Vi har ikke råd til å gamble med sykelønna

«Jeg synes det er interessant å undersøke hvordan man forsøker å fylle alle livets deler med noe som skal være effektivt og rasjonelt» uttalte den svenske feministen og forfatteren Liv Strömquist til Klassekampen på nyåret, og pekte på hvordan vi, middelklassen i Skandinavia, har blitt nærmest besatt av å forbedre oss selv.

Hun fortsetter: «men det er ingen som snakker om kollektive løsninger for å stresse mindre (…) Jeg har aldri hørt en helseinfluenser si at det er viktig å ha en stabil livssituasjon og en sterk fagbevegelse».

I modellene for utregning av innbyggernes lønnsomhet, peker Holten på, står det mellom arbeid eller fritid og ingenting annet.

Ikke jeg heller, tenkte jeg mens jeg leste det, men vi kunne jammen meg trengt en influenser akkurat nå. For sykelønnsordningen vår er nettopp en sånn kollektiv løsning, og nå er den under angrep.

Kanskje finnes det en mulighet i Danmark?

For i en dansk bok som nettopp er blitt oversatt til norsk, Underskudd – verdien av omsorg, skriver forfatter, kritiker og influenser (på en måte) Emma Holten om hvordan det økonomiske systemet vårt usynliggjør store verdier i samfunnet vårt.

Boka starter nettopp med at forfatteren peker på sin egen kroniske sykdomstilstand og et opphold ved det danske sykehuset Bispebjerg:

«Jeg vet at jeg ikke hadde vært i stand til å tenke, elske, jobbe og betale skatt hvis jeg ikke hadde vært innlagt på Bispebjerg sykehus i 2019. Men det står ikke noe sted at disse menneskene reddet livet mitt» skriver Holten, før hun hamrer løs på økonomifagets historie.

 

Hva koster det oss å fjerne omsorg?

«Den vitenskapen som definerer hva som har verdi, er den som former fremtiden», skriver Holten og peker på hvordan økonomien blir sett på som en nøytral og rasjonell vitenskap i skarp motsetning til menneskers behov for omsorg, kanskje fordi den er så vanskelig å måle.

Det var en snodig anklagelse.

I modellene for utregning av innbyggernes lønnsomhet, peker Holten på, står det mellom arbeid eller fritid og ingenting annet. Dermed blir det for eksempel usynliggjort at mange kvinner, etter finanskrisa, valgte bort arbeid for å gjøre opp for omsorgsarbeid som var blitt borte med kutt.

Det blir, som filosofen Nancy Fraser har pekt på, en slags kannibalisme:

Systemet vi har rigget oss til med, kutter for effektiviseringens skyld, folk mister tid/råd til omsorg og vi blir sykere. Som Holten skriver det: «hva omsorg koster, sier ingenting om hva den gjør».

I debatten om sykelønna snakkes det mye om hva det koster oss med syke mennesker, men lite om hva sykelønnsordninga har gjort for oss som et land med små forskjeller. Mange av oss kan likevel tenke seg fram til det fordi vi har mennesker rundt oss som trenger eller har trengt omsorg i løpet av livet.

 

Det personlige er fortsatt politisk

I debatten på NRK om sykelønna nylig, stilte YS-leder Hans-Erik Skjæggerud seg på arbeidsgiversida og anklaget LO for å «gjøre sykelønnsordninga politisk».

Det var en snodig anklagelse. For hvorvidt vi skal styre landet vårt i retning av mer fattigdom og økt ulikhet, er allerede politisk. Velferdsordninger som sykelønna ble i sin tid skapt av politisk vilje.

I boka Hvem drepte faren min? fra 2019 skriver den franske forfatteren Edouard Louis om de politiske strukturene i Frankrike som han mener at indirekte tok livet av hans arbeiderklasse-far. Han snakker om hvordan politikk for de herskende klasser bare er et «estetisk spørsmål», en måte å betrakte verden på teoretisk avstand, mens det for arbeiderklassen er et spørsmål om overlevelse.

Sånn tror jeg at mye av denne debatten kan framstå, også for arbeiderklassen i Norge.

Det er åpenbart et politisk mål å krisemaksimere.

Lønnsarbeidet vårt skjer ikke i et vakuum, mennesker er (fortsatt) ikke roboter og livet er sånt som plutselig bare kan skje deg: Noen får kreft, noen dør, noen sørger, noen mister forstanden, noen sliter ut kroppen etter å ha løftet for mange barn, noen faller ned en skrent og brekker et bein.

Men Norge er fortsatt et høyt sysselsatt land, kanskje nettopp fordi vi har inkludert et stort mangfold i arbeidslivet vårt. Det er viktig å huske på, for som samfunnsmedisiner Ebba Wergeland skrev i Klassekampen nylig: Inkludering gir høyere fravær.

