Vokt deg for økonomer med politiske agendaer

CAMBRIDGE – Nyliberalismen er død. Eller kanskje er den fortsatt i live. Politiske forståsegpåere fremsetter begge påstander for tiden. Det er uansett vanskelig å benekte at noe nytt er på gang i den økonomiske politikken.

President Joe Biden har gått i bresjen for en enorm økning av offentlige utgifter. Pengene skal gå til velferd, infrastruktur og det grønne skiftet. Han ønsker å bruke offentlige innkjøp til å gjenoppbygge nasjonale forsyningskjeder og bringe industrijobber tilbake til USA.

Økonomer har lenge vært betatt av markedet og dets evne til å skape økonomisk velstand på nasjonalt nivå.

Finansminister Janet Yellen presser på for at land rundt om i verden skal øke bedriftsskatten. Sentralbanksjef Jerome Powell leder den delen av statsapparatet som tradisjonelt har vært mest opptatt av prisstabilitet. Men han forsøker å dempe frykten for inflasjon og støtter opp om økt offentlig pengebruk.

Alle disse endringene bryter kraftig med det som har vært den utbredte oppfatningen i Washington om hvordan den økonomiske politikken bør innrettes. Men er de også et varsel om et nytt paradigme for denne politikken?

Det har lenge vært behov for en overhaling av den økonomiske politikken i USA og andre vestlige land. Ideene som har dominert siden 1980-tallet — ofte omtalt som «Washington Consensus», «markedsfundamentalisme» eller «nyliberalisme» — vant opprinnelig fram fordi man mente den keynesianske økonomiske politikken hadde feilet og fordi man mente staten grep for mye inn i økonomien gjennom reguleringer. Men disse ideene begynte å leve sitt eget liv og resulterte i en svært ustabil økonomi og en for omfattende finanssektor. De førte også til mer økonomisk ulikhet.

Denne formen for økonomisk system er lite egnet til å takle vår tids største utfordringer: klimaendringene, sosialt utenforskap og ny teknologi som snur opp ned på samfunnet.

Men økonomifaget er ikke en lovsang om det frie markedet.

Vi trenger et paradigmeskifte i den økonomiske tenkningen og kan gjerne starte med endringer i måten vi lærer bort økonomifaget på. Økonomer har lenge vært betatt av markedet og dets evne til å skape økonomisk velstand på nasjonalt nivå. Adam Smiths usynlige hånd — ideen om at egennyttige individer, motivert av ønsket om å berike seg selv, kan skape kollektiv velstand framfor sosialt kaos — er en av de store innsiktene i økonomifaget (gjerne omtalt som et av dets «kronjuveler»).

Denne innsikten er også svært kontraintuitiv. Dette er muligens årsaken til at økonomer bruker så mye tid på forkynne markedets magi.

Men økonomifaget er ikke en lovsang om det frie markedet. Mye av det man lærer når man studerer økonomi er hvordan markedskreftene kan skape for stor ulikhet, og hvordan enkeltmarkeder i mange tilfeller ikke evner å allokere ressurser på en effektiv måte. Markeder preget av fullkommen konkurranse som på harmonisk vis frambringer stabil likevekt, er bare en av mange muligheter. Modellen til Adam Smith er ikke den eneste.

Likevel har mange økonomer en tendens til å bruke velfungerende, kompetetive markeder som målestokk når de vurderer forslag til tiltak som avviker fra laissez-faire.

Et nytt slikt paradigme for hvordan man kan lære bort og praktisere økonomi vil føre til en bedre forståelse av hvordan økonomien virker inn på samfunnet.

Heldigvis finnes det et nytt paradigme for hvordan man kan lære bort økonomiske innsikter. CORE Project er et nettbasert læringsverktøy og en gratis (Open Access) lærebok. To ledende økonomer — Samuel Bowles (Santa Fe Institute) og Wendy Carlin (University College London) — kom opp med ideen. Men mange økonomer rundt om i verden har bidratt til å utvikle prosjektet. Dette verktøyet blir allerede anvendt ved et flertall av de økonomiske instituttene i Storbritannia.

