Hvordan hadde det vært om Listhaug og Solberg styrte nå?

I disse dager legger Støre-regjeringen siste hånd på statsbudsjettet for 2023. Samtidig er det mye presseoppslag om dårlige meningsmålinger for regjeringspartiene. Nå er det riktignok mange målinger som viser at flertallet for partiene i sentrum-venstre har holdt seg overraskende lenge etter valget, så det overordnede politiske bildet er nyansert. Men Høyre gjør det sterkt på målingene, og det preger mye av dekningen.

Under pandemien fikk vi flere frempek.

En interessant, om enn litt kontrafaktisk, øvelse er da å spørre seg hvordan budsjettet hadde sett ut hvis det var Erna Solberg og hennes viktigste samarbeidspartner Sylvi Listhaug som satt rundt forhandlingsbordet i regjeringen. Hvilke samfunnsinteresser ville blitt prioritert opp og hvilke ville blitt prioritert ned?

Under pandemien fikk vi flere frempek. Høyresiden stemte ned forslag etter forslag fra venstresiden i Stortinget om å få pengesterke og bedriftseiere til å ta et større ansvar. Nei til begrensninger på selskapers mulighet til å ta ut utbytte. Nei til begrensninger i styrehonorarer. Nei til begrensinger i lederlønninger. Nei til å begrense aksjetilbakekjøp.

Nå skjerpes de politiske forskjellene ytterligere. Inflasjon krever at politikerne prioriterer hardere. Det betyr paradoksalt nok at det er for mange penger i omløp, selv om vi får dårligere råd. Vanlige folk merker allerede økte priser på alt fra strøm til mat og bensin. Politikernes vanskelige oppgave er da å bekjempe prisveksten. Enten gjennom målrettede grep mot årsakene, øke skattene eller redusere utgiftene. Alle disse grepene er ikke like sosiale.

Et av de største kuttene fra Høyre ville blitt sendt til personer uten jobb.

Nå har vi en sentrum-venstre-regjering som har dannet flertall mot høyresiden. Det har bidratt til at vi har utvidet velferden i landet, med gratis SFO for førsteklasse og billigere barnehage.

Under pandemien var det enklere for det gamle flertallet på Stortinget, som lå til høyre, å hente pengene til politikken sin med økt oljepengebruk. Det går ikke lenger, med mindre vi skal få totalt eskalerende rente og inflasjon. Da er det interessant å se nærmere på hvordan partiene på høyresiden ville hentet pengene. En mulighet ville være å øke skatter på formue, eiendom og arv. Det kunne ha hjulpet med å dempe presset i økonomien, og er anbefalte skatter av ledende økonomiske fagmiljøer. Men dette er imot kjerneinteressene som høyresiden representerer, og lite sannsynlig.

Da må pengene komme fra andre steder. Skal vi tro budsjettbehandlingen fra i fjor høst, vil det være aktuelt å øke prisen på barnehage, SFO og AKS, samt briller til barn. Senest i mai gikk Høyres Henrik Asheim ut mot regjeringens brillestøtte til barn. Et av de største kuttene fra Høyre ville blitt sendt til personer uten jobb. Der regjeringen fjernet det såkalte karensåret på arbeidsavklaringspenger, ønsket Høyre å gjeninnføre det, for å dempe presset i økonomien.

Nå skjerpes de politiske forskjellene ytterligere.

Når partiet flyr høyt på målingene om dagen, er det likevel grunn til å forvente at de kritiske spørsmålene vil tilta i styrke. Slik er medienes logikk – opposisjonspartier slippes fram av mediene, men når oppslutningen er høy nok, lenge nok, slår journalistenes maktkritiske gen til også overfor opposisjonspartiene.

Fremover høsten vil politiske journalister som gjør jobben sin stille flere kritiske spørsmål til Høyre og FrP, slik de gjorde til Senterpartiet da de hadde supermålinger for litt over ett år siden. Hvor vil høyresiden kutte? Hvilke regjeringsalternativ ser de for seg? Hvordan vil den økonomiske politikken til FrP og Høyre slå ut på renten og inflasjonen? Vi har en spennende politisk høst foran oss, og det blir interessant å se hvilke svar vi får på disse spørsmålene.