Verdien av politiske valg må måles nedenfra

Noen skal ha sagt at den som ikke er radikal i sin ungdom, mangler hjerte, og den som ikke er konservativ i sin alderdom, mangler forstand.

Det er et dypt pessimistisk utsagn, både på det personlige og på det politiske plan. Det er min overbevisning at vi alle har mye å lære – og mange illusjoner å miste – etter hvert som vi lever vårt liv og prøver å forstå mer av samfunnet rundt oss.

Den som tror at hun blir klokere av å prøve å erstatte et brennende hjerte med en resignert forstand, har skjønt lite både av mennesket og av politikken.

Det er nå femti år siden jeg forlot et sympatisk liberalkonservativt miljø og fant ut at jeg var sosialdemokrat, og jeg har aldri tvilt på det valget.

Klokskap er å se større sammenhenger og lange linjer i arbeidet med å ta vare på og utvikle samfunnet vårt, og ikke resignere overfor store utfordringer. Vi lærer stadig at verden er mer kompleks og vanskeligere å forstå enn vi første trodde, men svaret på denne utfordringen må ikke være at vi flykter inn i et mindre og mer håndterlig univers der de politiske ambisjonene og ansvaret for samfunnet vi lever i, er innskrenket til å ta vare på et utvalg særinteresser.

Politikk uten hjerte har ingen legitimitet. Forstanden er nødvendig for å vite hva vi kan gjøre og hvordan, men det er hjertet som må fortelle oss hva vi bør gjøre. Den viktigste oppgaven for et partiprogram er ikke å bestemme hva partiet vil gjøre, men å avspeile de verdiene som denne politikken er forankret i. Det er disse som må være begrunnelsen for de politiske valgene som er truffet eller skal treffes, og som skal avspeile den større sammenhengen det politiske arbeidet inngår i: Vi må vite hvor vi kommer fra, vi må forstå vår samtid, og vi må ha både forståelse av og visjoner for fremtiden vår.

Dette krever tre typer innsikt: kunnskap om og forståelse av fremveksten og utviklingen av moderne sosialdemokratisk tenkning, innsikt i og forståelse av de utfordringene sosialdemokratiske partier står overfor i dagens samfunn, og visjoner for fremtidig samfunnsutvikling og strategier for hvordan vi skal forholde oss til de store utfordringene vi kommer til å møte.

Dette er temaer ingen av oss har verken fullstendig oversikt over eller sikre og fullstendige svar på. En politiker som tror hun vet alt, bør fortest mulig finne seg noe annet å gjøre. Politikk er å forholde seg til usikkerhet, når det gjelder kunnskap både om hvordan virkeligheten er, og om hvordan samfunnet fungerer, og når det er tale om moralske og praktiske valg av hvordan vi skal forholde oss til denne usikkerheten.

De fleste er fortrolig med de store trekkene i utviklingen av arbeiderbevegelsen i Norge.

Det er nå femti år siden jeg forlot et sympatisk liberalkonservativt miljø og fant ut at jeg var sosialdemokrat, og jeg har aldri tvilt på det valget. Det betyr ikke at jeg tror jeg nå er medlem av en menighet som har alle svarene. Min tilslutning til sosialdemokratiet er forankret i en dyp overbevisning om at det stadig er her man stiller de rette spørsmålene på den rette måten. Som andre seriøse partier er Arbeiderpartiet en arena for en løpende diskusjon om organiseringen av samfunnet vårt.

Avgjørende for mitt valg er at her skjer denne diskusjonen ut fra en samfunnsforståelse og en helhetlig verdiplattform som stemmer med min moralske overbevisning.

Med dette utgangspunktet skal jeg dele noen personlige refleksjoner om trekk i arbeiderbevegelsens forhistorie, vår politiske og samfunnsmessige nåtid og de store utfordringene vi ser, aner eller burde ane, foran oss. Hele veien er det underliggende temaet at politikk må være uttrykk for verdivalg, og at vi må forstå både vår fortid, vår nåtid og vår fremtid i et slikt perspektiv.

