FOTO: Jon Tyson / Unsplash

Valgte forbrytere

Noen ganger lønner det seg å være kriminell.

(London): Donald Trump har den tvilsomme æren av å være den første tidligere amerikanske presidenten som stiller til valg samtidig som han er tiltalt. Men han er ikke den første politiske kandidaten i amerikansk historie som har blitt tiltalt, dømt eller fengslet.

For eksempel hadde Trumps energiminister og tidligere guvernør i Texas, Rick Perry, en maktmisbrukssiktelse hengende over seg da han, en kort stund, forsøkte å vinne det republikanske partiets presidentnominasjon i 2016.

Og så er det Eugene Debs, som stilte som presidentkandidat i 1920 mens han satt inne i Atlanta Federal Penitentiary. Der sonet han en ti år lang straff for brudd på oppviglerloven (Sedition Act of 1918) etter å ha holdt en tale der han opponerte mot USAs medvirkning i første verdenskrig. Han stilte som sosialistpartiets kandidat og vant ikke presidentvalget, men fikk nærmere en million stemmer – det meste en sosialist noensinne har fått i et amerikansk presidentvalg.

Andre har tjent politisk på å ha sittet i fengsel.

Noen kandidater som har vært tidligere dømt, har til og med klart å vinne valg. Marion S. Barry jr. vant en fjerde periode som ordfører i Washington D.C. i 1994 til tross for at han hadde sittet seks måneder i fengsel for besittelse av narkotika fire år tidligere.

Selv om det er uvanlig for kandidater som tidligere har blitt tiltalt eller fengslet, å sikre seg fremtredende offentlige stillinger i demokratiske land, er det ikke utenkelig. Noen ganger skjer det samtidig med den demokratiske prosessen. Nelson Mandela vant Sør-Afrikas første frie valg i 1994 etter å ha vært fengslet i 27 år av apartheidregimet. Mer nylig: Brasils president Luiz Inácio Lula da Silva vant valget i 2022 etter å ha blitt dømt til 12 års fengsel som følge av korrupsjonsanklager. Han satt inne i mindre enn to år før dommen ble annullert.

Andre har tjent politisk på å ha sittet i fengsel. Det mest kjente eksemplet er Adolf Hitler. Før hans mislykkede statskupp i München i 1923, var Hitler en relativt ukjent ølhall-agitator med et kriminelt rulleblad. Han ble dømt til fem år i fengsel for ølkjellerkuppet. Men først preget han det nasjonale nyhetsbildet etter at noen, forunderlig nok, forståelsesfulle dommere lot ham legge fram sine politiske argumenter.

For hver ny tiltale har Trumps popularitet økt blant republikanske velgere og gjort at han har fått enda flere pengebidrag til sin presidentkampanje.

Hitler endte opp med å sitte kun ni måneder i Landsberg fengsel der han skrev sitt antisemittiske manifest, Mein Kampf. Da han ble løslatt hadde han blitt berømt. Mindre enn ti år senere var den tidligere oppvigleren Tysklands Führer.

Den tidligere japanske statsministeren Kishi Nobusuke, bestefaren til avdøde statsminister Abe Shinzō, er et annet eksempel. I motsetning til Hitler, var Kishi medlem av landets byråkratiske elite.

Etter å ha avsluttet studiene ved Tokyo Imperial University (i dag University of Tokyo) som en av de beste studentene i sitt kull, steg Kishi raskt i gradene i det statlige byråkratiet. Utrolig nok var han bare i 30-årene da han ble gitt i oppgave å ha oppsyn med økonomien i Manchukuo, den japanske marionettstaten i Manchuria, der han styrte et industriimperium basert på kinesisk slavearbeid. Under Stillehavskrigen (under andre verdenskrig) var Kishi viserustningsminister.

Kishi kan sammenlignes med Albert Speer, Hitlers arkitekt og rustningsminister, som ble dømt til 20 års fengsel under Nürnbergprosessen – i stor grad for utnytting av slavearbeid. Men til tross for at han ble arrestert for krigsforbrytelser i 1945 og fengslet i tre og et halvt år, ble Kishi aldri formelt stilt for retten og dømt.

