FOTO: AP/NTB Scanpix

Lula er fri. Prisen for hans frihet betales av gravejournalister

Brasils tidligere president hadde neppe sluppet ut av fengsel om det ikke var for modige gravejournalister.

Fredag 8. november, 580 dager etter at Brasils tidligere president, Luiz Inácio Lula da Silva, ble fengslet, kunne han spasere ut og møte sine jublende tilhengere som en fri mann. Lula har sittet fengslet i påvente av at anken av korrupsjonsdommen mot ham skal behandles ferdig, men Brasils høyesterett har besluttet at Lula skal løslates i mellomtiden. Ville dette ha skjedd om ikke anonyme tips om uregelmessigheter og politisk innflytelse i rettsaken mot Lula hadde nådd den digitale gravejournalistikkplattformen The Intercept?

Dette spørsmålet er relevant av flere grunner. Trusler mot journalister, både fysiske og digitale øker, ikke bare i Brasil. Internasjonale organisasjoner som Reportere uten Grenser tegner et dystert bilde av dagens situasjon internasjonalt. Så langt i år har over 35 journalister blitt drept og 235 blitt fengslet rundt om i verden. Journalisters sikkerhet er ikke bare viktig for den enkelte redaksjon eller journalistene selv, men for et solid demokrati. Å velge å publisere noe andre forsøker å holde skjult er noen av det mest risikofylte redaksjoner kan gjøre, og det er her The Intercept og deres valg om å publisere politisk sprengbart stoff gjør seg relevant.

 

Opprøreren Intercept

Lørdag 9. november prydet Glenn Greenwald, en av grunnleggerne av The Intercept, forsiden til Klassekampen. Samme dag fløy The Intercepts brasilianske sjefsredaktør, Leandro Demori ut av Oslo. Han var til stede under den årlige sikkerhetskonferansen for journalister på OsloMet i regi av forskergruppa Medier, Krig og Konflikt (MEKK). I Oslo kunne Demori, for første gang på lang tid, spasere fritt rundt uten å bli fotfulgt av væpnende vakter.

At journalister går med væpnede vakter er ikke normen i Brasil.

Livet hans, og livet til hele brasilianske The Intercept-redaksjonen og til grunnleggeren Glenn Greenwald, ble snudd på hodet tidligere i år. I juni begynte Intercept å publisere informasjon som avdekket politisk innflytelse i rettssystemet i Brasil, krefter som aktivt jobbet for fengslingen av Lula i forkant av presidentvalget i 2018.

At journalister går med væpnede vakter er ikke normen i Brasil, men en utvikling som har kommet gradvis og så plutselig så altfor raskt. Noe har endret seg i det brasilianske politiske klimaet, i samfunnsdebatten og for journalister. At journalister skal motta 2000 digitale trusler hver dag, bli fratatt sitt privatliv ved å måtte dele hus med sikkerhetsvakter, og i større grad måtte ta stilling til om dette er verdt innsatsen, er om ikke nytt, så i hvert fall en akselererende prosess som ligner utviklingen flere andre steder i verden.

 The Intercept er en av flere nye digitale plattformer som har oppstått det siste tiåret. Den er en motvekt til de tradisjonelle og privateide mediene som dominerer i Brasil og Latin-Amerika, men prisen for å være samfunnets vaktbikkje er høy, og den kan bli høyere. Et innblikk i omstendighetene rundt både rettsaken som førte til fengslingen av blant annet Lula, og lekkasjen #vazajato, sier noe om straffefrihet, omfanget av korrupsjon og ulovlig kapitalflyt. Ikke minst sier dette noe om viktigheten av god gravejournalistikk.

 

Bilvasken som rystet Brasil

Etterforskningsprosjektet Operação Lava Jato (operasjon bilvask) startet i 2014, og har filleristet det brasilianske samfunnet. Så langt har 155 personer fra private selskaper, som konstruksjongiganten Odebrecht og oljeselskapet Petrobras, samt politikere, blitt dømt. Langt flere har blitt og blir fremdeles etterforsket. Saken er uten sidestykke i en latinamerikansk kontekst, hvor straffefrihet for de rike og mektige er normalen heller enn unntaket.