Hvor kommer vi fra? Sosialdemokratiets røtter

De fleste er fortrolig med de store trekkene i utviklingen av arbeiderbevegelsen i Norge. Den industrielle revolusjon var i vesentlig grad basert på utbytting av billig arbeidskraft. Samtidig innebar den en mulighet for å etablere kollektive aksjonsformer og et nytt fellesskap av arbeidere. Sosialistisk og senere sosialdemokratisk tenkning vokste frem i et samspill mellom på den ene siden moralfilosofisk og samfunnsteoretisk akademisk debatt og på den andre de harde praktiske erfaringene til en undertrykt arbeiderklasse.

Den overordnede oppgaven var helt fra begynnelsen av å bekjempe markedsliberalismens oppfatning av arbeidskraft som en vare og omkostning i bedriftseiernes kamp for størst mulig avkastning av innskutt kapital og organisering av produksjonen. Dette må stadig være et sentralt perspektiv i debatten om organiseringen av samfunnet. Den viktigste målestokken for sosialdemokratisk tenkning og politikk er stadig hvordan og hvor godt den forholder seg til spørsmålet om forholdet mellom arbeid og kapital.

Grunnlaget for både teoretisk analyse og praktisk politikk må være arbeidstakernes livssituasjon, økonomisk så vel som sosialt. Den organiserte fagbevegelsen er sosialdemokratiets røtter. Nedenfra-perspektivet og den ubrytelige solidariteten mellom parti og fagbevegelse er den avgjørende forskjellen mellom arbeiderbevegelsen og andre politiske retninger. Dette er den samfunnsforståelsen og verdiplattformen sosialdemokratiet står eller faller med.

Balansen mellom teori og praksis

Vi er alle barn av opplysningstiden. Opplysningstiden var et opprør mot autoritær tenkning og etter hvert også mot autoritære styresett. Den ble utgangspunktet for vår tids oppfatning av vitenskap og politikk, med krav om ytringsfrihet og åpenhet som sentrale verdier. Vårt demokrati bygger på idealene fra opplysningstiden, med utgangspunkt i en tro på kritisk tenkning og åpen politisk debatt.

Politiske partier ble helt frem til 1880-årene ansett som udemokratisk.

Men samtidig var opplysningstidens politiske tenkning i første rekke et elitært og ikke et demokratisk prosjekt. Det demokratiet vi fikk i 1814, var borgerskapets prosjekt. Stemmerett ved valgene hadde bare de som ble ansett som uavhengige og opplyste i kraft av formue og posisjon i samfunnet, og Stortingets medlemmer ble valgt ut fra tillit til den enkeltes personlige egenskaper, ikke ut fra noe partiprogram.

Politiske partier ble helt frem til 1880-årene ansett som udemokratisk. De folkevalgte skulle komme sammen i møte og samtale med hverandre med åpent sinn, og så komme frem til sine beslutninger ut fra sin fornuft og moral. Interessemotsetninger – og ikke minst klassemotsetninger – ble oppfattet som støy i den intellektuelt høyverdige beslutningsprosessen.

Denne demokratiforståelsen var en illusjon helt fra begynnelsen av og ble helt umulig etter hvert som andre grupper i samfunnet enn den tradisjonelle eliten vant frem med sine krav om stemmerett og politisk innflytelse. I løpet av 1800-tallet ble klasse- og interessemotsetningene i samfunnet stadig tydeligere, og med arbeiderklassens innmarsj på den politiske arenaen, ved fagbevegelsen og i Stortinget, ble motsetningene mellom kapital og arbeidstakere en stadig mer sentral problemstilling i norsk politikk.

