Viruset i Kinas århundre

Det er for tidlig å si. Men ting kan tyde på at de som kontrollerer koronaviruset, er nærmere å kontrollere verden. I hvert fall så vil de ha en klar fordel. Viruset kan komme til å bli et definerende tidsskille. Var det begynnelsen på slutten på USAs verdenshegemoni? Var det da Kinas århundre startet?

For hvordan vil pesten påvirke regjeringers og staters adferd? Vil den bli starten på et nytt internasjonalt samarbeid, der alle sammen bekjemper pesten? Eller vil den bli starten på en ny rivalisering mellom et USA og Vesten, som abdiserer sin posisjon og trekker seg tilbake, og et Kina som trer fram som en enda mer dominerende global makt. Med et budskap til verden om at det liberale demokratiet – Vestens egentlige verdier – er noe som hører hjemme på historiens skraphaug?

Vel vitende om at «there is no such thing like a free lunch».

En liten forsmak på det som kan komme, fikk vi se i Beograd i slutten av mars. Serbia – et fattig land på Balkan – som er i forhandlinger med EU om medlemskap, og etter planen skal bli medlem i 2025, fikk i midten av mars hjelp fra Kina til å bekjempe koronaviruset. Hjelpen kom etter at Serbia hadde bedt EU om hjelp, uten å ha fått det. President Aleksandar Vucic takket for hjelpen med disse ordene:

– Vi venter på våre kinesiske brødre her. Uten dere så ser det ut som om Europa har vanskeligheter med å forsvare seg selv, og vi skjuler ikke det faktum at vi ikke kan (forsvare oss). Uten Kina og våre kinesiske venner er vi ute av stand til å gjøre det, sa Vucic.

Han sa det til EU, som måpende måtte ta imot reprimanden fra et land som vil bli medlem fordi de har alt å tjene på det. Og til landsmenn som allerede er ganske skeptiske til EU på grunn av NATOs og «Vestens» bombing for litt mer enn 20 år siden, og på grunn av sin historiske, kulturelle og metafysiske tilknytning til Russland. Landet som har spilt sitt maktspill på Balkan siden Katarina den stores tid, i mer enn 200 år. Men nå er det verken Det osmanske riket eller Russland som representerer «østen» i det europeiske maktspillet på Balkan, men Kina.

Også Norge har fått leveranser av smittevernutstyr, blant annet fra Kinas rikeste mann, Jack Ma, i forrige uke. Erna Solberg takket ikke i like panegyriske vendinger som president Vucic. Men hun takket, og tok personlig imot gaven på Gardermoen. Og mens Donald Trump står blottet med rumpa bar i krigen mot viruset, og EU har lukket seg, i stedet for å være solidariske i krigen, så sender Kina sine helsearbeidere til Italia, Spania og USA, og sine «almisser» til rike Norge. Vel vitende om at «there is no such thing like a free lunch».

For sommer-OL i Tokyo er erstattet av et allerede pågående OL i krisehåndtering, der den kinesiske kommando-modellen står mot den «frie» verdens verdier og redskaper. Og der Kina så langt konkurrerer på en helt annen banehalvdel enn den EU og USA sliter på. I EU har nasjonalstatene lukket seg i krisas tid, før Tyskland i slutten av mars omsider åpnet for å ta inn noen korona-syke pasienter fra Italia, som en alt for sein, og alt for liten, solidaritetshilsen.

Hvis vi tenker oss om så har skriften stått på veggen allerede i noen år.

Og i USA har vi en president som først framstilte viruset som en kinesisk konspirasjon, og så en bløff. Men som nå ser ut til å ha skjønt alvoret, og i kjent stil slåss med armer og bein, og vage løfter og løgner, i et helsesystem – basert på et økonomisk hierarki av private helseforsikringer – som er strukturelt uegnet til å ta seg av en kollektiv katastrofe.

Og noen bedre konspirasjonsteori enn den som kommer fra virkeligheten selv, er det vanskelig å snekre sammen. For viruset som begynte i Kina – og som Donald Trump kaller «det kinesiske viruset» – kan langt på vei være beseiret i Kina. Mens det nå rammer med en voldsom fysisk og økonomisk kraft USA og Europa. Skal Kina ta kvantesprang mot økonomisk og politisk dominans takket være viruset som – riktignok som en ulykke – startet i Kina?

Man kan forestille seg at verden på en måte nullstilles etter at denne pandemien er over. Litt som etter 1. verdenskrig, da de europeiske imperiene var skutt i filler i skyttergravene, eller etter 2. verdenskrig, som ble USAs tidsalder, og atomkappløpets tid. Vi snakker altså om et mulig maktpolitisk jordskjelv. Kan det være begynnelsen på slutten til epoken som var ideologisk dominert av liberale demokratier og markedsøkonomi vi nå står overfor?

Det er lenge til vi ser sluttspillet i den politiske bataljen om viruset som ryster verden. Men vi ser noen tendenser. Som allerede er rystende.

Hvis vi tenker oss om så har skriften stått på veggen allerede i noen år. Vladimir Putin var den som først utfordret «Vesten» etter «historiens slutt» med Berlinmurens fall, og den vestlige verdens triumf i 1989. Etter hvert – og særlig etter at Putin kom tilbake som president i 2012 – ble utfordringen også stadig mer ideologisk. Var det liberale demokratiet virkelig overlegen som styringsform, i forhold til Putins «styrte demokrati»? For hva kunne vel Vestens stagnerende økonomier stille opp mot Russlands vekst, som fram til 2008 var på opptil åtte prosent årlig?

Etter hvert som veksten stoppet opp i Russland, fikk Putin en mektig alliert i prosjektet med å utfordre Vestens «sannheter». Særlig etter at Xi Jinping kom til makta i Kina i 2012, har åndsfellesskapet vært synlig. Også fordi Xi har en helt annen vekst å vise til enn Putin, med en gjennomsnittlig årlig vekst i Kina på seks prosent i 30 sammenhengende år. Med politisk ensretting, omfattende sensur, og kommunistpartiet som administrator for den enestående økonomiske suksessen. «Look to China»!

Det er det stadig flere som gjør – som for eksempel Serbias president Vucic. Mens Kina så langt ser ut til å ha lykkes i sin krig mot pesten, så ser Donald Trumps USA ut til å mislykkes på helt spektakulært vis. Trump er så avgjort gal mann til gal tid, og både Kina og Russland har sendt krisehjelp til USA, en hjelp som er med på å underbygge budskapet om Vestens fallitt i pestens tid. Kall det gjerne propaganda. Poenget er at det er effektiv propaganda.

Det er lenge til vi ser sluttspillet i den politiske bataljen om viruset som ryster verden. Men vi ser noen tendenser. Som allerede er rystende.