Klimainvesteringer er et politisk kinderegg for de rød-grønne partiene.
I år skal fem rød-grønne partier bli enig om regjeringens forslag til budsjett, AKA: de store pengene. Joe Biden, som vel ingen lenger kan tenke på uten bitterhet, sa: «Ikke fortell meg om dine verdier – vis meg budsjettet ditt, så kan JEG fortelle DEG hva du verdsetter».
Industriarbeiderne i privat sektor i LO ser saken annerledes enn ungdomspartiene som deltok i klimabrølet.
Et område som alltid har vært krevende for de rød-grønne partiene er olje og gasspolitikken. Det er ikke så rart. Ap og Sp vil fortsett med norsk olje- og gassproduksjon, MDG vil sette en sluttdato for hele næringen. Både Rødt og SV har klimabevisste velgere. Et overveldende stortingsflertall ønsker å videreføre næringen. Og konfliktlinjene går på kryss og tvers på hele rød-grønn side. Industriarbeiderne i privat sektor i LO ser saken annerledes enn ungdomspartiene som deltok i klimabrølet.
Men i motsetning til i det store opposisjonspartiet FrP er alle på rød-grønn side enig om at klima er svært viktig. Spørsmålet er altså ikke hva, men hvordan.
Mitt største problem med olje og gass-debatten er at uenigheten mellom «utvikle» og «avvikle» har tatt så mye politisk surstoff.
Da bør en større del av debatten handle om hvordan vi bruker super-profitten fra olje og gass.
Det er så klart en grunn til at dragkampene om Lofoten-Vesterålen eller Wisting-feltet har preget de siste 15 årene. Men hovedlinjene i olje og gasspolitikken har ligget fast, og er, om mulig, enda mer fasttømret etter invasjonen av Ukraina. På kort og mellomlang sikt vil Europa trenger det vi produserer på norsk sokkel. Da bør en større del av debatten handle om hvordan vi bruker super-profitten fra olje og gass. Ikke om vi skal gjøre det.
For noen uker siden var den nederlandske suksessforfatteren Rutger Bregman på besøk i Norge. Han hadde et litt overraskende budskap til oss: «Vær så snill å fortsette med olje og gass. Men invester pengene på bedre vis». Bregman har solgt millioner av bøker, ofte til folk som er opptatt av å gjøre verden bedre. Jeg er sikker på at mange i partiene som Arbeiderpartiet nå skal bli enig med om budsjett har nikket til «Utopia for realister» og «Menneskehet: En optimistisk historie».
Bregmans budskap var dobbelt. For det første er det bedre hvis Europa handler olje og gass fra et demokrati enn et diktatur. For det andre har vi mulighetene til å investere pengene på en måte som gjør verden bedre. Og penger trengs: Ifølge IEA må kapitalen til grønne investeringer i utviklingsland sjudobles for å nå målet om netto nullutslipp i 2050.
På kort sikt må vi sikre at forvaltningen er i tråd med våre verdier, altså ikke finansierer det israelske folkemordet, den russiske invasjonskrigen, eller andre brudd på folkeretten.
Hvordan ta utgangspunkt i denne utfordringen, uten å rokke for mye ved en av moderne norsk histories største suksesser, nemlig forvaltningen av oljeformuen? Den mest lavthengende frukten er heldigvis også kanskje den mest effektive.
Klimainvesteringsfondet har levert svært gode resultater siden det ble opprettet i 2022. Så gode at alle partiene på Stortinget (utenom, trommevirvel … FrP) før valget gikk inn for å oppskalere det de kalte «Norges i særklasse mest effektive klimatiltak».
På de få årene fondet har eksistert har de gjort investeringer som kutter tilsvarende 38 prosent av våre egne årlige utslipp – i land som virkelig trenger det. Dette er en måte Norge kan slå over vektklassen sin globalt. Det bør gjøres på flere måter, noen av dem ganske tekniske.
Den politiske kinderegg-effekten i å knytte olje og gass til hvordan vi forvalter superprofitten, er åpenbar.
Det handler blant annet om å la overføringen være «under streken» og slutte å føre investeringene som en utgift. Få det bort fra bistandsbudsjettet hvor det konkurrere med alle verdens fattige. Stortinget har allerede bedt regjeringen om en plan for opptrapping. Her er en åpenbar politisk gevinst å hente ved å tenke større.
Den virkelig store hvalen, oljefondet, er en egen historie. For de som vil se alle farene knyttet til fondet kan jeg anbefale, helt på ekte, å lese NOU-en «Fondet i en brytningstid» fra 2022, og spesielt kapittelet «Sorte penger: Fra stolthet til skam». Utvalget viser hvor galt det virkelig kan gå hvis klimakrise skaper finanskrise og politisk krise.
Det er som Johannes’ åpenbaring, bare i byråkratspråk.
De grønneste og rødeste partiene må være pragmatiske. Det store sosialdemokratiske partiet må være nytenkende.
På kort sikt må vi sikre at forvaltningen er i tråd med våre verdier, altså ikke finansierer det israelske folkemordet, den russiske invasjonskrigen, eller andre brudd på folkeretten. På lengre sikt bør også større deler av oljefondet gå til klimainvesteringer.
Men her trengs det en ny NOU, med et mer fremtidsrettet, altså grønnere mandat. Det kan også være et resultat av forhandlingene i høst.
Den politiske kinderegg-effekten i å knytte olje og gass til hvordan vi forvalter superprofitten, er åpenbar. Fagbevegelsen er opptatt av arbeidsplasser. De vil gjerne se at inntektene medlemmene er med å skape investeres grønnere. De som er mest opptatt av klima bør være mest opptatt av å mest mulig ut av pengene.
De grønneste og rødeste partiene må være pragmatiske. Det store sosialdemokratiske partiet må være nytenkende. Budsjettet skal vedtas i desember. Da kan det bli kinderegg til jul.
Kommentarer