De manglende – og mangelfulle – rettsprosessene etter de brutale militærregimene på kontinentet på 60 – 70 og 80-tallet er eksempler på det. Dermed møtte også Operação Lava Jato stor begeistring og anerkjennelse internasjonalt da den ble satt i gang. Var dette et steg mot rettslig forfølgelse av korrupte næringstopper og politikere? Mot et mer solid demokrati hvor statskassen ikke ustraffet kan tømmes hver eneste dag for fellesskapets goder til fordel for private formuer? I starten så Operação Lava Jato ut til å være nettopp det.

Våren 2016 fikk sivilsamfunnet innsyn i et intrikat nettverk av korrupsjon. Sivilingeniøren og presidenten i Odebrecht, Brasils største ingeniør- og byggbedrift, ble dømt til 19 år og fire måneder. Det Marcelo Odeberecht gjorde da han ble satt under etterforsking kan best forstås med å referere til den brasilianske spillefilmen «The Canibal Club» fra 2018 laget av den brasilianske regissøren Guto Parente.

Lava Jato regnes i dag som en av de største korrupsjonsskandalen i verden.

Parente har selv sagt han ble kvalm av sitt eget manus: «Skål mine venner, skål for oss og for vår velfortjente privilegerte posisjon i samfunnet vårt. Skål for Brasil». Ti hvite menn sitter rundt et bord, alle med et kjøttstykke på tallerkenen. De løfter vinglasset. Talen framføres av Borges (Tavinho Teixeira), den øverste lederen av eksklusiv rikmannsklubb i byen Fortaleza i nordøst-Brasil. Filmen i seg selv er en makaber historie, men den er også et bilde på hvordan samholdet, selv i en homogen rikmannsklubb som morer seg med å drepe og spise sine ansatte, kan sprekke – og når det sprekker renner gørret ut i strie strømmer.

I desember 2016 signerte Marcelo Odebrecht en avtale sammen med sin far, Emilio Odebrecht, hvor de lovet å betale 8,6 milliarder brasilianske reales som kompensasjon, samtidig som han valgte å samarbeide med politiet for å slik få redusert sin straff. Resultatet ble den ene oppsiktsvekkende informasjonen etter den andre i løpet av våren 2016. Alliansen i korrupsjonsnettverket sprakk. Knappe to år etterpå, som takk for sin innsats, slapp Marcelo Odebrecht ut av fengselet, og soner nå resten av tiden i sitt eget hjem.

 

Journalistene fulgte opp

Lava Jato regnes i dag som en av de største korrupsjonsskandalen i verden og Odebrecht alene står for det som sannsynligvis er den største utenlandske bestikkelsessaken i historien. Odebrecht opprettet en egen avdeling i selskapet for betaling av «avgifter». 780 millioner dollar ble omgjort til offshore-kontoer i navnet til frontmenn og allierte av fremtredende politikere og partier. Lava Jato strekker seg ut over Brasils grenser. Saker i 12 andre latinamerikanske land, så vel som Europa, Afrika, og også norske selskap har blitt etterforsket.

Da Operação Lava Jato begynte etterforskningen i 2014, observerte gravejournalister i nabolandene hvordan en Pandoras eske ble åpnet i Brasil, vel vitende om Odebrechts posisjon i flere land. Spørsmålene begynte å komme: Hvor mye, hvordan og til hvem hadde brasilianske selskaper bestukket over hele kontinentet for å bygge broer, veier, gassrørledninger, havner og t-banelinjer? Hvis de ventet på at påtalemyndigheter skulle etterforske, kunne de ventet i flere tiår. Et nettverk av journalister søkte sammen.

