jeremy corbyn jonas gahr støre
FOTO: Bernt Sønvisen/Ap/Andy Miah/Flickr cc

Jonas + Jeremy = sant?

Labours venstresving under Corbyn handler mye om å komme dit Ap har vært i mange år.

Det fortelles for tiden en historie om at de sosialdemokratiske partiene i Europa ligger med brukket rygg. Men sannheten er at det er de etablerte partiene på både høyre- og venstresiden som faller, de som har dominert etterkrigstidens Europa. Folk søker seg i stedet til nye partier og bevegelser.

Labour er en av de få etablerte sosialdemokratiske partiene som har greid å trekke til seg mange av disse velgerne. Hundretusenvis av engasjerte har flokket seg til Labour. Det er klokt av Støre å hente inspirasjon og ideer derfra. De to partilederne møter også samme parlamentariske situasjon. Støre og Corbyn er i opposisjon til hvert sitt konservative søsterparti. Erna Solberg og Theresa May leder begge svake regjeringer der høyrepopulismen står sterkt, og de styrer på godviljen til et religiøst miniparti.

Flere har også tatt til orde for at Arbeiderpartiet burde justere sin politikk, og viser til Corbyns Labour. Men en konkret sammenlikning av politikken de to partiene nylig gikk til valg på, viser at det er Labour som faktisk nærmer seg de posisjonene Arbeiderpartiet allerede har hatt i mange år.

Britisk økonomi har derimot ennå ikke kommet seg på fote, etter nesten ti år med høyrestyre.

Et av de viktigste punktene i Labours økonomiske program, er store satsinger fra det offentlige blant annet på infrastruktur, for å øke aktiviteten i økonomien og få folk i arbeid. Det er et tydelig alternativ til «austerity»-politikken til de konservative etter finanskrisen, med store innstramminger og nedskjæringer. Dette er akkurat den samme tilnærmingen Arbeiderpartiet hadde i regjeringsposisjon, og som skapte hundretusenvis av arbeidsplasser, selv mens finanskrisen raste. Britisk økonomi har derimot ennå ikke kommet seg på fote, etter nesten ti år med høyrestyre.

Omfordeling og større bidrag fra de rikeste skal finansiere Labours reformer. I sitt valgmanifest ville Labour øke marginalskatten for de som tjener rundt en million kroner til 45 prosent. I Norge er den nå allerede på 46, 7 prosent for tilsvarende grupper. Og Arbeiderpartiet gikk, som vel ingen kunne unngå å få med seg, til valg på skatteøkning for de som tjente mest.

nyhetsbrevet

Et sterkt nasjonalt eierskap på viktige samfunnsområder? Her er likhetene igjen store. Fra den norske valgkampen husker vi at Arbeiderpartiet ville stoppe Frp og Høyres privatisering av norsk jernbane. I Storbritannia har denne hodeløse privatiseringspolitikken allerede ført til en eksplosjon i kostnader for passasjerene, mens tilbudet er blitt dårligere.

Britene har for lengst privatisert det aller meste av energiselskapene.

Overtakelse av jernbanen var derfor en av Labours mest populære forslag. Det ble endog understreket at det da skulle følge med med gratis wifi (som allerede finnes på de norske statsbanene…) I Norge har Arbeiderpartiet stått opp mot høyresidens mange forsøk på å svekke det offentlige eierskapet til vannkraften vår. Britene har for lengst privatisert det aller meste av energiselskapene – noe Labour lovet å endre på.

En viktig årsak til den sterke støtten Corbyn har fått fra unge velgere, har vært løftet om å fjerne de usosiale studieavgiftene som gjør at det koster opp mot 120 000 kroner årlig for en plass ved et universitet. Her i Norge har som kjent Arbeiderpartiet stått fast på at tilgangen på høyere utdanning ikke skal være avhengig av lommeboka.

For unge familier har nok også løftet om bedre tilgang til barnehager betydd en god del for støtten til Labour. Men der Corbyn dristig ønsker å gjøre barnehager tilgjengelige for noen ettåringer, har vi i Norge fått på plass lovfestet rett til barnehageplass fra nettopp ett år, og full barnehagedekning ble innført under en Arbeiderparti-ledet regjering.

Kampen for et sterkt, offentlig helsevesen er et annet felles mål for det britiske og norske arbeiderpartiet. National Health Service har på den ene siden vært kronisk underfinansiert, og på den andre siden vært utsatt for delprivatiseringer. Det siste også under tidligere Labour-regjeringer, der troen på private helseløsninger sto sterkt. Kursomleggingen de siste par årene har gjort politikken mye likere det Arbeiderpartiet mener.

Arbeiderpartiet i Norge ligger godt plassert på venstresiden.

Det tette samarbeidet med fagbevegelsen har vært et særlig kjennetegn for det nordiske sosialdemokratiet. Etter å ha aktivt kuttet båndene til fagbevegelsen tidligere, har Labour etter at Corbyn overtok søkt seg nærmere arbeidstakerorganisasjonene igjen. Han har ønsket seg en sterk fagbevegelse som kan være en kraft i samfunnet, og som kan være en viktig partner i et trepartssamarbeid.

I valgmanifestet vil man fjerne de lovpålagte begrensningene i organisasjonsretten – som vi ikke har tilsvarende av i Norge – og gjøre det lettere å få på plass tariffavtaler. Og man vil gjøre det forbudt med såkalte nulltimerskontrakter – helt i samsvar med sentrale deler av Arbeiderpartiets arbeidslivspolitikk.

Arbeiderpartiet i Norge ligger godt plassert på venstresiden, både i norsk målestokk, og ikke minst internasjonalt. Det har ikke kommet av seg selv, men er et resultat av politisk arbeid fra blant andre fagbevegelsen. Jeremy Corbyn og Jonas Gahr Støre har mye å snakke om.

(Denne kommentaren ble først publisert i Klassekampens papirutgave 5. desember 2017.) 

nyhetsbrevet