For hver ny tiltale har Trumps popularitet økt blant republikanske velgere.

Mens han satt fengslet, planla Kishi sitt politiske comeback sammen med sine medfanger, inkludert en beryktet gangster og en fremtredende japansk fascist. Etter at amerikanerne besluttet seg for at det var viktigere å motkjempe kinesisk og sovjetisk kommunisme enn rettsforfølgning av japanske krigsforbrytere, bestemte de seg for at Kishi var akkurat den typen person de trengte. Kishi stilte til valg kort tid etter at han ble sluppet ut av fengsel, og han gjengjeldte amerikanernes tillit ved å befeste Japan som en pålitelig antikommunistisk amerikansk alliert. Han var Japans statsminister fra 1957 til 1960.

Trump er verken en diktator eller en krigsforbryter. Han er en ondsinnet selvforherligende mann som ønsker å utnytte sine egne rettslige problemer maksimalt for politisk og økonomisk vinning. Som en selverklært outsider har han klart å gjøre tiltalene mot seg til politiske fortrinn og portrettert seg selv som en martyr som blir forfulgt av etablerte, korrupte eliter.

Så langt, i det minste, virker det som om strategien hans fungerer. For hver ny tiltale har Trumps popularitet økt blant republikanske velgere og gjort at han har fått enda flere pengebidrag til sin presidentkampanje. Med sine bilkortesjer og oppildnende taler der han går til angrep på og gjør narr av dommere og anklagere, er Trumps offentlige opptredener sensasjonelle mediebegivenheter. Når han dukker opp i retten – spesielt i Fulton County, Georgia, der han er tiltalt for å ha blandet seg inn i valget, en hendelse som vil bli vist på TV og strømmet live – vil Trump utvilsomt nyte det og benytte anledningen til å bedrive kampanje fra tiltalebenken.

Deres feilaktige tro på at de kunne tøyle Hitler og legge bånd på hans ambisjoner fremskyndet det tyske demokratiets død.

Ikke noe av dette betyr nødvendigvis at Trump vil vinne fram. For eksempel tapte Hitler presidentvalget i 1932 som ble vunnet av den aktede, men aldrende feltmarskalk Paul von Hindenburg. Hindenburg var 84 år gammel og lignet sånn sett på USAs president Joe Biden på minst én måte: Moderate velgere og folk på venstresiden stemte på ham bare for å forhindre at hans demagogiske motstander skulle komme til makten. Men nazistene hadde blitt det største partiet i riksdagen, og konservative politikere, industrialister og forretningsfolk gjorde den fatale feilen å støtte Hitler som den nye rikskansleren i 1933. Deres feilaktige tro på at de kunne tøyle Hitler og legge bånd på hans ambisjoner fremskyndet det tyske demokratiets død.

Dagens USA er riktignok ikke Weimarrepublikken. Og Biden er ikke Hindenburg. Trumps voldsomme retorikk og trusler mot motstandere gir grunn til bekymring, spesielt siden mange av hans tilhengere er bevæpnet. Men uten støtte fra militæret eller Wall Street, er det vanskelig å se for seg hvordan Trump kan komme til makten ved bruk av ren og skjær makt. I et valgsystem i forfall, som favoriserer det rurale framfor det urbane USA, er det selvsagt mulig at han vil vinne nok stemmer til å bli president, selv om han skulle bedrive valgkamp fra fengsel.

En Trump-seier vil ikke ligne på Hitlers kupp i 1933. Men det vil være ille nok – og unektelig mye verre enn Japan under Kishi mot slutten av 1950-tallet. Å regne med at rettstiltaler vil forhindre Trump fra å vinne, er like feilaktig å tro som da tyske konservative trodde at de kunne holde Hitler i ørene. Som historien viser oss: Noen ganger lønner det seg å være kriminell.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2023.