Maksprisen på barnehage har blitt kuttet med tretti prosent, men nesten ingen snakker om det. Hva skjedde?
For en tid siden hadde vi i Tankesmien Agenda en fra den svenske arbeiderbevegelsen på besøk i Oslo. Han fortalte noe jeg har tenkt på flere ganger siden. Når han besøkte arbeidsplasser, pleide han å spørre: Husker dere sist en politisk reform ga et løft for vanlige folk? Som regel var svaret stillhet.
Ting går fort i den politiske journalistikken.
De ansatte kom ikke på en eneste politisk reform fra de siste årene som hadde gjort hverdagslivet deres bedre.
Hva skjer med oss hvis vi ikke føler politikken virker? At den ikke fører til konkrete fremskritt?
Hvis troen på et bedre samfunn ikke blir oppfylt, snur folk fort ryggen til både partier og politikk. I verste fall gir det grobunn for politisk mistillit, polarisering eller apati.
Vi er ikke helt der. Men det er en spesiell politisk sak fra denne høsten som har gjort meg betenkt. Og det handler ikke om Erna Solberg og Sindre Finnes’ privatøkonomi. Det handler om privatøkonomien til alle med barn i barnehage.
Da Jonas Gahr Støre og Trygve Slagsvold Vedum la fram statsbudsjettet for 2024 før helgen, handlet mye om den krevende økonomiske situasjonen. Prognosene fra Statistisk sentralbyrå, LO og NHO spår nedtur for norsk økonomi framover. Samtidig mener Norges Bank at det fortsatt er for høy fart i norsk økonomi. Hvordan politikerne bør navigere i et slikt landskap, er et vanskelig spørsmål.
Samfunnet bruker tre milliarder kroner på denne velferdsreformen.
Ting går fort i den politiske journalistikken. Ja, vi lever generelt i en døgnflueoffentlighet. Nærmest glemt var allerede en av de største budsjettnyhetene som kom som budsjettlekkasje allerede i august, nemlig at regjeringen kutter barnehageprisen drastisk, fra 3000 til maks 2000 kroner for alle.
For en vanlig familie med to barnehagebarn, betyr det 18.700 kroner i året. Summen hvert år er tregangen av det en gjennomsnittlig familie bruker på spedbarnsutstyr til et barn. Eller nesten tilsvarende hva det koster å kjøre en vanlig bensinbil ett år. Med andre ord: Det er et ordentlig velferdsløft.
Samfunnet bruker tre milliarder kroner på denne velferdsreformen. Det som var spesielt interessant, var at Arbeiderpartiet og Senterpartiet knyttet velferdsgodet helt konkret til de økte inntektene fra grunnrenteskatten på oppdrett av fisk som nylig ble innført.
«Innføringen av grunnrenteskatten var en storm, og Høyre var sterkt imot. Nå kommer det barnefamiliene til gode», sa finansminister Trygve Slagsvold Vedum.
Det viktigste er nok at velgerne straffet partiene for de tøffe økonomiske tidene.
Dette er en av de viktigste velferdsreformene i nyere tid, spesielt når så mange sliter med å få endene til å møtes. Det svarer dessuten på et problem som kan bli mye større enn renten på lang sikt.
Vi hadde en liten økning i det SSB kaller «fruktbarheten» i 2021. Det hadde, big surprise, med korona å gjøre. Vi er nå tilbake til trenden hvor antall fødsler går kraftig ned. Det er et tall som burde bekymre oss alle. Det er den sanneste av alle klisjeer at unger er fremtiden. Jeg kjenner ingen som har 1,41 barn. Men tallet er altså 1.41 per kvinne i 2022. Det har aldri før vært under 1,5.
Årsakene til at færre av oss velger å få barn, er mangslungne. Men at det hjelper å gjøre det lettere økonomisk, er vel omtrent like åpenbart som at det blir flere barn når vi må holde oss innendørs under pandemien.
Derfor er det pussig at reformen ikke har fått mer oppmerksomhet. Det er dette som er dyp-politikk, sånn som gradvis gjør folks liv bedre, steg for steg. Slik den gradvise innføringen av gratis SFO og gratis tannhelse, om enn sakte, har vært det de siste årene. Eller slik full barnehagedekning var det i sin tid.
Partiene skal de nærmeste månedene evaluere hvorfor lokalvalget gikk som det gikk. Både Arbeiderpartiet og Senterpartiet gikk tilbake fra forrige valg. Mange kommuner skiftet ut en rødgrønn ordfører med en blå.
Kanskje er det fordi timingen ble feil.
Forklaringene på det er sammensatte. Det viktigste er nok at velgerne straffet partiene for de tøffe økonomiske tidene. Men det at partiene i sentrum-venstre ikke klarte å få mer oppmerksomhet om en så viktig velferdsreform som å sette ned barnehageprisen til 2000 kroner, kan ha avgjort noen steder.
Kanskje er det litt fordi mediene vet at de trenger alle klikkene de får av heller å skrive om dårlig nytt. Kanskje er det fordi andre saker, som politikerskandalene, med rette fikk stor oppmerksomhet. Kanskje er det fordi timingen ble feil. Jeg har ingen klare konklusjoner, men det er verdt å diskutere.
Jeg vet ikke hva folk ville svart om man spurte rundt et lunsjbord i Norge om de kommer på en politisk reform som har kommet vanlige folk til gode de siste årene. Men det er liten tvil om at kuttet i barnehagepris i årets statsbudsjett burde være en slik sak.
Kommentarer