Vi sturer oss til døde

Vi har fått det inntrykk en stund at ironigenerasjonen er avgått ved døden og at dagens unge tilsynelatende tar alt ved tilværelsen på ramme alvor. Likeledes at autokratiske statsledere, som Tyrkias Erdogan og Russlands Putin, burer alle inne som drister seg til å fornærme dem bittelitt. Der er de for øvrig nokså lik morske mullaer og prektige prester, som heller ikke liker at noen kødder med toppsjefen. Men nå virker det som om denne humørløsheten har spredt seg til absolutt alle kriker og kroker av samfunnet, og det er til å grine av.

Når selve fyrtårnet slokner, er det bare et tidsspørsmål før vi alle går på grunn.

Et foreløpig crescendo kom forrige uke da storavisa Washington Post nektet å publisere en treffende Ann Telnaes-karikaturtegning av avisas eier, Amazon-gründer og milliardær Jeff Bezos, der han tilber USA neste president, Donald Trump. At det er selveste Washington Post som svikter så fundamentalt, er tragisk. Avisa har inkarnert den maktkritiske pressen i USA og har dannet skole verden over. Når selve fyrtårnet slokner, er det bare et tidsspørsmål før vi alle går på grunn.

Hvis vi ikke allerede er fortapt. Satiretegninger er for tiden et like sjeldent syn i dagsaviser som en papiravisleser på t-banen.

Tungsinn skaper isolasjon som skaper ensomhet, som igjen skaper mer svart galle.

Skal vi tro den danske Politiken-satiretegneren Mette Dreyer, skyldes det at folk i dag en tendens til å få «fryktelig vondt» av noe de for bare ti år siden tålte helt fint, spesielt alt som handler om kjønn, etnisitet eller religion. Hun mener det har kommet et nytt alvor inn i redaksjonene med en ny generasjon journalister og redaktører som ikke fikk «glimt i øyet inn med morsmelken». Hun mener at satirens vilkår har endret seg fordi leserne har endret seg. Alvor selger. Spøken har dessuten sin helt egen dag, 1. april.

Forklaringen på hvordan vi har havnet i dette skyttergravalvoret er mangefasettert og innfløkt, et tema for bøker, ikke avisartikler, men jeg biter meg merke i at forskere snakker om en «lykke-resesjon», spesielt blant unge. De har dårligere psykisk helse, ser mørkere på framtida og bakser generelt med penger, arbeid, sex og helse – alt som er gøy, viktig og får verden til å gå rundt. I Norge er eldre folk lykkeligere enn unge, ifølge forskning. Det er jo kontraintuitivt og kontraproduktivt (I Hellas og Portugal er det for eksempel motsatt. Bra for dem!).

Anbefalt dose: 5 ganger om dagen.

Hvis ensomhet er like usunt som å røyke 15 sigaretter om dagen og bidrar til økt fare for hjertesykdom, demens og kreft, som den britiske økonomen Noreena Hertz dokumenterer i boka «Ensomhetens historie», er det garantert det samme med ulykkelighet. Ensomhet gjør oss også mindre empatiske, som igjen skaper isolasjon og tungsinn, påpeker hun. Vi kan like gjerne snu det på hodet: Tungsinn skaper isolasjon som skaper ensomhet, som igjen skaper mer svart galle. En såkalt supernegativ spiral.

Det er sant nok mye å bli muggen av om dagen, som krig, klimakrise, Sylvi Listhaug og andre katastrofer, men det er helt essensielt at vi finner lyspunkter i mørketida. En god latter forlenger livet, heter det. Av en god grunn. Fordi forskning viser at det er sant. Folk som danser, ler og spiser gode måltider med muntre venner, lever bedre og lenger enn folk som våkner retningsløse og legger seg mollstemte.

Det vemodige er at den ultimate medisinen for å overleve i vår beske, bitre samtidshistorie, til de grader har gått av moten: Ironi. Ironi gjør at du holder ut det uutholdelige, enten det er ufyselige medmennesker, komplette idioter eller despotiske statsledere. Det er en forsvarsmekanisme mot depresjon og melankoli, et bolverk mot tristesse og svartsinn, en slags lykkepille i muntlig form.

Anbefalt dose med ironi: 5 ganger om dagen. Inneholder virkestoffer mot selvhøytidelighet, fundamentalisme og nedstemthet. Skal ikke brukes som erstatning for andre endorfinfremmende aktiviteter. Mulig bivirkning: Latterkrampe.

Det var en måte å overleve på, skape distanse mellom fornuft og galskap, kalibrere det moralske kompasset.

Å være ubemidlet og rakke ned på rikdom, er utrolig tilfredsstillende. Å kritisere øvrigheta på slott og storting gir bedre oksygentilførsel til brystkassa enn den sterkeste astmamedisin. Ironi er faktisk den beste måten å håndtere stress og konfliktfylte situasjoner på, ifølge forfatter Scott Weems i boka «Ha! The Science of When We Laugh and Why». Weems steller med kognitiv nevrovitenskap. Han vet hva han snakker om. Å ha en moroklump i magen er sunnere enn tran.

I boka «Skratta eller gråta – humor i koncentrationsläger» dokumenterer den svenskjødiske forfatteren Bertil Neuman hvor utbredt vitser, ironi, selvironi og galgenhumor var blant jøder i konsentrasjonsleirer under andre verdenskrig. Det var en måte å overleve på, skape distanse mellom fornuft og galskap, kalibrere det moralske kompasset.

Da jeg skrev om boka for 20 år siden i Dagbladet, innledet jeg med å gjenfortelle en artig jødevits.  I dag tør jeg ikke det. Den vil bli lest inn i en helt annen kontekst og garantert bli misforstått. Det er trist som faen og brutalt livsforkortende.

Så vi avslutter med en koselig vits i stedet:

«Pessimisten: Verre enn det er nå, kan det ikke bli!
Optimisten: Å jo da!»