Vanlige folks tilleggsproposisjon?  

Det er mange måter å forstå et stortingsvalg på, men kjernen er dette: Partiene kjemper om å vinne flertall til å endre Norge på en måte som samsvarer med partienes verdier. Politikk er å omsette vilje til handling.

Men også tøffe prioriteringer. Bak ord som «handlingsrom», «budsjettimpuls» og «inflasjon», skjuler de harde realitetene seg. Ingen partier kan få gjennomslag for alle gode formål. Ikke i en koalisjon. Ikke i mindretall.

De store systemiske skiftene må vente til Støre og Vedum får levere sitt helt eget budsjett, høsten 2022.

Det Støre-regjeringen på mandag legger frem, er nemlig ikke et Arbeiderpartiet/Senterpartiet-statsbudsjett. Neste års statsbudsjett ble lagt frem av finansminister Jan Tore Sanner i oktober, rett før regjeringen gikk av. Det den nye regjeringen får mulighet til, er på noen uker å gjøre de endringene som er praktisk mulig innenfor både tid og formaliteter – og av hensynet til alle som påvirkes av et statsbudsjett.

Det handler om ting som kan virke abstrakt i hverdagen, men gjør du for mye med et statsbudsjett, påvirkes kronekurs, rente og det blir brått meget konkret for en vanlig familie som skal betale neste avdrag på huslånet – eller en bedrift som skal selge noe til utlandet.

Selv om de færreste kjenner statsbudsjettets irrganger eller Stortingets konstitusjonelle formaliteter, tror jeg de fleste har en intuitiv forståelse for dette.

Men: Vi kan selvsagt være forventningsfulle til mandag. Valgene regjeringen tar, forteller noe om hvem de er og hvem de er til for. Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum må finne saker som viser hva prosjektet deres handler om.

Og barnehageprisene bør bli lavere.

«Symbolsaker» har en negativ klang i politikken, men i denne sammenhengen er det kanskje et riktig begrep. De store systemiske skiftene må vente til Støre og Vedum får levere sitt helt eget budsjett, høsten 2022. Men sakene som er symboler for hva som skal komme, bør settes på agendaen allerede nå.

Vi har allerede sett lekkasjer på noen områder. Flere kommer sikkert. Fagforeningsfradraget skal dobles over to år. Det er tydelig eksempel på politikk som kontrakt. Fagbevegelsen støttet et regjeringsskifte. Nå gjør regjeringen det enklere og billigere å være fagorganisert. (Det er for øvrig bra for økonomien i hele landet at mange er fagorganisert, det er dokumentert gjennom kilometer med forskning).

I tillegg bør det komme en økning i formueskatten og mindre skatt for de med lavest inntekter. Omfordeling, ganske enkelt. Et steg eller to i riktig retning. Kommuneøkonomien bør bli bedre. Verdens kjedeligste ord. Men som manifesterer seg i bedre belyste gangstier, mer brøyting av glatte veier, skolemat til unger som trenger det. Og barnehageprisene bør bli lavere.

Så vil alle politisk interesserte få en morsom mandag.

Et annet åpenbart sted å begynne er pendlerfradrag og fergepriser, som har vært store saker i valgkampen. Sånne små og mellomstore steiner er det som har bygget det ganske flotte byggverket vi kaller velferdssamfunnet. Og sånne steiner bør vi se en del av.

En gylden mulighet, av nesten eksistensiell betydning for fremtiden, er å gjøre noe for å bekjempe langtidsledighet. Det er bra at ingen sulter i hjel i Norge. Men det er stor skam og synd at mange som vil jobbe, er ute av arbeidslivet alt for lenge.

Akkurat nå har vi en gylden mulighet på akkurat dette området. Økonomien er i vekst. Arbeidsinnvandringen er lav. Dette er tidspunktet for å gjøre alt vi kan for å hjelpe folk som har vært ute av arbeidslivet en stund, til å komme inn. Det koster litt på kort sikt, men lønner seg enormt på lang sikt.

SV har en unik sjanse til å posisjonere seg som det røde og grønne partiet man kan stemme på ‑ og få konkrete resultater igjen.

Så vil alle politisk interesserte få en morsom mandag. For budsjettet skal til Stortinget, og nå har de rød-grønne stortingsgruppene en temmelig annerledes hverdag enn de har hatt de siste åtte årene. SV har nøkkelrollen som regjeringens vei til makt, og SVs stortingspolitikere er den mest spennende gruppen av parlamentarikere for politiske journalister fra mandag av.

Som Snorre Valen har skrevet godt om: I valget i 2021 splittet de radikale miljøbevisste velgerne sine i tre forskjellige partier, og dermed fikk 15 prosent av velgermassen en ganske brutal oppvisning i hvordan politisk makt fordeles.

SV har en unik sjanse til å posisjonere seg som det røde og grønne partiet man kan stemme på ‑ og få konkrete resultater igjen. SV vil sannsynligvis slå tyngre enn sine syv prosents oppslutning. Partiet vil aldri vinne kampen mot Rødt og MDG om å gå lengst, men de vil kunne nå lengst. Budsjettet blir sannsynligvis både rødere og grønnere i møte med SV.

Støres regjering og det nye stortingsflertallet bør ikke bedømmes på hva de leverer i en hastig utarbeidet proposisjon med endringsforslag, til et i all hovedsak spikret budsjett.

Men den kan og bør fortelle oss noe om hvor Norge nå er på vei.