Vil EUs grønne giv forvitre nå?

EU-valget har allerede fått dramatiske konsekvenser: Frankrikes president Emmanuel Macron har oppløst nasjonalforsamlingen og skrevet ut nyvalg. Valget 20. juni blir en smellbonbon på den fyldige politiske kransekaken som 2024 allerede er, med valg i mer eller mindre alle betydelige demokratier i verden.

Ytre høyre gjorde så stor fremgang i disse landene at det tvang fram politiske reaksjoner.

I Belgia har dessuten den liberale statsministeren gått av som følge valgresultatet, riktignok på grunn av at Belgia avholdt parlamentsvalg parallelt med valget til Europaparlamentet.

Fellesnevneren er uansett den samme: Ytre høyre gjorde så stor fremgang i disse landene at det tvang fram politiske reaksjoner.

 

Hvilken retning går EU?

Én ting er de nasjonale følgene av EU-valget. Det som uansett blir mest spennende i dagene, ukene og månedene fremover, er hvordan valget kommer til å påvirke hvilken politisk retning EU går i.

De viktigste tendensene man kan trekke ut av valgresultatet er at European Peoples Party (EPP), som veldig forenklet sagt er en sammenslutning av de brede konservative folkepartiene à la Høyre i Norge, vant valget.

At klimapolitikken er i spill så vi allerede på valgnatten.

I tillegg fikk den høyreradikale blokken Identitet og demokrati og den EU-skeptiske og sterkt høyreorienterte blokken Europeiske konservative og reformister, god fremgang.

Det samme gjorde den noe diffuse «Uavhengige»-blokken. Det skyldes i all hovedsak at det tyske høyreradikale partiet Alternative für Deutschland havnet der etter å ha blitt kastet ut av Identitet og demokrati grunnet uttalelser fra et partimedlem som kunne få tankene til å vandre mot bayerske ølkjellere på 1930-tallet.

Samtidig har både den grønne og liberale blokken i Europaparlamentet, der sistnevnte rommer blant annet Macrons parti, gått kraftig tilbake.

 

Slark i den grønne motoren

I praksis betyr det at den grønne motoren i Europaparlamentet har blitt kraftig svekket i antall mandater.

Før valget slo dessuten Manfred Weber, gruppelederen for EPP, fast at de skulle være «industriens parti, partiet for utkantene og bøndenes parti» – en åpenbar respons på bondeopprør og en generell klimaskeptisk vind som blåser over kontinentet etter flere år med høye energipriser.

Samtidig har von der Leyen i den siste valgperioden lagt mye prestisje i nettopp klimapolitikken.

Selv om makten fremdeles ligger i sentrum, og at det i teorien finnes en vei for de grønne å bli del av en ny koalisjon, er uansett de nye kortene i kortstokken langt dårligere for de liberale sidene i både miljø- og innvandringspolitikk i den kommende perioden i EU-parlamentet.

Bare det faktum at nåværende president i EU-kommisjonen og EPP-medlem, Ursula von der Leyen, har lagt seg tett opp mot Italias høyrevridde statsminister Giorgia Meloni, tyder nok på at EPP skuler mot høyre når nye koalisjoner skal bygges – noe som i hvert fall vil få konsekvenser for EUs yttergrenser.

At klimapolitikken er i spill så vi allerede på valgnatten: Nevnte Weber i EPP sa fra scenen under partiets valgvake at det første de vil gjøre er å oppheve det planlagte forbudet mot å selge biler med forbrenningsmotorer innen 2035.

Høyresiden har kapitalisert på opprør fra grasrota.

Samtidig har von der Leyen i den siste valgperioden lagt mye prestisje i nettopp klimapolitikken. Det gir kanskje et håp om at avvikling av de grønne tiltakene vil sitte langt inne. Spørsmålet er om det nye flertallet i EU-parlamentet sier seg fornøyd med en retorisk nedtoning, eller om de vil ha konkrete tiltak som det Weber nevnte på valgnatten for å vise velgerne at det skjer noe.

 

Grønn og progressiv giv

Men hvorfor er den grønne politikken til EU så viktig? I 2019 lanserte EU «European Green Deal», eller «EUs grønne giv» på norsk, som er et ambisiøst prosjekt som skal gjøre EU klimanøytralt innen 2050. Prosjektet har vært en progressiv kraft i den grønne politikken:

På veien mot klimanøytralitet skal økonomien vokse, men uten å sløse ressursene. Bare for å nå 2030-milepælen ligger det inne investeringer verdt mer enn 350 milliarder euro, altså rundt 4000 milliarder kroner, eller drøyt to fulle norske statsbudsjett. Da er dessuten andre kostnader til for eksempel klimatilpasning ikke tatt med.

Det er med andre ord ikke uten grunn at representanter for miljøbevegelsen blir blanke i øynene og mo i knærne når de snakker om EU.

Det geniale med EUs grønne giv er at den har vært overnasjonal, noe som har gjort den mer spiselig rent politisk i de ulike medlemslandene – det har vært noe de har putlet med i Brussel, og dermed gått litt under radaren i det daglige politiske ordskiftet.

EU-valget vi akkurat har lagt bak oss kan være forsmaken på en serie dårlige nyheter for klimapolitikken som kan komme det neste snaue halvåret.

Helt fram til nå. Høyresiden har kapitalisert på opprør fra grasrota og gjort blant annet klimapolitikken til den store busemannen og pengesluket som gjør at vanlige folk får dårligere råd. Det siste er i beste fall delvis sant – hovedårsaken til at energiprisene har gått i været de siste årene har først og fremst vært på grunn av Putins fullskala invasjon av Ukraina.

 

«Winter is coming»

EU-valget vi akkurat har lagt bak oss kan være forsmaken på en serie dårlige nyheter for klimapolitikken som kan komme det neste snaue halvåret. Sist gang Donald Trump var president i USA, var noe av det første han gjorde å melde landet ut av Paris-avtalen. Ingenting tyder på at demagogen i vest er mildere stemt til klimatiltak i 2024.

Uten EU og USA som premissleverandører for progressiv klimapolitikk i verden, ser det mørkt ut på kort sikt å nå målene i Paris-avtalen.

Samtidig var mai 2024 den tolvte måneden på rad med varmerekord på kloden.