I denne prosessen gjennomgikk den politiske arbeiderbevegelsen en til dels smertefull forandring, der forholdet mellom politisk teori og praktisk politikk ble et hovedtema. Det grunnleggende spørsmålet var: Skulle arbeiderbevegelsen ta sikte på å overta og forandre samfunnet innenfra, ved å overta statsmakten ved parlamentariske midler, eller skulle man ta sikte på en revolusjon – en fullstendig ny organisering av samfunnet?

Det er åpenbart at et moderne samfunn ikke kan styres bare fra toppen.

Svaret kjenner vi i dag. Den parlamentariske linjen seiret – først på det formelle plan ved at Hornsrud dannet den første arbeiderpartiregjeringen, så på det praktisk-politiske plan ved at Nygaardsvold dannet mindretallsregjering i 1935 med støtte fra Bondepartiet, med utgangspunkt i det såkalte kriseforliket, og endelig ved utviklingen av Arbeiderpartiets politikk i etterkrigstiden, med flertall i Stortinget i tiden 1945–1961.

I denne perioden utmeislet partiet den hovedlinjen som senere har vært grunnmuren for norsk sosialdemokratisk politikk – basert på en funksjonsdeling og et samarbeid mellom ulike aktører innen politikk og samfunnsliv. Sentralt her er det åpenbare behovet for en politisk og faglig sterk regjering med oversikt og redskaper til å ta vare på helheten i samfunnsøkonomi og sosiale forhold, ikke bare i gjenreisingsfasen etter krigen, men også stilt overfor dagens utfordringer.

Det er åpenbart at et moderne samfunn ikke kan styres bare fra toppen. Vi kan ikke overlate dette til byråkratiske teoretikere eller teoretiserende byråkrater. Styringen av et komplekst samfunn må være basert på en kombinasjon av teoretisk innsikt på toppen og løpende praktisk erfaring på grunnplanet.

Politikernes oppgave er verken å overhøre eller å overstyre velgerne, men å gå i samtale med dem.

For å møte disse utfordringene må utvikle et styringssystem med mekanismer som på samme tid sikrer effektivitet og en forsvarlig balanse mellom ulike grupper og interesser, legger til rette for en forsvarlig arbeidsdeling mellom statsmakt og marked, og sikrer både solid samfunnsøkonomi og gode livsvilkår og sosial sikkerhet for alle innbyggere. Denne pragmatiske tilnærmingen til disse problemene har viste seg å være en stor suksess og er blitt adoptert, om enn i nokså varierende grad, i land verden over.

Nå ser vi imidlertid at sentrale elementer i denne modellen er under press. Spørsmålet er om det betyr at de svarene denne gir, ikke lenger er riktige, eller om vi tvert imot står overfor sterke motkrefter som krever at vi mobiliserer med ny styrke for å ta vare på de innsikter og de fremskritt den sosialdemokratiske styringsmodellen er bærer av.

Ser vi målet, eller går vi oss vill i krattskogen?

Politiske partier er mer enn et meningsfellesskap om valg av samfunnsmodell og utforming av politikk. De er organisasjoner som har som oppgave å få gjennomslag for sine saker, og for å oppnå det må de få størst mulig velgeroppslutning. Det betyr at partipolitikken må finne sitt innhold i spenningen mellom overordnede prinsipielle standpunkter og praktiske politiske grep som kan sikre velgeroppslutning som gir makt til å forme politikken. Det er ikke nok for et parti å ha de riktige meningene hvis det ikke klarer å overbevise tilstrekkelig mange om at de må stemme på det ved neste valg.

Det finnes ingen enkel oppskrift på hvordan vi kan møte denne utfordringen. Vi kan ikke velge en populistisk tilnærming der vi lar oss styre av hvilke forslag og synspunkter det synes lettest å selge til velgerne, men vi kan heller ikke trekke oss tilbake i vår egen selvtilstrekkelighet og bestemme oss for å overse meninger og stemninger i befolkningen som vi anser som uforstandige eller umoralske.

