Verdig trengende

Den ene klassen er de tradisjonelle arbeidsledige. De vi vanligvis tenker på og som vi har hatt i årevis. Det er de som ikke har jobb. Altså de arbeidsledige. Som velferdssamfunn har vi blitt enige om at disse menneskene ikke skal sulte eller fryse, derfor har de rett på dagpenger. Stortinget har for lenge siden bestemt at riktig nivå på denne trygden er 62,4 prosent av det de tjente før de ble ledige.

Den andre klassen arbeidsledige er de som ble ledige etter 12. mars i fjor.

Når den skiller mellom verdig og uverdig trengende, står regjeringen Solberg i en borgerlig tradisjon som resten av samfunnet har forlatt.

Da koronaen slo til og hundretusener av nye mennesker som ikke hadde sett for seg å miste jobben sto uten inntekt, innså vi plutselig at de samme 62,4 prosent av lønna ikke var nok til å leve av. Erna Solbergs regjering vedtok derfor å øke dagpengesatsen slik at de som var rammet av pandemien kunne leve slik det sømmet seg verdig trengende.

Men hør: de som allerede var ledige før pandemien, fikk fortsatt klare seg med den gamle, lavere satsen. Først etter et år ble denne uretten gjort om. Klasseskillet ble opphevet av opposisjonen på Stortinget fra første februar i år. Korrigeringen skjedde mot Høyre, KrF og Venstres stemmer. Jo, du leste rett. Regjeringspartiene ønsker fortsatt å opprettholde skillet mellom verdig og uverdig trengende de innførte i fjor.

Det er selvfølgelig en sammenheng mellom lønnsnivå og sannsynlighet for å bli ledig. Lavtlønnsyrker er jamt over mye mindre trygge. Folk som tjener mer, er per definisjon mer attraktive på jobbmarkedet og har både sikrere jobber og lettere for å skaffe seg en ny jobb hvis de mister den de har. De som tjener under gjennomsnittet, er jo i større grad de samme som må ta til takke med lavere jobbsikkerhet. Alle hadde jo valgt høyere lønn og bedre oppsigelsesvern, hvis de fikk valget. Som den høyt savnede LO-lederen, Hans-Christian Gabrielsen ofte sa: Arbeidsledighet er som sement. Den kan gjøres noe med når den er fersk og bevegelig, men det blir vanskelig etter at den har fått herde og bitt seg fast.

Hovedgevinsten var en pelskåpe(!!).

Begrunnelsen for å øke satsen i fjor var at det ikke fantes jobber å søke på og at en god del bedrifter var stengt som følge av politiske vedtak. Begge deler er sant. Men det er en svært dårlig begrunnelse for å innføre et klasseskille mellom ledige. Det ble jo mildest talt ikke enklere å få seg jobb for de som var ledige fra før, da jobbsøkerkøen de sto i brått ble mange ganger så lang. Skillet må derfor være begrunnet med noe annet. Det er ikke vakkert.

Når den skiller mellom verdig og uverdig trengende, står regjeringen Solberg i en borgerlig tradisjon som resten av samfunnet har forlatt. En tradisjon som foretrekker veldedighet framfor rettighet. Borgerskapets budstikke, Aftenposten, hadde faktisk helt fram til 1986(!) en årlig pengeinnsamling, Argusinnsamlingen, stiftet av Høyrepolitikeren Augusta Stang. Innsamlede midler gikk til de som var for fine og for skamfulle til å be velferdsstaten om støtte. Folk som kom fra gode familier, men som ikke lenger hadde penger. Verdig trengende.

Hovedgevinsten var en pelskåpe(!!). Vi skal kanskje være glade for at dagens verdig trengende i det minste får sin støtte i form av penger fra Erna Solberg, slik at de selv kan velge om de vil kjøpe seg pelskåpe eller noe annet for pengene.

(Teksten ble først publisert i Dagsavisen, 15. mars 2021.)