Utviklingsøkonomi blir stadig mer relevant for landene i nord

Problemene i de utviklede landene ligner stadig mer på problemene man finner i fattige land.

CAMBRIDGE: «Produktiv dualisme» er et begrep som står sentralt i utviklingsøkonomi. Økonomene som grunnla dette forskningsfeltet, som den karibiske nobelprisvinneren W. Arthur Lewis, påpekte at økonomien til fattige land er delt mellom en smal «moderne» sektor, som anvender avansert teknologi, og en langt større «tradisjonell» sektor preget av svært lav produktivitet.

Økonomer har lenge ment at denne todelingen er et definerende trekk ved utviklingsland, i motsetning til utviklede land der avansert teknologi og høy produktivitet ble antatt å gjøre seg gjeldende gjennom hele økonomien. Dermed skilte utviklingsøkonomi seg ut som en egen studieretning, atskilt fra konvensjonell nyklassisk økonomi.

Dette krever tiltak som kan hentes rett ut av den utviklingsøkonomiske verktøykassa.

Utviklingspolitikk har tradisjonelt vektlagt behovet for å redusere forskjeller i inntekt, utdanning, helse og muligheter gjennom livet mer generelt. Målet var å få bukt med den produktive todelingen gjennom nye institusjonelle ordninger som ville endre hvordan markedet virker og gi folk flere produktive muligheter.

Selv om dette skillet til en viss grad kan ha gitt mening på 1950- og 1960-tallet, virker det ikke lenger å være så veldig relevant. For det første har metodene som blir brukt til å forske på utviklingsland og utviklede land mer eller mindre smeltet sammen:

Dagens utviklingsøkonomifag dreier seg i stor grad om å anvende standard rammeverk for offentlig finansteori, arbeidsmarkedsteori, næringsutviklingsteori og makroøkonomisk teori på lavinntektsland. Muligens enda viktigere (og enda mer interessant) er at den produktive todelingen har blitt et avgjørende og synlig trekk også ved avanserte økonomier. Dette krever tiltak som kan hentes rett ut av den utviklingsøkonomiske verktøykassa.

Utgangspunktet kan være forskjellig, men problemene til regioner der de gode jobbene har blitt borte, ser smertelig og stadig mer velkjent ut for utviklingsøkonomer.

I boken The Vanishing Middle Class fra 2017 peker den økonomiske historikeren Peter Temin (fra MIT) på at Lewis-modellen for en todelt økonomi har blitt stadig mer relevant for å forstå de økonomiske tilstandene i USA. Sammenfall av en rekke faktorer — avindustrialisering, globalisering, ny teknologi (som først og fremst kommer kapitaleiere og folk med høy utdanning til gode) og svekket arbeidervern — har skapt et stadig større gap mellom vinnerne i økonomien og de som blir liggende etter.

Graden av konvergens mellom fattige og rike deler av økonomien stoppet opp samtidig som ulikt utdanningsnivå bidro til økt polarisering av arbeidsmarkedet og de regionale forskjellene ble større.

De økte økonomiske forskjellene var ikke like markante i Europa, som følge av en sterkere velferdsstat. Men vi har sett de samme kreftene gjøre seg gjeldende også der. Gapet mellom bedrifter og regioner som ligger i front av utviklingen og de som har blitt liggende etter har vokst. Og middelklassen har blitt mindre.

Vi befinner oss i sentrum av alt, men kontrollerer ingenting.

Som følge av dette, må politiske beslutningstakere i de avanserte økonomiene takle de samme spørsmålene som utviklingslandene lenge har vært opptatt av: hvordan tiltrekke seg kapital, skape jobber, styrke arbeidstakernes ferdigheter, stimulere til entreprenørskap og øke tilgangen til kreditt og teknologi. Med andre ord: Hvordan tette gapet til de mer avanserte og mer produktive delene av den nasjonale økonomien.