En stor fordel ved CORE-tilnærmingen er at den tar for seg emner som ulikhet og klimaendringene på en direkte måte. Men det som er mer interessant fra et pedagogisk perspektiv er at den erstatter økonomifagets tradisjonelle målestokk med en alternativ målestokk som er mer realistisk og anvendbar. For å ta et eksempel: I motsetning til tradisjonell økonomisk tenkning, antar CORE at individer er prososiale og «nærsynte», framfor egoistiske og «langsynte».

Konkurransen er ikke fullkommen, men heller ufullkommen og preget av en «vinner-tar-alt»-dynamikk. Maktrelasjoner gjør seg gjeldende over alt i form av prinsipal-agent-relasjoner i arbeids- og kredittmarkedet, framfor at man betrakter maktrelasjoner som noe diffust eller noe som eksisterer utenfor de økonomiske modellene. Tilkarringsvirksomhet gjennomsyrer det økonomiske systemet og er ofte nødvendig for at det skal fungere på en god måte; ikke noe som forekommer sjelden eller som er en følge av feilslått politikk.

Et nytt slikt paradigme for hvordan man kan lære bort og praktisere økonomi vil føre til en bedre forståelse av hvordan økonomien virker inn på samfunnet. Men vi bør erkjenne at det ikke vil føre til et nytt paradigme for den økonomiske politikken. Og slik bør det være.

Noen ganger bør man ha høye skatter og andre ganger bør de være lave.

Alle de tidligere paradigmene — merkantilisme, klassisk liberalisme og keynesianisme samt sosialdemokratisk, ordoliberal og nyliberal økonomisk politikk — hadde betydelige svakheter og mangler ved seg fordi de ble sett som universelle programmer som kunne anvendes ethvert sted til enhver tid. Det var ikke til å unngå at manglene og svakhetene ved disse paradigmene overskygget den nye innsikten de ga oss: nye tanker om hvordan økonomien bør styres.

Resultatet var at man gikk for langt i én retning og at pendelen svingte mellom overdreven optimisme og pessimisme i troen på statens rolle i økonomien.

I økonomifaget er det rette svaret på ethvert spørsmål om hvilke økonomiske tiltak man bør ta i bruk: «Det kommer an på.» Vi trenger økonomisk analyse og empiriske bevis for å fylle ut detaljene om hva det kommer an på. Nøkkelordene for god økonomisk tenkning er at noe er kontingent, kontekstuelt og ikke allmenngyldig.

Våre samfunn står overfor store utfordringer som krever nye økonomiske tilnærminger og betydelig utprøving av økonomisk politikk.

Økonomifaget lærer oss at under visse omstendigheter er det riktig med budsjettinnstramminger og under andre omstendigheter er det riktig med økt offentlig pengebruk. Noen ganger bør myndighetene gripe inn i forsyningskjeder og andre ganger bør de overlate markedet til seg selv.

Noen ganger bør man ha høye skatter og andre ganger bør de være lave. På noen områder bør vi ha friere handel og på andre bør den reguleres mer. God økonomisk analyse dreier seg om å trekke linjene mellom virkelighetens verden og hvor gunstig det vil være å gripe inn i økonomien.

Våre samfunn står overfor store utfordringer som krever nye økonomiske tilnærminger og betydelig utprøving av økonomisk politikk. Biden-administrasjonen har lansert et dristig og lenge påkrevd økonomisk skifte. Men dersom du ønsker et nytt økonomisk paradigme bør du passe deg for ikke å gjøre samme feil som det man har gjort tidligere. Målet bør ikke være å skape den neste forsteinete ortodoksien, men å lære hvordan vi kan tilpasse vår politikk og våre institusjoner til tvingende nødvendigheter og endrede omstendigheter.

Oversatt av Marius Gustavson

Dani Rodrik er professor i internasjonal politisk økonomi ved John F. Kennedy School of Government (Harvard University) og har skrevet boka Straight Talk on Trade: Ideas for a Sane World Economy.

Copyright: Project Syndicate, 2021.
www.project-syndicate.org