I starten besto det av 20 journalister fra 11 land, som senere ble utvidet til 15. En rekke publikasjoner har kommet som et resultat av arbeidet, samt et kart over alle Odebrecht investeringene på kontinentet. «Korrupsjon er transnasjonal: måten å undersøke det for journalister, spesielt i kompliserte kontekster, er å bygge broer og samarbeide med andre», uttalte en av initiativtakerne til nettverket og grunnleggeren av den digitale plattformen for gravejournalistikk, peruanske Convoca, Milagros Salazar Herrera.

Å ha penger i skatteparadis er nærmest ikke en nyhet lenger.

Vinner av Nobelprisen i økonomi og professor ved Columbia-universitetet Joseph E. Stiglitz kaller transnasjonale selskapers skatteunndragelser for globaliseringens gift. Stadig større deler av verdensøkonomien forsvinner inn i såkalte tomme selskap med formuene trygt plassert langt unna samfunnene som kunne og skulle ha rett på skattepengene. Økonomiprofessoren Gabriel Zucman anslår at rundt 40 prosent av oversjøisk profitt fra amerikanske multinasjonale selskaper blir overført til skatteparadiser. I 2018 betalte 60 av de 500 største selskapene – inkludert Amazon, Netflix og General Motors – ingen skatt i USA.

Å ha penger i skatteparadis er nærmest ikke en nyhet lenger, tross alle avsløringene som kom etter det journalistiske samarbeidet om Paradise og Panama Papers og Lux Leaks. Eksempelvis så har det norske statlige investeringsfondet Norfund i en årrekke blitt kritisert for å ha penger i skatteparadis, uten at det har ført til at de trekker seg ut av dem.

 

Tastaturkrigeren

Gleen Greenwald blir beskrevet som en opprører og en tastaturkrigen av Klassekampen. Han har vært i kryssilden før, og er kjent for flere store avsløringer, som da han samarbeidet med NSA-varsler Edward Snowden. Avgjørelsen om å publisere informasjon som satte hele etterforskningen av Lava Jato i et mer tvilsomt syn, var en avgjørelse som involverte hele redaksjonen på 20 medlemmer i The Intercept Brasil.

I juni kom de første artiklene under hashtagen #vazajato. The Intercept fikk tilgang på en rekke samtaler mellom tidligere dommer Sérgio Moro og aktor Deltan Dallagnol. Publikasjonene fra The Intercept viser blant annet at påtalemyndighetene fra Lava Jato snakket åpent om deres ønske om å forhindre PTs valgseier og at de aktivt brukte sin posisjon til å forhindre det. Sergio Moro arbeidet i hemmelighet med påtalemyndigheter for å hjelpe til med saken mot Lula. Alt dette skjedde, til tross for alvorlig intern tvil om bevisene som disse beskyldningene bygde på, samtidig som Moro fortsatte å utgi seg for å være en nøytrale dommer.

 Lula var den soleklare favoritten i forkant av presidentvalget i 2018, men med Lula ute av veien, føk Bolsonaro opp på meningsmålingene. Hatet mot Lula og hans arbeiderparti PT ble kjernebudskapet i valgkampen. Da valgresultatene var klare og Bolsonaro satte sammen sin nye regjering, ble Moro utnevnt som justisminister.

Sønnen hans på halvannet år og kona må leve med væpnede sikkerhetsvakter i eget hjem.

 Siden juni har The Intercept publisert mer enn 70 saker under #vazajato. Greenwald har mottatt direkte trusler fra presidenten Bolsonaro, den brasilianske The Intercept-redaktøren Leandro Demori sletter hundrevis av det han kaller bugs hver eneste dag på Twitter – hvis ikke, vil han drukne i hatmeldinger. Sønnen hans på halvannet år og kona må leve med væpnede sikkerhetsvakter i eget hjem, og enda mer alvorlig er det at fire personer er arresterte og mistenkte for å være The Intercepts kilder. Kildevern er presserende når det kommer til digital sikkerhet, for om ingen tør snakke, vil ikke informasjonen komme ut.

Fredag for en uke siden skålte Demori og fulgte med på live-strømming av Lulas løslatelse fra Oslo, men ved hjemkomsten til Brasil var det sikkerhetsvakter som ventet i ankomsthallen.