Utgangspunktet kan være forskjellig, men problemene til regioner der de gode jobbene har blitt borte, ser smertelig og stadig mer velkjent ut for utviklingsøkonomer: knapphet på produktiv sysselsetting, stadig større sosiale problemer som kriminalitet og rusmisbruk og lite tillit til myndighetene blant ulike sosiale grupper og i næringslivet. Hindringene etniske minoriteter, nykommere og arbeidstakere med lav utdanning må overkomme under slike omstendigheter, er noe utviklingsøkonomer er vant til å tenke på.

Geografiske områder som blir liggende etter utviklingen i avanserte økonomer kan riktignok ha tilgang til langt større finansielle ressurser. I USA bruker lokale myndigheter og myndigheter på delstatsnivå titusener av dollar — ikke så veldig effektivt — på skatteinsentiver og andre subsidier for å tiltrekke seg store selskaper. Men politikere og byråkrater må typisk operere under strukturelle og byråkratiske forhold som virker begrensende og som vil være velkjente for politikere og byråkrater i fattige land. Som en erfaren amerikansk praktiker nylig uttrykte seg under et møte ved Harvard University:

«Vi befinner oss i sentrum av alt, men kontrollerer ingenting».

Nasjonale rammeverk for den økonomiske politikken vil måtte støtte disse lokale eksperimentene med ressurser og muliggjørende makroøkonomisk politikk.

De møter også på lignende begrensninger i forhold til hvilke virkemidler de kan ta i bruk. Industrialisering har vært det tradisjonelle virkemiddelet for å overkomme todelingen av økonomien; etter hvert som arbeidstakere blir sysselsatt i mer produktiv industri, vil lønninger øke og den generelle produktiviteten i økonomien stige.

Men i både utviklingsland og avanserte økonomier har produksjonsindustrien mistet evnen til å skape mange jobber, som følge av automatisering og andre arbeidsbesparende nyvinninger. Sysselsettingen i produksjonsindustrien har falt (som andel av samlet sysselsetting), selv i land som har opprettholdt en sterk industrisektor, som Sør-Korea og Tyskland.

Dermed vil den økonomiske utviklingen i både høy- og lavinntektsland i større grad basere seg på tjenester i framtiden — og på små og mellomstore bedrifter. Både avanserte økonomier og utviklingsland vil trenge en ny form for koordinerte tiltak rettet mot tilbuds- og etterspørselssiden i arbeidsmarkedet — en kombinasjon av arbeidsopplæring og støttetiltak for bedrifter. Gode jobber krever gode bedrifter, og vice versa.

Nasjonale rammeverk for den økonomiske politikken vil måtte støtte disse lokale eksperimentene med ressurser og muliggjørende makroøkonomisk politikk. Det betyr spesielt at man må revurdere den nasjonale innovasjonspolitikken som tankeløst stimulerer til teknologiske endringer som først og fremst tjener kapitalinteressene og de med høy utdannelse.

Modellene og rammeverkene som brukes til å forske på utviklingsland er stadig mer relevante for å forstå problemene man står overfor i rike land.

Dersom vi inntar et nytt perspektiv på hvilken retning innovasjonen bør gå i og skaper insentiver for teknologi som støtter opp om framfor å erstatte ferdighetene til dagens arbeidstakere, vil det være til stor hjelp i møte med utfordringene i arbeidsmarkedet som rike og fattige land står stilt overfor.

Når økonomer snakker om global konvergens — å tette det økonomiske gapet — tenker de gjerne på at utviklingsland skal vokse raskere enn de avanserte økonomiene og at inntektene til verdens fattige stiger og når nivåer man ser i rikere land. Det ironiske ved dagens utvikling er at vi er vitne til nedadgående framfor oppadstigende konvergens. Problemene i de utviklede landene ligner stadig mer på problemene man finner i fattige land.

Modellene og rammeverkene som brukes til å forske på utviklingsland er stadig mer relevante for å forstå problemene man står overfor i rike land.

Oversatt av Marius Gustavson