Verdens rikeste bestemmer mest på venstresiden også

På sitt landsmøte i helgen kunne Siv Jensen fortelle at Fremskrittspartiet skal være arbeidernes parti. Fellesforbundets leder var uenig og ramset opp en rekke områder der arbeiderne har fått det verre med Frp i regjering.

Likevel er det altså slik i mange land at de med lavest utdanning og inntekt trekker mot partier ytterst til høyre.

Det hele er et mysterium for mange på venstresiden. Nå har også franskmannen Thomas Piketty kommet venstresiden til unnsetning, denne gangen med en mye omtalt power point-presentasjon. Her forklares venstresidens forfall med elitenes dominans – både til høyre og venstre i politikken. Det er ikke lenger så enkelt som at de som har lite stemmer til venstre og de som har mye stemmer til høyre, har Piketty regnet ut.

Hvis det er flertallet som bestemmer i et demokrati, hvordan kan da ulikhetene bare øke?

Tvert imot har andelen høyt utdannede som tilhører venstresiden, økt dramatisk siden andre verdenskrig. Det betyr at høyresiden og venstresiden har fått solid fotfeste i en ressurssterk gruppe hver. Næringslivets høyere lag stemmer på høyresiden, mens de med høyest utdanning stemmer til venstre.

Piketty kaller dem det merkantile høyre (merchant right) og de lærde venstre (brahmin left). Men rike er de – både på inntekt og formue. Samtidig synker valgdeltakelsen på bunnen, og høyrepopulistiske partier blir populære blant dem med lavest utdanning og inntekt.

Utgangspunktet for Pikettys analyse er det enkle, men likevel viktige spørsmålet: Hvis det er flertallet som bestemmer i et demokrati, hvordan kan da ulikhetene bare øke? Hvorfor gjør ikke økt konsentrasjon av rikdom at flere stemmer for mer fordeling?

Vi trenger alle de analysene vi kan få av hvorfor vi ikke klarer å gjøre noe med økende forskjeller.

Teorien om at demokratiet fordeler fordi alle har én stemme, er både godt etablert og for lengst utfordret. Svaret Piketty byr på er heller ikke helt nytt. Men ikke desto mindre viktig er det å forstå hvorfor folk som har lite og kunne trenge mer fordeling, ikke nødvendigvis stemmer på partier som vil fordele mer.

Piketty er ikke den første som stiller spørsmålet, eller prøver å svare på det. Og mottakelsen av hans politiske analyse har vært blandet. Noen synes han overforenkler, andre mener de har sagt det før ham.

Det er mye man kan innvende ved Pikettys nye analyse. Det er for eksempel fristende å gremmes litt over at en økonom stiller spørsmål ved hvorfor rasjonell økonomisk tenking ikke kan forklare menneskers adferd, og konkluderer med at det er komplekst og at samfunnsviterne har mye å lære oss.

Men tall og empiri som grunnlag for å undersøke, ikke spekulere, er sjelden bortkastet. Vi trenger alle de analysene vi kan få av hvorfor vi ikke klarer å gjøre noe med økende forskjeller, og hvorfor folk velger ledere som ikke vil dem vel. Piketty pirker vel egentlig borti noe vi egentlig vet, men burde tenke mer på.

Han har studert velgere i Frankrike, USA og Storbritannia fra 1948 til 2017. På tvers av de tre landene trer et tydelig mønster frem. Det tydeligste er at andelen av de rikeste som stemmer på venstresiden, har økt. Det er ikke bare de som tjener mye som har flyttet seg mot venstre, det har også de med mest formue.

Pikettys analyse er også relevant i Norge.

Det er flere med høy utdanning og færre med lav utdanning som velger seg kandidater og partier på venstresiden av politikken. Like etter krigen stemte folk mer høyreside jo høyere utdanning de hadde. I dag er bildet motsatt.

I en kommentar i New York Times beskriver Thomas Edsall det samme mønsteret Piketty viser. I USA har demokratene i økende grad hentet velgere blant de høyt utdannede, og de høyt utdannede har økt sine lønninger betydelig mer enn de lavt utdannede. I 1996 hadde flertallet av Bill Clintons velgere ikke gått på college. Tyve år senere hadde flertallet av Hillary Clintons velgere høyere utdanning.

Pikettys analyse er også relevant i Norge, selv om mønsteret ikke er helt sammenfallende. De høyest utdannede norske velgerne finner vi i KrF, SV, MDG og Venstre, mens Arbeiderpartiet og Høyre følger sammen like bak. Lavest utdanning har velgerne til Senterpartiet og Fremskrittspartiet.

En vanlig tolkning av utviklingen Piketty beskriver, har vært at globalisering har rammet de lavest utdannede mest, og de har svart med innvandringsskepsis og nasjonalisme. Det er delvis sant, mener Piketty å finne, men forklarer ikke hele bildet. Minst to andre forklaringer må også med. For det første at folk stemmer på mer enn økonomiske interesser. For det andre at venstresidens partier snakker mindre overbevisende om økonomiske spørsmål der de er på arbeidernes side, enn de gjør i verdispørsmål der de typisk skiller lag.

Venstresidens partier snakker mindre overbevisende om økonomiske spørsmål der de er på arbeidernes side, enn de gjør i verdispørsmål der de typisk skiller lag.

