Vår fremste kulturkriger

Det var nesten så man skulle tro at Fremskrittspartiets leder Sylvi Listhaug hadde glemt sine kunster. Men i helga var hun tilbake.

Vi kan ikke holde oss med lover som «forskjellsbehandler etniske grupper», sa Sylvi Listhaug til Fremskrittspartiets sentralstyre lørdag. Eller gi vetorett til reindriftssamene i spørsmål som handler om utbygging av infrastruktur og industri.

Dersom det nå skulle ha seg slik at Norge har inngått internasjonale forpliktelser som hindrer oss i å følge likhetsprinsippet, sa Listhaug, vel, da «må vi revidere og om nødvendig trekke oss fra de konvensjoner som forhindrer oss». For intet er viktigere enn likhet for loven, sa Listhaug.

Samene, du vet, den gjengen som står i veien all utvikling og som vi har gitt vetorett over framtiden

Det kan kanskje høres tilforlatelig ut. Det er gode grunner til å diskutere konflikten mellom bevaring og utvikling. Fosensaken har plassert reindriftssamene midt i den konflikten.

Det ligger mange muligheter til å score billige politiske poeng i den konflikten som har oppstått rundt vindparken på Fosen. Det tok uventet langt tid, men det var bare et spørsmål om tid før Sylvi Listhaug ville slå til.

I helga spilte hun ut nesten hele sitt register.

Bak den smilende masken driver Listhaug med det hun er best til av alle i norsk politikk: Kulturkrig. Hun utnytter riften mellom samisk kultur og samfunnets behov til ett eneste formål: Å trekke velgere til sitt parti.

Det er nesten imponerende, i all sin kynisme.

Vi har sett det så mange ganger før.

Da kritikken mot utspillet kom, som den gjorde som på bestilling, kunne Listhaug framstå som uskyldsren og misforstått: Det må da være lov å snakke om dette «uten å bli beskyldt for hets», sa hun.

Listhaug hevet seg så over og tok sterkt avstand fra slike beskyldninger «som bare ødelegger for en seriøs politisk samtale».

Dette er mønsteret Magnus Marsdal kaller «Listhaugs metode» i boka av samme navn. Metoden ser slik ut:

Først møter vi «den frekke apekatt»-utgaven av Listhaug, som kommer med et angrep på en minoritet, for eksempel.

Når fordømmelsen hagler, finner vi Listhaug i det uskyldige dådyrets offerpositur. Det var jo ikke slik hun mente det, selvsagt.

Med det sagt møter vi den rasende løven Sylvi som skal ha seg frabedt at en politisk korrekt elite stempler henne og Frps velgere.

I helga tok Sylvi Listhaug hele dreieboka si i bruk. Det er nesten imponerende, i all sin kynisme.

Denne kommentaren sto først på trykk i Dagsavisen.