Politikernes oppgave er verken å overhøre eller å overstyre velgerne, men å gå i samtale med dem. Samtidig må det være en hovedoppgave ikke bare å forholde seg til de reaksjoner og innspill som kommer, men også å påvirke dagsordenen for den offentlige samtalen. Det kan være krevende, og det må komme i tillegg til og ikke i stedet for samtalen om det velgerne opplever som problemer her og nå. Vi kan ikke forvente å bli tillagt troverdighet når det gjelder lange linjer og brede prinsipper i politikken hvis ikke vi viser evne til å løse aktuelle problemer. Utfordringen er å vise og tydeliggjøre sammenhengen mellom konkrete problemer her og nå og de store linjene i politikken.

Vi får gjerne høre at problemet er fri flyt av arbeidskraft, men det er i beste fall en svært upresis problembeskrivelse.

I denne sammenhengen er det grunnleggende utgangspunktet for sosialdemokratiet forståelsen av hvor viktig det er med et faglig samarbeid mellom fagbevegelse og næringsliv, og av statens rolle som garantist for økonomisk og miljømessig trygghet for arbeidstakere og balanse mellom partene i arbeidslivet. Ulikhetsdebatten dreier seg i siste instans ikke om avstanden mellom direktørlønner og andres lønn, nei, ikke engang om skattepolitikken. Dette er bare symptomer på og konsekvenser av en ny bølge av markedsliberalistisk tenkning, der konkurransedyktighet og tilgang på investeringskapital blir sett som et mål i seg selv, og ikke som et middel for å opprettholde og utvikle et trygt og rettferdig samfunn for alle.

Under dette ligger stadig den grunnleggende spenningen mellom kapital og arbeid. Private bedrifter opererer i et marked der lave omkostninger er en viktig konkurransefordel. Uten kontroll med og regulering av mekanismer som svekker jobbsikkerhet, trygt arbeidsmiljø og et anstendig lønnsnivå, vil det ikke være mulig å stå imot presset på og svekkelse av arbeidstakernes rettigheter og levestandard.

Denne utfordringen vokser nå raskt i styrke og blir vanskeligere og vanskeligere å møte i takt med den økende globaliseringen av verdensøkonomien. Vi får gjerne høre at problemet er fri flyt av arbeidskraft, men det er i beste fall en svært upresis problembeskrivelse.

Vi har i vår makt å allmenngjøre både arbeidsmiljøregler og tariffavtaler for lønnstakere som utfører arbeid ved norske bedrifter. Vi kan også til en viss grad stille krav til vilkårene for tilsatte ved utenlandske bedrifter som utfører arbeid i Norge. Vi møter litt usikre EU-rettslige regler som setter skranker som oppfattes som konkurransehindringer, men også dette er antagelig et problem det er mulig å gjøre noe med, ved systematisk politisk og juridisk arbeid.

Hvor hardt er vi villig til å teste grensene for vår handlefrihet?

Vi ser nå at et ungarsk flyselskap tilbyr ekstremt lave priser på innenlands flyvninger, i vesentlig grad basert på prinsippet om at man ikke vil inngå tariffavtaler med sine tilsatte. Dette er likevel bare en ekstrem variant av ulike mekanismer som presser norsk arbeidsliv. Andre selskaper kan ha tariffavtaler, men på et nivå og med et innhold som ville være helt umulig for en norsk bedrift, og våre myndigheter strekker seg noen ganger langt for å gjøre norske bedrifter konkurransedyktige i et internasjonalt marked eller for å unngå motreaksjoner fra andre land, som ved unntak fra norske arbeidslivsregler på skip som er registrert i såkalt NIS-register, noe som i stor grad betyr at tilsetting av norske arbeidstakere er lite aktuelt.

