Utryddelsen av et land

Julen minner oss om at ting betyr noe for mennesker. Julepynten etter bestemor, eller barndomsrommet for de som er heldige og kan reise «hjem til jul». Når vi handler julegaver i samme pyntede gate år etter år, eller går en tur over den samme skogen og heia, denne julen som alle andre juler: «Jeg synes treet har vokst litt siden i fjor».

Mennesker henger sammen med alt som er en forlengelse av oss selv; husene våre, nabolaget, skolen vi gikk på og barna går på, arbeidsplassen, bussen vi tar for å komme dit, nærbutikken, saltbøssa etter oldemor og barnas gamle leker i en eske. Når noen mister alt de har i en brann, for eksempel, grøsser vi og håper det aldri blir oss, fordi tanken på alt vi vil miste, deler av oss selv og vår historie, nesten ikke er til å holde ut.

Det er ikke sant at «det bare er ting», noen ting teller for de fleste av oss.

De er forbi grensen hva mennesker tåler.

I Gaza, rundt hjørnet for der den bibelske Jesus trasket rundt med budskap om fred og nestekjærlighet, er alt mennesker trenger for å klare leve i dag helt ødelagt. Ødeleggelsen av Gaza er ikke en uheldig bivirkning av det påståtte forsvaret av Israel, det er selve kjernen i og målet med angrepet. Målet som er å tvinge palestinere ut og vekk, fordi Gaza er ubeboelig, og resten av verden står tafatte og se på og lar Israels vilje skje.

Jeg skriver dette noen dager før julaften. Nå kommer det meldinger om at Israels myndigheter nekter å slippe inn i Gaza midlertidige hjem, kjøkkenutstyr, tepper, redskaper – altså det aller, aller mest basale, til iskalde, sultne, desperate mennesker, som vasser i vann, er klissvåte fra innerst til ytterst, som ikke lenger kan beskytte egne barn fra frost og smerter.

Det er stormer, det er regn og familier, som oss, som en gang for bare drøyt to år siden hadde hus, saltbøssa etter oldemor, familiebilder på veggen, skoler å sende barna på og en gate de hadde kjær. Nå bor de på en grushaug i et forblåst, iskaldt telt som kanskje eller kanskje ikke faller sammen i natt. De er forbi grensen hva mennesker tåler.

95 prosent av alle boliger i Gaza er ødelagt.

Død, ødeleggelser og sorg er alle krigers fremste våpen, med håp om at når det blir nok av det hos den andre kan man triumferende konstatere «seier».

95 prosent av alle boliger i Gaza er ødelagt. 320.622 boligenheter er skadet. Det nesten like mange som hele Oslo, som har 355.915 boliger. Alle sykehus er rammet, ingen fungerer fullt og helt. 95 prosent av universitetene er ødelagt og 97 prosent av alle skoler. Dette er alle tall fra FN.

Artikkel II i FNs folkemordkonvensjon (1948) forteller oss at: «å bevisst påføre gruppen livsvilkår som tar sikte på å føre til dens fysiske ødeleggelse helt eller delvis» er et brudd på internasjonalt lovverk. I mai i år sa Bezalel Smotrich, finansminister og medlem av Knesset, at Gaza «vil bli totalt ødelagt» og at palestinerne vil «bli så desperate at de vil søke å flytte et annet sted».

Forsvarsminister Israel Katz sa i mars 2025 at hvis Hamas ikke overgir seg, vil alternativet være «fullstendig ødeleggelse» av Gaza. Dette er to ekstreme stemmer, men det er altså dette som i praksis skjer, og de er heller ikke de eneste som har sagt ting i denne retningen.

Hva betyr det egentlig å vinne en krig?

145 kulturbygg eller steder er ødelagt; moskeer, kirker, museer, arkiver og samlinger, kultursentre og kunnskapssentre. Noen av oss husker hvor opprørende det var da Taliban sprengte de store buddhastatuene fra 500-tallet i Bamiyan i Afghanistan i mars 2001. Vår felles historie og verdensarv berører oss alle, og israelske bomber fratar verden en felles arv.

Al-Omari-moskeen i Gaza hadde historie tilbake til korsfarerne, men ble ødelagt for to år siden. En av verdens eldste aktive kirker, St. Porfyrios-kirken, ble angrepet og skadet, med sivile inni, allerede i oktober 2023. Rashad al-Shawa Cultural Centre, det viktigste moderne kulturhuset for konserter og kunst, gikk også under for over to år siden.

Det osmanske palasset Qasr al-Basha ble ødelagt i november 2023, omtrent samtidig med det osmanske badet Hamam al-Sammara. De som ville se, så hvor dette kom til å bære, helt fra start. Mange av oss har sett ødeleggelsene live på Instagram, rett som det er dokumentert av soldater i det israelske militæret selv, skamløst.

Hva betyr det egentlig å vinne en krig?

Å ødelegge så mange mennesker og så mye materiell som mulig hos den andre.

Hvem skal rydde det opp?

I essayet «Injury and the Structure of War» fra 1985 skriver den prisbelønte essayisten og Harvard-professoren Elaine Scarry at krig skiller seg fra andre former for konkurranser ved at den ikke handler om å skape, men tvert om å u-skape vår verden, enten det handler om bygninger, byer eller kropper. En ødelagt eller endret kropp, og alt som er en forlengelse av kroppen, skriver hun, underbygger selve krigen og er nødvendig for at krigen som politisk virkemiddel skal fungere.

I tillegg til ødeleggelsen av mennesker og menneskers fysiske verden som Scarry var opptatt av, er Gaza også en klimakatastrofe.

97,1 prosent av treavlingene i Gaza er skadet, mens 61 millioner tonn med bygningsrester og avfall ligger og slenger rundt omkring, ifølge FNs miljøprogram (UNEP). Det er giftstoffer i jord og grunnvann og kloakk dumpes rett i Middelhavet. Giftige kjemikalier truer både folks helse og hele økosystemer.

Hvem skal rydde det opp?

Hvor skal avfallet ta veien på denne kloden?

Det finnes knapt store nok konteinere i denne verden.

Hvis målet er å gjøre Gaza så ulevelig at ingen orker å bo der, har Israel lykkes.

Verdensbanken, FN og EU anslo i februar at gjenoppbyggingen av Gaza vil koste rundt 540 milliarder norske kroner over det neste tiåret. Siden Oljefondet fremdeles tjener penger i landet som har skapt denne katastrofen, bør vi vel bruke fondet på å gjøre opp for vår del av boten.

Når palestinere kommer hjem etter å ha vært på flukt, kommer de oftest «hjem» til gater som ikke er gater og hus som ikke er hus. Hva er det da? Vi sier at det trengs folk i hus, men enda viktigere er at det at fins hus til folk. Mennesker overlever ikke uten. Og nå finnes ikke hus i Gaza.

Det vondeste av alt. Vi vet at der det er politisk vilje, er det vei. Hiroshima ble bygget opp igjen. Kirker kan restaureres og moskeer gjenskapes. Vi har sett det andre steder, i Berlin for eksempel.

Men når ikke engang et ullteppe slipper inn i Gaza, virker viljen til gjenoppbygging på palestinernes egne premisser et lysår unna. Dette handler ikke bare om at palestinere skal overleve, men om at resten av verden skal klare å leve med oss selv.

Hvis målet er å gjøre Gaza så ulevelig at ingen orker å bo der, har Israel lykkes.

Og hva er det – om det ikke er et folkemord; et land uten folk og alt folkene hadde kjært?

(Først publisert i Dagsavisen.)