Vi må våge mer demokrati

«Vi må våge mer demokrati», er et kjent sitat av den tidligere vesttyske kansleren Willy Brandt. Kanskje er også dét det sentrale budskapet å hente fra britiske Labour, om man skal lære av deres massive vekst de siste årene. For et Arbeiderparti på jakt etter ny vekst, bør svaret ligge i å satse på organisasjon.

Mandag besøkte Louise Magee Oslo og var tilstede på et møte i regi av generasjon Y-nettverket i Oslo Arbeiderparti. Hun er generalsekretær i det walisiske arbeiderpartiet, og var sentral både i Labours valgkamp i 2015 og i valgkampen for Sadiq Khan, som nå har blitt borgermester i London. Hun tegnet et bilde av et Labour som har vunnet fram ikke bare som et parti som ikke først og fremst hadde endret politisk retning med Jeremy Corbyn som ny Labour-leder, men som tenkte nytt om medlemmenes rolle i partiet.

Mange av virkemidlene i valgkamp ligner dem man kjenner fra norske partier: nye måter å bruke sosiale medier, online-verktøy som hjelper velgere i å finne fram i partier og valg, velgermøter og banking på dører. Men børster man vekk noe av denne kjente overflaten, finner man også et parti som engasjerer seg i dugnadsarbeid, leksehjelp og fritidsaktiviteter – som Magnus Nystrand skrev om i Agenda Magasin for noen dager siden.

Nye online-plattformer og utradisjonelle former for politisk deltakelse kjenner vi også fra mer destruktive populistiske bevegelser, som den italienske Femstjernersbevegelsen. Men de populistiske bevegelsene skiller seg radikalt fra Labours medlemsvending. Populistiske partier stiller gjerne mange gode spørsmål ved forhold i samfunnet, men har sjelden gode svar. Og plattformene som brukes av de populistiske partiene er ofte mer demokrati på liksom enn reelle organer for å forankre politikk i virkelige liv.

Reell forankring av politikk forutsetter partimedlemmer, i en eller annen form. I Labour har medlemsveksten vært massiv – en tredobling på tre år. De nye medlemmene i Labour kommer fra ulike deler av befolkningen, men det er svært mange unge, og aldersskillet mellom det konservative partiet og Labour har vokst seg stort, både blant velgere og medlemmer.

For Jeremy Corbyn har de unge velgerne og de unge medlemmene vært fast grunn å stå på. Corbyn har vært svært eksplisitt på at han ønsker et grasrot-drevet parti. Ideologisk er det ikke vanskelig å forstå. Corbyn tilhører en skole hvor du må practice what you preach. Skal du ha et mer demokratisk samfunn, må organisasjonen være utformet demokratisk, med rom for deltakelse. I Momentum fant Corbyn en organisatorisk base for denne visjonen om deltakerdemokrati og mobilisering nedenfra.

Politiske saker skal ikke bare blir kjempes for, de skal også være levd.

Men «medlemsdemokratiseringen» av Labour fant gjenklang også i et annet hjørne av Labour enn den ungdommelige Corbyn-kretsen: Ed Milibands ideologiske medspillere i Blue Labour-grupperingen. Og hvis sosialdemokrater i andre land skal lære av Labours organisasjon, er det viktig å skjønne at grasrot-organisering ikke er et prosjekt eid av en ungdommelig venstrefløy i Labour, men et prosjekt som også appellerer til disse, som er mer verdikonservativt orienterte sosialdemokrater.

Analysen til Blue Labour-kretsen, som var en inspirasjonskilde for Milibands eget One Nation Labour-varemerke, er at politikken har fjernet seg fra hverdag og vanlige liv. Det har blitt lagt for stor vekt på det abstrakte og overordnede – gini-koeffisienter, nyttemaksimering og bruttonasjonalprodukt – heller enn hverdagsliv. Dét er å bryte med den sosialdemokratiske tradisjonen, som vel så mye har vektlagt fellesskap på jobben, tilhørighet der man kommer fra og konkrete kamper for vanlige folks hverdagsutfordringer.

Arbeiderpartiet i Norge er forskjellig fra Labour på mange måter. En av forskjellene er at man i Norge ikke har brutt båndene til fagbevegelsen.

For sosialdemokratiet er ikke målet å avskaffe markeder eller avskaffe kapital, men å skape et nettverk av medbestemmelse som fungerer som en motkraft mot makten bak store penger og store selskaper. Det kan være gjennom medbestemmelse i lokale banker, arbeiderstyrte bedrifter, eller gjennom sterke partiorganisasjoner der vanlige folk finner det vettugt å delta.

For Blue Labour-kretsen var et sentralt svar på sosialdemokratiets utfordringer nettopp at partiorganisasjonen måtte fornyes. Politiske saker skal ikke bare blir kjempes for, de skal også være levd. Partiet må rekruttere bredere. Marc Stears, tidligere taleskriver for Ed Miliband, lister opp en smørbrødliste på fire punkter for en sosialdemokratisk organisasjon for framtiden som lærte av fortiden:

• Skap møteplasser. Mennesker som ellers ikke har kontakt med hverandre, må finne hverandre. Det er partiets oppgave å skape rom hvor personer som ikke visste at de hadde felles interesser, og møter samme slags urettferdighet, kan slå sammen kreftene.
• Hjelp folk inn i politikken. Skal vanlige liv løftes inn i politikken, må skoleringsprogrammene i partiene sette vanlige folk i stand til å gjøre egne fortellinger om til politisk handling
• Legg om språket. Hvis sosialdemokratiet skal føre en hverdagspolitikk for vanlige folk, må abstrakte prinsipper og statistiske mål få mindre plass. Selv overordnede resonnement må starte med konkrete utfordringer i folks hverdag. For at et representativt demokrati skal henge sammen, må historiene til menneskene de folkevalgte representerer, løftes inn i den politiske sfæren.
• Ta ansvar. Gjensidig tillit mellom velgere og valgte er betinget av at politikere står inne for de feil de selv har gjort, og ikke tar æren for mer enn hva de faktisk har fått til.

Labour har forsøkt å finne en ny vei etter at kjempesuksessen til Tony Blairs New Labour falmet hen.  Det er interessant at to svar fra to ulike kanter av partiet, Corbyns ungdommelige Momentum og mer konservative Blue Labour, har vektlagt mer folkelig innflytelse. Willy Brandts sitat om å våge mer demokrati, er en god ledestjerne også for et norsk Arbeiderparti som skal reise kjerringa etter høstens valg.

Men et sosialdemokratisk parti må kanalisere den samme energien som populistiske partier har vokst seg store på, inn i medlemsorganisasjoner som ikke bare evner å stille gode spørsmål – de må også evne å gi gode svar.

Arbeiderpartiet i Norge er forskjellig fra Labour på mange måter. En av forskjellene er at man i Norge ikke har brutt båndene til fagbevegelsen. Det gikk Labour langt i å gjøre på 90-tallet. Det gjør at Arbeiderpartiet har en mye sterkere, folkelig forankring i organisasjonen enn både Labour i Storbritannia og mange andre norske partier i utgangspunktet har.

Fagbevegelsen blir tusenvis av lytteposter i folks hverdagsliv og arbeidsliv. Men også Arbeiderpartiets partiorganisasjon må skape større rom for folkelig deltakelse. Det må være sosialdemokratiets konkurransefortrinn.