Uten en plan, men med en misjon

Det skuffende først: Det er tydeligvis sant at hun stilte som presidentkandidat først og fremst fordi hun syntes hun fortjente å vinne. Det viser seg når man leser boka «What happened», som forteller om veien til valgnederlaget høsten 2016.

«I ran for President because I thought I’d be good at the job» (s. 39) er hennes første setning i kapittelet om hvorfor hun stilte. Etterpå følger hun opp med faktaopplysninger fra sitt liv, som viser hvorfor hun er så kvalifisert:

Hun hadde mest relevant erfaring, god måloppnåelse, ambisjoner og gjennomføringsevne. Deretter følger hun opp med en situasjonsbeskrivelse av USA, og hvor urettferdige hun synes de gjentatte spørsmålene om hvorfor hun stilte til valg var. Som om hun hadde en annen, underliggende grunn til å stille – kanskje et driv etter makt?

Nå hadde heller ikke Donald Trump en veldig gjennomtenkt politisk agenda før han stilte.

Det er pussig at hun ikke reflekterer over at spørsmålet «Hvorfor stiller du?» ikke nødvendigvis bare er et personlig spørsmål, men også politisk. Hvorfor trenger USA dine løsninger? Hvorfor skal folk stemme på deg?

 

Politikk og kvalifikasjoner

Likevel unngår Clinton å gi et klart politisk svar på det. Prosessen hun beskriver er en der lysten til å utøve makt kommer før ideene om hva makta skal brukes til. Muligheten til å bli president var rett og slett “too important to pass up. It was a chance to do the most good I would ever be able to do” (s. 52). Deretter gikk hun over til å ringe «policy experts, reading thick binders of memos, and making lists of problems that needed more thought» (s. 54) for å utvikle relevant politikk.

Jeg vet ikke, jeg, men jeg tror virkelig ikke at det er det amerikanske folks oppgave å gi presidentkandidater et mer meningsfylt liv. Det er kandidatene som skal gi folk mer meningsfylte liv.

Derfor er det første etterlatte inntrykket etter å ha lest boka hennes, skuffelse.

Nå hadde heller ikke Donald Trump en veldig gjennomtenkt politisk agenda før han stilte. Det mangler han i grunnen fortsatt. Av Clinton tror jeg likevel mange av oss hadde forventet mer. Noen fordi hun er kvinne og har måttet overbevise dobbelt om sine kvalifikasjoner, men for oss andre fordi vi forutsatte at hun er kvalifisert, og derfor gjerne ville vite mer om politikken som driver henne.

Førstnevnte kategori leser neppe boka hennes. Sistnevnte kategori – vel, her sitter jeg.

 

Løsninger som mangler

Det er ikke slik at det mangler politikk eller forslag til reformer i boka hennes. Hun skriver om forslag blant annet på helse og høyere utdannelse som det ville vært godt å se satt ut i live. Men også her mangler det noe. Det kommer kanskje klarest til uttrykk når hun skriver om hvor opprørt hun ble over at republikanerne misbrukte et av utsagnene hennes.

Da forventer du et godt gjennomtenkt politisk svar.

«We’re going to put a lot of coal miners out of jobs», sa hun en gang og fortsatte med å snakke om nye, bærekraftige industrier og hvordan disse skulle stå på skuldrene til de gamle.

Motstanderne hennes brukte bare sitatet, ikke konteksten – og det gjorde henne ganske forbanna, særlig fordi hun er opptatt av disse spørsmålene på ekte, skriver hun, hun kjenner mange av disse små samfunnene. De ligner på Arkansas, der hun bodde i flere år.

Så stiller hun spørsmålet: Hvordan skal vi hjelpe folk som vokser opp i disse samfunnene til å ha jobber i sine lokalsamfunn i framtida? Da forventer du et godt gjennomtenkt politisk svar, så ekte som indignasjonen hennes nå har dirret mot deg fra boksidene.

Men her er kortversjonen av svaret:

1. Vi må stoppe Trump.

2. Mange andre industrier har også mistet arbeidsplasser, det gjelder ikke bare kull, tenk på varehandelen for eksempel!

3. Folk må være forberedt på å flytte fra der de bor.

4. Vi må skape nye muligheter når gamle forsvinner.

Sukk.

 

Fremmedgjøring

La meg forsøke oversette: Hun starter med en negasjon, altså stem på meg, jeg vil det motsatte av noen andre. Deretter en korreksjon, altså riktignok er du bekymra, men slutt med det da, andre har det verre enn deg. Så tar hun verdimessig avstand fra opplevelsene dine: Du er glad i hjemplassen din, du, men den er ikke så spesiell. Og avslutter det hele med å antyde at hvis du mener noe annet, er du gammeldags.