I det store bildet er det imidlertid tre andre forhold som på lengre sikt utgjør den største trusselen for norsk arbeidsliv:

1. Det ene er handelspolitiske hensyn: Norsk velstand bygger i vesentlig grad på trygghet for å kunne eksportere varer og tjenester. EØS-avtalen er begrunnet i ønsket om å skape slik trygghet, men har klare omkostninger som vi stadig blir minnet om. Vi har muligheten for å kunne reservere oss mot nye forordninger som ønskes inkludert i avtalen, men da hele tiden under trusselen om at EU-landene i så fall kan sette i verk «mottiltak», altså hindringer for vår eksport dit. Et hovedtema i EØS-debatten er dermed hvor hardt vi kan eller bør bruke denne reservasjonsretten.

Men dette er ikke bare et EØS-problem. Trusselen mot vår handlefrihet blir også ellers på en rekke områder begrenset eller truet av store handelspartnere, slik vi ser ved USAs sanksjonspolitikk mot land som handler med Iran eller bidrar til byggingen av den nye oljeledningen fra Russland til Tyskland, og Kinas stopp av import av norsk laks i kjølvannet av tildeling av fredspris til dissidenten Liu Xiaobo. Og når vi er i forhandlinger med Storbritannia om fiskerettigheter og fiskeeksport, settes norsk landbrukspolitikk i spill. Storbritannia krever nedbygging av tollvern for slike.

2. Dernest må nevnes en sjeldnere omtalt, men grunnleggende viktig, begrensning av norsk handlefrihet når det gjelder nærings- og arbeidslivspolitikk, fri fly av kapital. Når norske bedrifter møter nye krav eller krever fjernet eksisterende krav til virksomheten – det være seg krav til miljø, skatter og avgifter, eller krav om tariffavtale eller tryggere arbeidsmiljø – svarer de ikke helt sjelden enten med å true med, eller rett og slett gjennomføre, flytting av hele virksomheten til en annet land, eller å legge av vesentlige deler av produksjonen til utenlandske bedrifter. Dette er en utfordring som stadig vokser i styrke, og som det ikke er noe enkelt svar på. Men det er rimelig klart å dette klarer vi ikke vi ikke å avverge bare ved nasjonale tiltak; her er den eneste farbare veien internasjonalt samarbeid om minstestandarder i arbeidslivet i de enkelte land som vilkår for samhandel, noe vi kanskje overraskende for mange ser tendenser til i EU, nå senest ved BREXIT-forhandlingene med Storbritannia.

 

3. Endelig har vi et voksende problem med et økende antall til dels enorme internasjonale konserner med flernasjonal forankring. Disse selskapene er eksperter på kreativ regnskapsføring der inntekter overføres ved interne transaksjoner til de landene der de får minst – om noen – skattemessige konsekvenser. Helt fiktiv plassering av selskaper i skatteparadiser er det mest kjente og synlige utslaget av dette, men bare toppen av isfjellet. Da vi satte i gang oljeutvinning i Norge, så flinke økonomer og jurister dette problemet og ga regler om beskatning av utbytte av oljevirksomhet ved kilden, altså verdien av olje og gass der den tas opp, og ikke hva som blir igjen når senere inntekt er sendt rundt og bearbeidet i det interne regnskapssystemet i selskapet eller konsernet. Mye taler for at vi bør sette i gang arbeidet med en omfattende reform av bedriftsbeskatningen der verdien av det som produseres, beskattes der dette skjer, og ikke der man setter opp konsernregnskapet.

 

Hva vil vi?

Så er da neste spørsmål: Hva kan vi gjøre med disse problemene, og finnes det en særlig sosialdemokratisk tilnærming til dem?

Noe sikkert svar på disse spørsmålene har vi ikke. Vi vet ikke hvor stor vår reelle handlefrihet er, verken handelspolitisk eller når det gjelder tiltak som eliminerer eller reduserer konkurransefordelene til konkurrenter som gir dårligere jobbsikkerhet, mer usikkert arbeidsmiljø, mer krevende arbeidsvilkår og vesentlig dårligere avlønning av arbeidstakerne. De to grunnleggende politiske spørsmålene blir da i siste instans:

Hvor hardt er vi villig til å teste grensene for vår handlefrihet?