Piketty deler den franske befolkningen i fire, langs to dimensjoner: for eller mot mer fordeling og for eller mot innvandring.

De som stemte lengst til venstre (Mélanchon), har typisk høy utdanning og er positive til både omfordeling og innvandring. I sentrum (Macron) finner vi de som er for innvandring, men ikke så opptatt av fordeling, mens høyresiden (Fillon) vant hjertene til de som hverken ønsker seg innvandring eller fordeling.

De lavest utdannede, som vil ha mer fordeling og mindre innvandring, stemte mer enn noen annen gruppe på Le Pen. Dette er et velkjent mønster for alle som har som har studert Fremskrittspartiet i Norge.

Selv om mønsteret er tydelig, er spredningen av velgere stor. I det franske presidentvalget i 2017 fikk Marine Le Pen stemmene til halvparten av alle som ville ha mer fordeling og mindre innvandring. Den andre halvparten fordelte seg ganske jevnt på de tre andre alternativene.

Det er ikke sant at Hillary Clinton ikke snakket om arbeiderklassen og om ulikhet.

Mélanchon fikk nærmere seksti prosent av de som vil ha mer fordeling og er åpne for innvandring, men Macron fikk nesten tretti prosent av samme gruppe. Så konkluderer også Piketty med at det er komplisert. Kanskje også mer komplisert i Europa enn i USA, selv om mønstrene er påfallende like.

Elisabeth Ivarsflaten ved Universitetet i Bergen har i sin studie av Dansk Folkeparti og Front National vist hvordan høyrepopulistenes velgere er splittet mellom arbeiderklassevelgere som vil ha mer fordeling, og selvstendig næringsdrivende som vil ha mindre innblanding – men forent i ønsket om mindre verdiliberalisme og innvandring. I Danmark har sosialdemokratene fridd til nettopp segmentet som vil ha mer fordeling og mindre innvandring.

Både Pikettys analyse og andre forsøk på å forstå hvorfor folk velger som de gjør, antyder også et annet svar: Venstresidens elite er rett og slett mindre opptatt av fordeling og mer opptatt av spørsmål om verdier og identitet.

På den måten velger ikke bare velgerne bort fordeling, de velger også gradvis bort sin egen innflytelse og rettigheter.

Det skal sies: Det er ikke sant at Hillary Clinton ikke snakket om arbeiderklassen og om ulikhet, påpeker Derek Thomson i The Atlantic. Men hun ble ikke trodd.

For vil venstresiden egentlig fordele mer? I artikkelen Why Hasn’t Democracy Slowed Rising Inequality? presenterer forskerne Adam Bonica, Nolan McCarty, Keith T. Poole og Howard Rosenthal fem ulike forklaringer: For det første har aksepten for global kapitalisme og markedskrefter utvisket noe av forskjellen mellom høyre- og venstresiden.

For det andre har synkende valgdeltakelse blant de fattigste gjort at medianvelgeren er rikere enn medianinnbyggeren. For det tredje har inntekten i befolkningen generelt økt og dermed redusert interessen for offentlige inngrep og fordeling.

For det fjerde bruker de rike i økende grad sine penger på å påvirke makt og politikk. Og for det femte har valgkretser og polarisering forstyrret det politiske bildet og redusert de folkevalgtes behov for å svare for seg overfor flertallet av velgerne.

De danske sosialdemokratene har valgt å gi opp verdikampen.

Stadig flere av venstresidens velgere har gått på universitetet. Mange av dem har også fått sin politiske oppvåkning gjennom likestillingskamp, nedrustning og borgerrettigheter. De er opptatt av verdier og identitet. Det er kampsaker som mange har tjent på, men ikke så mye arbeiderklassen.

Hvis mange av venstresidens velgere er mer opptatt av verdier og identitet enn av fordeling, og hvis den samme venstresiden er så avhengig av både de rikes stemmer og deres penger, er det kanskje ikke rart at de mister troverdigheten hos de lavt utdannede og lavt lønnede.

Gradvis øker uansett forskjellene, og frustrasjonen som skapes sender velgerne ikke i retning av fordeling, men til ytterste høyre, mot nasjonalisme og avdemokratisering. På den måten velger ikke bare velgerne bort fordeling, de velger også gradvis bort sin egen innflytelse og rettigheter. Pluralisme og rettigheter har andre fått gevinsten av, og fordeling har partiene på venstresiden ikke levert.

Jeg er deres leder. Jeg må følge dem.

Hva kan vi lære av dette? De danske sosialdemokratene har valgt å gi opp verdikampen og vil møte høyrepopulistene der de er. Det er en strategi der partiet følger meningsmålingene.

Eller som den franske politikeren Alexandre Auguste Ledru-Rollin skal ha sagt, og James Hacker i serien Yes, minister gjentok: «Jeg er deres leder. Jeg må følge dem.»

En klokere og mer ansvarlig strategi er antakelig en politikk som fordeler mer og tar folks bekymringer på alvor uten nødvendigvis å ty til de enkle løsningene. Som setter kreftene inn på å overbevise om at fordeling er noe de vil og som erkjenner at verdispørsmål er vanskelig, men ikke uhåndterlig.

Det som er sikkert er at det hjelper lite å mene at utjevning er viktig, dersom de som aller mest trenger et løft, ikke finner grunn til å tro deg.