Hvis du er myk, er du ikke laget for større oppgaver.

Slik har hun kanskje bidratt til å fremmedgjøre seg selv fra velgerne sine, og velgerne sine fra seg selv, gjennom en hel valgkamp, og gjør det igjen i sin egen bok.

 

Pupper og hjerne

Best er Clinton når hun skriver om kvinner. Om hvordan hun ikke turte å fortelle sin historie som kvinne, fordi hun var redd for å bli «den kvinnelige kandidaten» fremfor å bli ansett som den best kvalifiserte. I tillegg var hun redd for at velgerne ikke var klar for å ta imot historien om et liv formet av og dedikert til arbeidet for kvinnefrigjøring.

Passasjene som setter hennes kandidatur inn i en større sammenheng, fra arbeidet med kvinners stemmerett og likestilling, er regelrett rørende. I alle fall for et feministhjerte som mitt.

Hun skriver om diskriminering, sexisme og kvinnehat, og hvordan hun har stått i dette gjennom et langt liv i krevende jobber. Hun beskriver presist de doble standardene kvinner møter: Hvis du er tøff, er du vanskelig å like.

Hvis du er myk, er du ikke laget for større oppgaver. Hvis du jobber hardt, så er du for lite familieorientert. Og så videre. Hun påpeker hvordan det er de maskuline standardene for makt, kraft og suksess som fortsatt gjelder, blant annet når det gjelder stemmebruk.

Hun søkte for eksempel eksperthjelp for å bedre takle større forsamlinger. For når energinivået går opp blant publikum, de roper, støyer og gleder seg, og mannlige politikere kunne heve stemmen med glade tilrop tilbake, så risikerte hun at stemmen hennes kunne bli pipete og «kvinnelig» hvis hun gjorde det samme.

For hva tror hun ville skjedd hvis hun viste sitt raseri?

«Si meg», sa hun til eksperten, «har du noen eksempler på en kvinne i offentligheten som har klart å gjøre dette med suksess – som har møtt en stor og energisk forsamling med en myk og dyp stemme?».  Det hadde han ikke.

 

Tøffere?

Gjentatte ganger skriver Clinton at hun angrer på at hun ikke slo tilbake hardere, at hun var for veloppdragen i møte med urettferdig behandlingen. Enten det var da NBCs Matt Lauer spurte henne mer om e-postservere enn om internasjonal politikk i en debatt som var meldt å handle om sistnevnte (s. 218), eller da Trump hang over skulderen hennes midt under den andre presidentkandidat-debatten i valgkampen (s.136). Hvorfor sa jeg ikke «Back up, you creep!» undrer hun.

Hun høres ut som stemmen til generasjoner med veldig flinke unge jenter som tror at de ikke kan svare frekt tilbake når noen prøver seg. Joda, Clinton, du kan det.

Men det finnes noen hårfine balanseganger her, som jeg skulle ønske hun delte sine tanker om. For hva tror hun ville skjedd hvis hun viste sitt raseri? Ville temperamentet blitt forstått? Ville aggresjonen blitt tilgitt? Ville flere konfrontasjoner talt til hennes fordel, eller bare blitt brukt som bevis på at hun egentlig ikke var av det materialet presidentkandidater burde være av? Jeg tror dessverre det siste.

 

Handlingsrommet til kvinner

Derfor har jeg sympati med hennes irritasjon over at hun ikke sa det hun egentlig følte i disse situasjonene. Men læringsverdien ville vært større hvis hun også hadde drøftet ulike strategier for å håndtere slike situasjoner, spilt dem helt ut for oss, vist hva handlingsrommet faktisk er. For også Clinton har et større emosjonelt register enn bare «flink og verdig» eller «temperamentsfull og irritert».

Det håper jeg hun gjør en dag, for den boka vil jeg gjerne lese.

Hva om hun hadde snudd seg og spurt: «Hva henger du her for?» til Trump mens han stod bak henne. Eller om hun hadde sagt med megetsigende stemme: «Bak enhver suksessfull kvinne, står en forbigått middelmådig mann», før hun gikk videre i sitt eget resonnement. Da ville kanskje ikke bildet av ham i bakgrunnen vært så «creepy» lenger, bare patetisk.

Jeg vet ikke.

Men jeg skulle likt å vite hva Clinton tenkte om dette. Et sted i boka (s. 111) skriver hun at hun kunne fylt en hel bok med sine erfaringer som kvinne i politikken. Det håper jeg hun gjør en dag, for den boka vil jeg gjerne lese.