Weimar-triangelets betydning for Europa

BERLIN – I sin tale ved Sorbonne i april, og igjen under sitt statsbesøk til Tyskland i slutten av mai, advarte Frankrikes president Emmanuel Macron om at Europa blir konfrontert med sin egen dødelighet. Europeere er fanget mellom Vladimir Putins Russland, Xi Jinpings Kina og, potensielt, Donald Trumps Amerika, og det er et presserende behov for at europeere viser solidaritet med hverandre. Likevel ser det ut til at Europa er i ferd med å fragmenteres – nettopp fordi europeere ikke føler seg trygge.

Den mest umiddelbare trusselen er i Ukraina. I lang tid var det uklart hva en russisk seier kunne innebære. Men i lys av meningsmålingene i USA, er det nå mulig å forestille seg en Trump-«fredsplan» – eller en Minsk III-avtale – som vil befeste Ukrainas territorielle tap, stenge landet ute fra NATO og EU, demilitarisere det og tvinge det til permanent nøytralitet. Dette vil være et nederlag ikke bare for Ukraina, men for hele Europa. Minst en tredjedel av EUs medlemsstater vil bli sittende igjen med en følelse av eksistensiell usikkerhet – med en styrket, revisjonistisk aggressor nær sine grenser.

I hvert tilfelle krever utfordringen samhold, men individuelle medlemsstater vil bli fristet til å gå sine egne veier.

I dette scenarioet kan mange ledere miste troen på det europeiske prosjektet og i stedet forsøke å nærme seg Trump, slik Ungarns statsminister Viktor Orbán allerede har gjort. Med dette vil kollektiv innsats for å styrke EU bli erstattet av bilaterale forhold til USA, noe som vil gjøre Europa enda mer splittet og lammet.

På lengre sikt vil det samme dilemmaet gjelde for spørsmål som hvordan europeere håndterer Kina, hvordan de forsøker å fremme økonomisk vekst og velstand i en tid med intens teknologisk konkurranse og hvordan de engasjerer seg i global styring. I hvert tilfelle krever utfordringen samhold, men individuelle medlemsstater vil bli fristet til å gå sine egne veier.

Franske og tyske myndigheter er ikke lenger i stand til å stake ut Europas strategiske kurs på egen hånd.

Macrons nylige besøk til Tyskland kan gi oss noen hint om hvordan fragmentering kan forhindres. Dette er ikke fordi Macron og Tysklands forbundskansler Olaf Scholz iscenesatte en prangende oppvisning av kameratskap og solidaritet, men fordi de uforvarende bekreftet at det fransk-tyske forholdet er redusert til ren pomp og prakt. Franske og tyske myndigheter er ikke lenger i stand til å stake ut Europas strategiske kurs på egen hånd. Selv om de hadde klart å komme sammen og legge fram en konkret agenda, er det ikke klart om resten av EU vil følge dem.

Men et forhold kan noen ganger reddes ved å legge til en tredje part. Og i den nåværende europeiske konteksten er Polen den åpenbare kandidaten. En fransk-tysk-polsk motor vil gjenopplive «Weimar-triangelet» som ble lansert i 1991, men som Polens tidligere illiberale regjering satte til side i åtte år.

Nå som Polen er under ny ledelse – med mange ideer om hvordan Europa kan styrkes – kan det være nøkkelen til å samle europeere gjennom en felles følelse av sikkerhet og et klarere geopolitiske formål. Det hjelper også at det har blitt gjort store endringer i det tyske forsvarsbudsjettet og at tyskere er i ferd med å endre sine holdninger til forsvaret. Og det hjelper at Macron har omfavnet ideen om å legge til nye EU-medlemmer gjennom en utvidelse østover.

Etter å ha tilbrakt mye tid i europeiske hovedsteder – fra Danmark til Portugal – de siste ukene, har jeg hørt mange ledere og diplomater snakke om Weimar-triangelet som en kilde til håp.

Weimar-triangelet kan gi tre store bidrag til Europa, hvorav det første er politisk. Mens det fransk-tyske formatet ofte vekket harme blant andre medlemsstater og fikk EU-land fra den tidligere sovjetblokken til å lure på om de ville bli «solgt ut» til Kreml, vil den nye ordningen inkludere et stort tidligere kommunistland. Det alene kan være en samlende faktor, selv i kjølvannet av en Trump-seier, forutsatt at de tre lederne opptrer på en inkluderende måte framfor som en eksklusiv klikk.

Videre kunne (og burde) de tre landenes regjeringer foreslå måter å bedre forholdet til Storbritannia på, som snart vil ha en ny regjering. Dette vil være avgjørende for å berolige europeere om en rekke viktige spørsmål knyttet til bl.a. forsvar (og risko knyttet til atomvåpen), økonomisk sikkerhet, teknologisk konkurranse og energi. Etter å ha tilbrakt mye tid i europeiske hovedsteder – fra Danmark til Portugal – de siste ukene, har jeg hørt mange ledere og diplomater snakke om Weimar-triangelet som en kilde til håp.

Det andre bidraget er militært, siden de tre landene som utgjør Weimar-triangelet står for mer enn 30 % av Europas samlede forsvarsutgifter. På kort sikt bør de fremme en plan som samordner de ulike initiativene for å hjelpe Ukraina med å få ammunisjonen og luftforsvaret landet trenger. Og på lenger sikt kan europeere oppnå langt bedre forsvarsevne ved å samarbeide på en bedre måte.

Weimar-triangelet må utvikle en langsiktig plan for hvordan man kan få Ukraina inn i både NATO og EU.

I tillegg til å avholde trilaterale samtaler om atomvåpen, kan Weimar-triangelet utvide rollen til Eurokorpset, det multinasjonale militære hovedkvartertet som ble opprettet av Frankrike og Tyskland på 1990-tallet. I motsetning til EUs kampgrupper, som er ekspedisjonsstyrker og dermed dårlig tilpasset dagens omstendigheter, kan Eurokorpset utplasseres i stort nok omfang til å berolige frontlinjestatene dersom USA skulle trekke sine tropper ut av Europa.

Til slutt: Et revitalisert Weimar-triangel kan bidra til å bevege Europa «fra en reguleringsfabrikk til et skjebnefellesskap», som en framtredende polsk politiker har sagt til meg. For øyeblikket er Europa fanget mellom den geopolitiske nødvendigheten av å forankre Ukraina og Moldova i Vesten og den politiske og institusjonelle umuligheten av å skride fram med en klassisk utvidelsesprosess.

Weimar-triangelet må utvikle en langsiktig plan for hvordan man kan få Ukraina inn i både NATO og EU. Og denne nye strategien må være rettet inn mot å bygge en krigsøkonomi, styrke sikkerheten og samordne reguleringer. Et første steg i riktig retning vil være å samle en gruppe politikere og byråkrater på høyt nivå for å se nøyere på de sikkerhets- og forsvarspolitiske aspektene ved en revidert utvidelsesprosess for EU.

Det har vært en viss framdrift i retning av et nytt Weimar-format. I mars møttes Scholz, Macron og Polens statsminister Donald Tusk i Berlin for et kort toppmøte. Og etter dette har de tre landenes utenriksministre møtt hverandre og blitt enige om et inspirerende kommuniké. Men som mine kolleger fra European Council on Foreign Relations i hvert av de tre landene nylig tok til orde for, må høystemt retorikk omsettes i besluttsom handling. Hvis Weimar-triangelet tar form, kan det puste nytt liv i det europeiske prosjektet.

 

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2024.