FOTO: Akhtar Soomro/NTB Scanpix

Vi må se «de som ikke er»

Jeg aksepterer ikke at mennesker nedgraderes til å kun fungere som et signal for å hindre at flere skal komme til landet vårt.

2. november viste NRK dokumentaren «Dei som ikkje er», som forteller historien til tre ureturnerbare papirløse. Sara, James og Arya har alle bodd i Norge i mellom sju og ti år. På papiret finnes de ikke, de lever i et ingenmannsland uten rettigheter og muligheter. Likevel finnes de. De er ekte mennesker med drømmer og følelser.

De er her, og det er derfra vi må lage politikken.

Mange av dem er barn. De er de mest sårbare blant oss. De fortjener politikere som tar hensyn til deres situasjon og handler deretter. Politikere som ser dem som egne personer, og som tar avgjørelser basert på hva som er det beste for menneskene. Papirløse barn har ingen skyld i sin egen situasjon, de må ha voksne som beskytter dem mot urett.

Papirløse har som regel papirer, bare ikke norske papirer som gir lovlig opphold. De er mennesker som har søkt asyl og fått avslag, men av ulike årsaker ikke kan returnere til hjemlandet sitt. De er her, men de er ikke registrert her. Dette er mennesker som lever i limbo fordi de ikke får opphold og heller ikke kan returneres til hjemlandet. De er fanget i et land uten rettigheter og muligheter. Som det blir sagt i dokumentaren, er naturen så godt som det eneste papirløse har rett til å bruke.

Politikk må bygge på faktiske forhold, ikke utopier.

Det haster å finne ut hva vi skal gjøre med dem som ikke får opphold i Norge, men som heller ikke kan returneres til hjemlandet. Kortere saksbehandlingstid og rask retur av asylsøkere som ikke får opphold, er viktige tiltak på asylfeltet – det er det bred politisk enighet om.

Samtidig ser vi at tiltakene ikke treffer den gruppen som allerede er her og har vært her lenge. Samtidig hører vi politikere gang på gang hevde at å gjøre noe for denne gruppen kun vil føre til at det kommer flere hit. Det er en ansvarsfraskrivelse vi ikke kan godta. Jeg aksepterer ikke at mennesker nedgraderes til å kun fungere som et signal for å hindre at flere skal komme til landet vårt. Alle mennesker er noe mer enn det, enten de har lovlig opphold eller ikke.

nyhetsbrevet

Når ulike politikere blir spurt om hva vi skal gjøre for disse menneskene, svarer de stort sett at de ikke skulle vært her. Det var også svaret NRK fikk, men det er grenser for hvor mange ganger politikere kan svare at disse menneskene ikke skulle vært her. De er her, og det er derfra vi må lage politikken. Politikk må bygge på faktiske forhold, ikke utopier. Norge kan ikke være bekjent av å ha mennesker i samfunnet vårt som er helt uten rettigheter. Mennesker som ikke har rett på hjelp hvis de blir syke, som ikke kan gå på skole eller arbeide og som er helt avhengig av hjelp fra venner, år etter år.

Vi må gi papirløse rett til helsehjelp.

Jeg tror heller ikke at det å gjøre situasjonen så uholdbar som mulig for de papirløse her i Norge vil være det som hindrer andre fra å reise hit. Norge kan ikke, og skal ikke, konkurrere om å være verst med stedene disse menneskene kommer fra, der krig, diktatur og undertrykkelse er den harde virkeligheten. Vårt mål må være en verdig behandling av disse menneskene.

Ureturnerbare papirløse må få midlertidig arbeidstillatelse slik at de får brukt ressursene sine og være til nytte i samfunnet mens man venter på en løsning. Papirløse barn må få gå i barnehage og skole, slik at de får være med andre på samme alder og ikke blir holdt borte fra resten av samfunnet. Vi må gi papirløse rett til helsehjelp. Samtidig må vi vurdere å gjøre det som mange land har gjort før oss: gjøre engangsvedtak på amnesti for lengeværende papirløse.

Et slikt amnesti for papirløse innebærer at myndighetene i et land ved lovendring, setter en grense for hvor lenge menneskers liv skal settes på vent før de kan få oppholdstillatelse. Amnesti gir også grunnlag for legalisering, men er kun et engangsvedtak. Mer enn 15 europeiske land har de siste 10 årene gjennomført ulike amnesti- og regulariseringsordninger.

Vi må være de som ser «de som ikke er».

Vi kan se til Finland, som har en generell mekanisme som innebærer at papirløse får opphold to år etter endelig avslag, hvis de fortsatt er i landet.

Vi kan se til Sverige, som i 2006 gjennomførte en omfattende regularisering hvor lengeværende papirløse fikk prøve saken sin på nytt og en del fikk opphold etter dette. Særlig når det gjelder barn, må det gis adgang til å prøve saken på nytt når barna har vært i landet over en lengre periode.

Jeg mener vi bør lære av våre naboland. Amnesti, helsehjelp, midlertidig arbeidstillatelse, skole og barnehage for de ureturnerbare papirløse er et verdig svar for mennesker som lever sine liv i randsonen – de fortjener trygghet og muligheter i hverdagen sin.

Vi må være de som ser «de som ikke er».

nyhetsbrevet