Uten tillit ryker håpet

«Jeg har litt i en skuff under senga, litt gjemt i en luke på kjøkkenet og en del gjemt i garasjen hjemme i Mar del Plata». Gabriela så på meg. Jeg var nettopp nyinnflyttet i kollektivet hennes i bydelen Almagro i Buenos Aires. Hun hadde akkurat bedt meg betale den ukentlige leien i amerikanske dollar. Da jeg spurte hvorfor hun ikke ville ha argentinske pesos, den nasjonale valutaen, fikk jeg servert et foredrag som varte i alle fall en halvtime og kulminerte i en beskrivelse av hvor hun oppbevarte sine dollar-reserver, slik «alle argentinere gjør».

Argentina har dans, biff, fotball og vin i verdensklasse. Mistroen til styresmaktene er imidlertid også i verdensklasse. I går kulminerte misnøyen i valget av den høyrepopulistiske presidentkandidaten Javier Milei. Milei – som sammenlignes med Trump – vil legge ned sentralbanken, bli kvitt den argentiske pesoen og kutte i offentlig forbruk. Det siste har han gjennom presidentkampanjen illustrert gjennom å bære rundt på en svær motorsag. Milei er for øvrig også både abortmotstander og klimafornekter.

Da er det ikke så rart at mange har gitt opp de sittende politikerne, eller at den nåværende presidenten ikke gjenvelges.

«Que se vayan todos» – «Ut med alle» – har vært det taktfaste ropet fra Mileis sympatisører. Han har nemlig også lovet å bli kvitt den politiske eliten i Argentina og få slutt på korrupsjon. Landet har en gjeld på opp mot 300 milliarder dollar. 4 av 10 argentinere lever i fattigdom. Prisene har de siste årene steget med over 140 prosent. Styringsrenta er på spinnville 133 prosent. Da er det ikke så rart at mange har gitt opp de sittende politikerne, eller at den nåværende presidenten ikke gjenvelges.

Det er imidlertid lenge siden den jevne argentiner hadde tiltro til det politiske systemet. Eller til den økonomiske politikken. På 1970- og 80 tallet opplevde landet hyperinflasjon med en topp på nesten 5.000 prosent inflasjon i 1989.  Så ble landet nyliberalismens postergirl på 1990-tallet, strengt diktert av IMF. Utenrikshandel og kapitalflyt ble liberalisert, de gjennomførte privatisering og økonomisk deregulering og ikke minst en kraftig reduksjon av offentlig sektor.

Det ble også innført et nytt pengesystem. Et sentralt verktøy var den nye loven som fastslo at en peso skulle være verdt det samme som en dollar – og at landets sentralbank skulle være i besittelse av en amerikansk dollar for hver argentinske peso som sirkulerte. På kort sikt fungerte omleggingen. Økonomien kræsjlandet imidlertid på ny i 2001. Grepene innført på 90-tallet var en del av forklaringen.

Enhver argentiner som har levd noen år i landet sitt, mener at penger i madrassen er den eneste måten å forsikre seg om framtidas økonomiske trusler.

I frykt for at bankvesenet skulle kollapse og den argentinske pesoen miste all verdi, frøs daværende president Antonio de la Rua før jul i 2001 argentinske bankkontoer og nektet argentinere uttak på mer enn 250 pesos i uka – i frykt for at bankvesenet skulle kollapse. Å se banken stenge dørene til dine egne sparepenger, for så å oppleve at de forsvinner, er grunnen til at den jevne argentiner i dag har madrassen full av penger. Eller penger på bankkonti i utlandet. Ifølge argentinske SSB, INDEC, hadde den argentinske befolkningen i 2022 gjemt unna om lag 250 milliarder dollar. Med andre ord hadde min venninne Gabriela rett. Enhver argentiner som har levd noen år i landet sitt, mener at penger i madrassen er den eneste måten å forsikre seg om framtidas økonomiske trusler. Ond sirkel er bare fornavnet.

Etter kollapsen i 2001 har ulike regimer forsøkt sine vidunderkurer på problemet, uten å lykkes. Etter flere perioder under styring av peronistpartiet (oppkalt etter famøse Juan Perón), fikk Argentina president fra det mer høyreorienterte PRO i 2015. Mauricio Macri startet da en omlegging av den økonomiske politikken. Igjen trakk det offentlige seg mer ut av økonomisk styring og underskuddet i offentlige budsjetter ble mindre. Slik Norges Bank beskriver i en artikkel økte disse grepene imidlertid sårbarheten på sikt, av ulike årsaker.

I 2018 ble Argentina tilkjent et lån fra IMF på nesten 500 milliarder dollar – det største lånet noen sinne. Statsgjelden er altså ekstremt høy. Ingen skylder IMF mer penger enn Argentina. Og ellers har krisene har stått i kø. Den argentinske pesoen er svært svekket. Børsen har rast. Og inflasjonen er ventet å nå 180 prosent før året er omme. Det betyr at du nesten kan se prisene stige mens du står i butikken.

Den tilliten er i seg selv en avgjørende del av kriseberedskap og styringskapital.

Med det bakteppet fremstår vår inflasjon på sju prosent fra januar i år som en svært mild bris. Det samme gjelder styringsrenten på 4,25. I Norge har vi høy tillit – både til hverandre og til styrende organer. Og vi stoler på at institusjonene rundt oss skal hjelpe oss ut av de krisene vi møter. Den tilliten er i seg selv en avgjørende del av kriseberedskap og styringskapital. Men i lys av dyrtiden og tøffe konsekvenser diskuterer vi også i større grad her verdien av tilliten til styresmakter og den økonomiske politikken. Argentina er et trist eksempel på hva som kan skje dersom den tilliten forvitrer.

Da jeg studerte i Argentina tok en av medstudentene mine abort nede i en mørk, møkkete kjeller. I et – på mange måter – moderne land. I 2008. Etter årelange kamper vedtok det argentinske senatet i 2020 at abort skulle bli lovlig – og dermed trygt. Jeg tror de færreste argentinere er motivert av å sende kvinner tilbake til ulovlige og utrygge kjellere, slik Mileis politikk vil føre til. Jeg tror heller ikke den jevne argentiner – med Patagonia, Andesfjell og Iguazu-fossen som omgivelser, er klimafornekter.

Milei tilbyr desillusjonerte argentinske velgere enkle løsninger på komplekse utfordringer.

Velgere som intervjues ved stemmelokalene sier de ikke er enige med Milei i alt, men at behovet for noe nytt som kan gi en grunnleggende økonomisk trygghet – og som vil styre på vegne av dem og ikke seg selv – trumfer alt.

Milei tilbyr desillusjonerte argentinske velgere enkle løsninger på komplekse utfordringer. Det er forståelig at det appellerer til mange. Dessverre er det lite sannsynlig at den nye presidenten gir argentinerne svarene de leter etter – og livene de ønsker seg og fortjener.