Å reise seg opp og likevel si «det har vi råd til», når noen truer sykelønnsordninga vår, er like mye politikk som å si at vi har råd til å sende mer våpen til krig. Måten tallene presenteres til oss, er politiske strategier, det er bare et spørsmål om prioriteringer, om hvordan vi teller våre verdier.

 

Hvem er uansvarlige, egentlig?

Arbeidsgiversiden har de siste dagene fått det til å høres ut som at det er krise i Norge. Som de syv alarmene om sykefraværet som NHO-leder Almlid presenterte oss på forsiden av VG. Han la det fram som nøytrale fakta. Sånn er det ikke, det ligger selvfølgelig en intensjon bak det han velger å legge fram, en kamp om narrativet.

Han har rett i at sykefraværet økte litt i hele verden under og etter pandemien, men om man ser på det egenmeldte og legemeldte sykerfraværet i Norge fra 2000-2024, så har det holdt seg ganske stabilt. Også «rekorden» fra 2009, som Virke-lederen pekte på i debatten på NRK, framstår som kreativ dersom man ser på sykelønna i et lengre perspektiv (tilbake til 70-tallet).

Om det er én svensk tilstand jeg faktisk er redd for, så er det alt det Sverige har gjort for å ta ifra hverandre velferdssystemet sitt de siste tiårene.

Det er åpenbart et politisk mål å krisemaksimere, for det er som Emma Holten skriver i sin bok: «Når omsorg ser ut som en utgift, framstår man som økonomisk uansvarlig når man forsvarer den».

Det er ganske tydelig i den pågående debatten om sykelønn at det er nettopp denne merkelappen arbeidsgiversiden forsøker å stemple LO-leder Peggy Hessen Følsvik med.

Men det LO er redde for når NHO nå nekter å frede sykelønnsordningen i fire år til, er hva som vil skje dersom den politiske vinden skifter til høsten og sykelønna står uten fredning. Det har de all grunn til å frykte på vegne av sine medlemmer, for det som faktisk vil være uansvarlig er å følge det dårlige eksemplet fra vårt naboland.

 

Svenske tilstander

I Sverige har høyresidens gradvise uthuling av sykelønnsordninga ført til at f.eks kreftssyke blir sendt til «fattigkassan» fordi de har vært syke for lenge. Der ble det innført kutt i sykepengene og karensdager på slutten av 90-tallet, det vil si ingen lønn de første dagene av sykmeldingsperioden.

Hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss?

De første årene etter innføringen av det nye regelverket i Sverige, ble det klart at veldig få av de langtidssyke begynte i arbeid. Det som heller skjedde var at de ble gjort fattige. For å få ned statistikken for sykefravær i Sverige, har de måttet betale med økt ulikhet. 

Om det er én svensk tilstand jeg faktisk er redd for, så er det alt det Sverige har gjort for å ta ifra hverandre velferdssystemet sitt de siste tiårene. Det som først og fremst har rammet arbeiderklassen. For det er ingen tvil om at det er dem det vil “koste” dersom sykelønnsordninga blir gjort dårligere. Det er annerledes å gå på jobb i en barnehage eller på et sykehjem, enn å sette seg ned på hjemmekontoret, når man har 39 i feber.

 

Hva slags samfunn ønsker vi oss?

For meg peker diskusjonene om sykelønna på et større problem ved samfunnet vårt, nemlig forakten for svakhet. En umenneskeliggjøring som ligger tett opp til det Strömqvist peker på i sitt intervju. Jeg synes jeg hører denne forakten overalt for tiden, fra mistenkeliggjøringen av sykemeldte, til diskusjoner om hvor krenka alle andre er.

Men i en verden der fascisme, kriser og naturkatastrofer følger som perler på snor, er det kanskje viktigere enn noensinne å kjempe for et samfunn som gir omsorg nok til å kjempe imot.

Vi trenger ikke akseptere at det er de som tjener mest som skal styre narrativet om hvilke verdier som er viktige for folk flest.

Kanskje skal vi også løfte denne diskusjonen et hakk opp og stille oss selv spørsmålet: Hva slags samfunn er det egentlig vi ønsker oss?

Hvordan vi teller verdier i samfunnet vårt i dag, er bestemt av noen, og det er politisk. Det økonomer kategoriserer som overskudd, skriver Emma Holten, bør ikke nødvendigvis være en fasit: «Økonomisk overskudd kan være et røykteppe som skjuler menneskelig underskudd. Og samfunnet betaler prisen.»

Hvis noen tror at det er LO som har gjort sykelønna politisk, så har de misforstått. Hvorvidt vi har råd til omsorg eller ikke, har alltid vært politisk for dem som tjener minst.

Vi trenger ikke akseptere at det er de som tjener mest som skal styre narrativet om hvilke verdier som er viktige for folk flest.

For som Emma Holten skriver det: «Folk har alltid sagt at ting ikke kan være annerledes. Og det har alltid vært feil.»

(Emma Holtens bok Underskudd utkommer på Res Publica. Forlaget og magasinet er del av samme selskap.)