Hvor mye er vi villig til å akseptere av negative konsekvenser av slike tiltak hvis de kan gå ut over handelsbalanse, statsbudsjett og arbeidsplasser?

Ingen av disse kan besvares med et «ja» eller «nei». De dreier seg om avveining av fordeler og skadevirkninger. Vannskillet går ikke mellom dem som er for og dem som er mot virkemidler for å beskytte norsk arbeidsliv, men et sted på denne skalaen: Hvor viktig synes ulike partier og interessegrupper det er å motvirke den markedsmesssige koloniseringen av norsk nærings- og arbeidsliv som vi nå ser begynnelsen på?

Prisen vi er villig til å betale, avhenger av hvor verdifullt vi synes det er, det vi slåss for å beholde eller ønsker å skape.

Som i alle vanskelig politiske saker er dette i siste instans et spørsmål om avveining mellom motstående legitime hensyn. Det er et spørsmål om hva vi synes er viktig, og om hva vi synes er viktigst. Prisen vi er villig til å betale, avhenger av hvor verdifullt vi synes det er, det vi slåss for å beholde eller ønsker å skape.

I de valgene vi her står overfor, er selvsagt kunnskap og fornuft helt grunnleggende for å skjønne konsekvensene av det ene eller andre alternativet. Men i siste instans er disse valgene ikke mulig å treffe med mindre vi har en verdimessig forankret samfunnsforståelse i bunnen.

Her er det ikke tilstrekkelig at Finansdepartementet regner på de skattemessige eller nasjonaløkonomiske konsekvensene av ulike tilnærminger. Slike regneoperasjoner blir da lett en variant av høyresidens «trickle down», der det bærende synspunkt er at hvis det bare blir mer til noen – bedriftseierne – så vil det dryppe videre på alle, herunder arbeidstakerne. Utbytting eller utrygghet for arbeidstakere blir typisk vurdert først og fremst ut fra synspunkter på hva som er nødvendig for å beskytte bedriftens konkurranseevne.

Dette er uttrykk for et problematisk verdivalg dominert av bedriftsøkonomisk tenkning også på nasjonalt plan. I stedet må vi forlange at virkningene av ulike politiske valg måles nedenfra, hos dem som må være målgruppen for rettsregler og organisasjonsmodeller som påvirker arbeids- og levevilkår: det store antall lønnstakere.

«Where you stand, depends on where you sit.»

Dette perspektivet har vært, og er stadig, kjernen i sosialdemokratisk politikk, men det kan være krevende å få gjennomslag for det i praktisk politikk. Svaret må først og fremst være å ta vare på og bruke tilknytningen og båndene til fagbevegelsen, både som kilde til kunnskap om problemer og utfordringer for lønnstakere, som samtalepartner og lyttestasjon i den politiske debatten, og som støttespiller i det politiske arbeidet.

Det er mange grupper som fortjener oppmerksomhet og politisk støtte i dagens Norge. Arbeiderbevegelsens slagord om «solidaritet» strekker seg langt ut over arbeidsplassen. Men grunnfjellet i vår politikk for å redusere ulikhet og bevare et rettferdig samfunn er vår forståelse av forholdet mellom arbeid og kapital. Bedriftseiere og finanskapitalister i Norge er jevnt over skikkelige og anstendige mennesker som vi både kan og bør snakke med.

Men deres situasjon er enn annen en lønnstakerens. «Where you stand, depends on where you sit.» Sosialdemokratiets fremste utfordring og berettigelse er stadig å ta vare på og justere balansen mellom arbeid og kapital i samfunnet.

(Dette er et bidrag fra den nye antologien «Derfor er jeg sosialdemokrat», utgitt på forlaget Res Publica. Magasinet og forlaget er begge del av selskapet Agenda Res Publica Media).