid vil gjøre veien til språkkompetanse og et fagbrev mye kortere, og hjelpe godt på i kampen mot sosial dumping. Kommunene kan bane vei, mener Vereide, gjennom å stille krav om arbeidstid i anbud.

En annen viktig faktor for å få flere fagarbeidere er regjeringens nye lov om retten til hele, faste stillinger. Det er ikke lett å se for seg veien til fagbrev hvis du jobber i 20 % stilling hos tre forskjellige arbeidsgivere. Jo løsere tilknytningen er til arbeidslivet jo lenger er veien til kompetanseheving.

Det viktigste å følge med på framover for renholdsbransjen blir kanskje nettopp dette: om politikerne klarer å presse fram mer seriøsitet, bedre vilkår og høyere status gjennom å bruke offentlige anskaffelser aktivt. Regjeringen har spent buen høyt gjennom det de kaller Norgesmodellen.

Jo løsere tilknytningen er til arbeidslivet jo lenger er veien til kompetanseheving.

For renhold er det ikke bare snakk om arbeidstid, men krav til faste, fulle stillinger, ansatte med fagbrev og vilkårene hos underleverandører. Det er sårt tiltrengte tiltak. For i den mørke delen av bransjen er ikke menneskehandel et fremmed fenomen, oppholdstillatelser brukes i et kynisk spill for å holde lønna godt under 100 kroner timen, og inntekten går inn på sjefens konto.

Renholdere er stolte av jobben de gjør, og med god grunn. Uten dem stopper faktisk samfunnet opp. Hvis renholderne legger ned arbeidet, er det game over på noen dager.

Vi må kort sagt gi renholderne noe mer enn all applausen de fikk under pandemien.

Teksten ble også publisert i Dagsavisen, 18. juli 2022.