Ytringsforbud

(New York): I mai 1980 gjorde sørkoreanske studenter opprør i byen Gwangju mot det upopulære militærregimet. Hundrevis av studenter ble brutalt myrdet av fallskjermjegere som ble sendt inn for å slå ned opprøret. General Chun Doo-hwan, lederen av militærregimet, hevdet at studentene var nordkoreanske revolusjonære agenter.

I løpet av de neste to tiårene ble Sør-Korea et demokrati og Chun ble satt i fengsel. Selv om koreanske liberalere fortsatt sørger over studentene som mistet livet i Gwangju – og som huskes som demokratiske martyrer – er det enkelte konservative koreanere som mener det var riktig av Chun å beskrive opprøret som et nordkoreansk komplott. Nå har Sør-Koreas liberale president, Moon Jae-in, fremmet lover for å forby slike meninger, ansett som «forvrengning av historien».

Dersom du ytrer at opprøret i Gwangju var noe annet enn en frihetskamp, kan du ende opp med fem år i fengsel. Og dersom du omtaler det japanske kolonistyret i Korea i rosende ordelag, kan du ende opp med enda strengere straff.

I realiteten finnes det rettslige og sosiale begrensninger i alle land, og gjerne av gode grunner.

Sørkoreanske tilhengere av denne formen for lovgivning peker på lover i flere europeiske land som forbyr fornektelse av Holocaust. Motstandere av disse lovene anser dem derimot som et angrep på ytringsfriheten og mener at myndigheter ikke bør få lov til å bestemme hva som er riktig og hva som er galt i historiske debatter.

Det finnes selvsagt historiske fakta: Auschwitz var en faktisk konsentrasjonsleir, atombomber ble sluppet, og studenter ble drept i Gwangju. Men mye er også åpent for fortolkning. Dårlige argumenter og faktafeil må slås tilbake med bedre argumenter og fakta.

Det er idealet når det gjelder ytringsfrihet. I realiteten finnes det rettslige og sosiale begrensninger i alle land, og gjerne av gode grunner. Provokasjoner, hat og diskriminering på grunnlag av etnisitet, tro og seksuell legning er ulovlig i EU. Selv om den amerikanske grunnloven er mindre restriktiv, forbyr den fortsatt ytringer som oppfordrer til direkte ulovlige handlinger. Amerikanske domstoler lar heller ikke ytringsfriheten omfatte barnepornografi og ærekrenkelser.

Er dette nok? Er ikke ytringsfrihetsidealet litt naivt når en amerikansk president kan spre farlige løgner til millioner av velgere via nettet? Bør farlige konspirasjonsteorier som forverrer en global pandemi eller undergraver demokratiske institusjoner stenges ute fra sosiale medier? Er bedre argumenter og mer fakta nok til å stoppe disse usannhetene fra å skade samfunnet?

Fordi jeg tror på ytringsfriheten, er jeg kritisk til lover mot Holocaust-fornektelse og andre avskyelige meninger. Men dette standpunktet må ses opp mot den overhengende faren for at noen av de mest ødeleggende synspunktene får lov til å sirkulere fritt. Etter andre verdenskrig var det mange som mente at dersom man tillot nazi-propaganda å sirkulere fritt i Tyskland, ville det sette landet og dets skjøre liberale demokrati i fare. Dette var ingen urimelig antagelse. Det ga mening å forby slik propaganda etter krigen.

Er bedre argumenter og mer fakta nok til å stoppe disse usannhetene fra å skade samfunnet?

Et ofte brukt argument mot å forby vanvittige teorier var tidligere at de var svært lite utbredt, og derfor relativt harmløse. Før vi fikk internett og sosiale medier, ville troen på at Hillary Clinton og George Soros drev et globalt nettverk av kannibaler og pedofile vært begrenset til noen få ytterliggående fanatikere. Men i dag er det millioner av mennesker rundt om i verden som tror på slikt meningsløst sludder, deriblant opp mot 50 % av republikanske velgere i USA. Man kan ikke diskutere med en kult; fanatikere er ikke mottakelige for fakta.

Flere europeiske land og EU utarbeider nå lover for å regulere nettplattformer. Men sensur av irrasjonelle og skadelige ideer – enten sensuren gjøres av myndigheter eller sosiale medieplattformer – er ikke nok til at vi blir kvitt dem. Dette vil kun styrke fanatikere i troen på at ondsinnete etablerte krefter gjør alt de kan for å motarbeide dem.

Sensur kan bety at dårlige ideer får mindre slagkraft. Men er det likevel riktig å sensurere dem? Den berømte Skokie-saken er fortsatt relevant i så henseende. I 1977 ønsket det amerikanske nasjonalsosialistiske partiet å demonstrere i en forstad utenfor Chicago der det bodde mange jøder, deriblant overlevende fra Holocaust. Lokalbefolkningen protesterte, og lokale myndigheter forsøkte å stoppe demonstrasjonen. Nazistene viste til ytringsfriheten og hevdet blant annet at de hadde rett til å gå rundt med Swastika-flagg. Denne retten ble forsvart av jurister fra ACLU (American Civil Liberties Union). Saken endte opp i høyesterett, der retten til å ytre seg ble opprettholdt. Uansett hvor ubehagelige det er å se Swastika-flagg, ansees de som lovlige fordi de ikke kan kategoriseres som «fighting words» – en snever form for ytringer som ikke blir beskyttet av grunnloven.

Sensur kan bety at dårlige ideer får mindre slagkraft. Men er det likevel riktig å sensurere dem?

ACLUs jurister hadde ikke noe til overs for nazister. Noen av dem var til og med jødiske. Men argumentasjonen de fremmet var basert på et enkelt prinsipp: Dersom du tillater myndighetene å forby meninger som du ikke liker, gjør du det lettere for myndighetene å forby meninger som du liker. Å beskytte nazisters rett til å demonstrere ble ansett som en måte å beskytte andre mennesker med helt andre meninger. Denne argumentasjonen er fortsatt gangbar i dag, selv i vår digitale tidsalder.

Men selv i USA, som har mindre restriktive regler enn de fleste andre land, kan ikke dette prinsippet være absolutt. Det er ikke lov å oppfordre til voldelige handlinger. Donald Trumps tale 6. januar, da han oppfordret sine tilhørere til å storme Kongressen, var nær ved å tre over denne grensen. Den viste klart og tydelig hvordan ytringer kan lede til farlige situasjoner. Nettbaserte medier har bidratt til å øke faren for dette; «fighting words» spres langt raskere og i et større omfang enn tidligere. Dette fordrer at vi følger ekstra godt med, for å beskytte vår rett til å ytre oss samtidig som vi sørger for at ingen overskrider de sosiale og rettslige rammene som forhindrer at ytringer leder til vold.

Oversatt av Marius Gustavson.

Copyright: Project Syndicate, 2021.