FOTO: Antonio Nava / Secretaria de Cultura/Flickr cc

Ytringsfrihet gir ikke rett til å drepe

Personer som sprer løgner og ukvemsord på nett eller fjernsyn, er frastøtende og noen ganger farlige. Men politiske og religiøse ledere som nører opp under hat, gir folk «fullmakt» til å drepe.

NEW YORK: 24 år gamle libanesisk-amerikanske Hadi Matar har blitt tiltalt for drapsforsøk på den britiske forfatteren Salman Rushdie. Han har tilsynelatende handlet helt på egen hånd. Matar sier at han beundrer avdøde Ayatollah Ruhollah Khomeini, som var øverste leder i Iran og som utstedte fatwaen mot Rushdie i 1989 etter at boken Sataniske vers ble gitt ut. Men det finnes ikke noe bevis som kan knytte Matar til iranske myndigheter.

Likevel har minst en kommentator kalt drapsforsøket for «stats-promotert terrorisme».

Det er en beskrivelse som synes treffende. Stats-promotert er ikke det samme som stats-støttet og i enda mindre grad stats-dirigert. Selv om iranske myndigheter ikke har forsøkt å drepe Rushdie, er Khomeinis fatwa fortsatt gjeldende. Og den iranske staten må bære noe av ansvaret for å inspirere morderiske fanatikere som Matar.

Det er forskjell på å fornærme noen og støte noen.

Mordere og vordende mordere har selvsagt flere ganger blitt inspirert av voldelige ytringer. Norske Anders Breivik, som drepte 69 mennesker under en sosialdemokratisk sommerleir i 2011, leste med begeistring skrifter som advarte mot at muslimer utgjorde en alvorlig trussel mot den vestlige sivilisasjon — og at de ble hjulpet av europeiske liberalere. Betyr dette at bloggere og de som forfattet disse skriftene, som overbeviste Breivik om at han måtte drepe for å redde Vesten, må bære noe av ansvaret for hans forferdelige handlinger?

Mye har blitt sagt og skrevet — og det med rette — om Rushdies forsvar av ytringsfriheten og prisen han har måttet betale for sitt mot. I USA er høyreradikale aktivister som hevder at de er «i krig» med muslimer eller venstreradikale (som de anser som en eksistensiell trussel mot USA og det kristne levesettet), beskyttet av den amerikanske grunnloven, så lenge disse kulturkrigerne ikke utgjør «en klar og tilstedeværende fare». De kan ikke true med vold mot enkeltpersoner, fordi det vil utgjøre «en reell og overhengende fare», men de kan fritt spy ut sitt hat mot enhver tro eller overbevisning de ikke liker.

I Europa er lovene strengere i forhold til hva man kan ytre seg om. I Frankrike og mange andre europeiske land er det ikke lov å «ærekrenke eller fornærme» en person eller en gruppe på bakgrunn av etnisitet, nasjonalitet, rase, religion, kjønn, seksuell legning eller uførhet. Du kan si at islam, kristendom eller annen religion er avskyelig, men du kan ikke fornærme en person for hans eller hennes tro.

Det er mulig de er moralsk medskyldige. Men synspunktene deres har ikke så stor innflytelse.

Det er forskjell på å fornærme noen og støte noen. Når man fornærmer noen er det et bevisst forsøk på å såre noen. Men å støte noen vil si at man har en mening om noe som noen synes er støtende, selv om det ikke var meningen å støte noen. En skribent kan holdes ansvarlig for en fornærmelse, men ikke for å støte noen. Det finnes ikke noe bevis på at Rushdie forsøkte å fornærme noen da han skrev Sataniske vers, men mange mennesker ble støtt, uansett om de leste boken eller ikke. (De fleste som ble støtt hadde nok ikke lest den.)

Men for mange mennesker dreier religion seg om mye mer enn et sett med regler eller trossetninger som de må slutte seg til. I likhet med nasjonalitet, kan religiøs tro knyttes til selve kjernen av en persons identitet. Når noen føler at selvet eller identiteten blir utfordret, kan de raskt se det som en fornærmelse, selv om det ikke var meningen.

Verken Rushdie eller andre skribenter og tenkere bør la seg begrense av dette. Folk må beskyttes mot overhengende fare og muligens, slik det er tilfelle i Europa, også fra personlig ærekrenkelse eller fornærmelse. Men det er ingen grunn til at bestemte ideer og overbevisninger bør beskyttes fra kritikk — eller latterliggjøring for den saks skyld.

Men det er en annen distinksjon som man bør se nærmere på. Hvordan ytringer virker og påvirker avhenger av hvem som sier hva til hvem.

Amerikansk politikk blir nå oppildnet av verbal vold som er like dødelig.

Selv om Breivik kan ha blitt inspirert av ekstreme anti-islamske eller anti-liberale synspunkter som har blitt fremmet av visse personer, er ikke disse skribentene og bloggerne ansvarlige for drapene som ble begått. Vi kan kritisere dem for at de ikke vurderte de mulige konsekvensene av å spre frykt og hat. Det er mulig de er moralsk medskyldige. Men synspunktene deres har ikke så stor innflytelse.

Faren er langt større når en politiker eller religiøs leder nører opp under hat. Konsekvensene av Khomeinis fatwa er opplagt åpenbare. Den japanske oversetteren av Sataniske vers ble drept i 1991. De som var ansvarlige for den norske og den italienske oversettelsen ble utsatt for voldelige angrep og overlevde bare så vidt. Og Matar klarte nesten å ta livet av Rushdie.

Men iranske prester er ikke de eneste som synder i så henseende. Amerikansk politikk blir nå oppildnet av verbal vold som er like dødelig.

Åpne og demokratiske samfunn er avhengige av en utbredt enighet om at interessekonflikter, politisk rivalisering og maktkamp kan løses på fredelig vis. Man må akseptere at regjeringer skiftes ut etter at legitime og rettferdige valg har blitt avholdt. Og man bør ikke behandle politiske motstandere med motstridende syn som om de er eksistensielle fiender.

Det er forskjell på kynikere eller villfarne fanatikere som gir uttrykk for ekstreme meninger og personer i fremtredende posisjoner som gjør det

Men disse holdningene er det ikke mange som slutter opp om blant dagens republikanere. Store deler av partiet er fortsatt trollbundet av tidligere president Donald Trump. Ekstreme republikanere i Kongressen beskriver ofte demokrater — og selv republikanere som står opp imot Trump — som «forrædere».

Under valgkampen i 2016 tok Trump selv til orde for at hans politiske motstander burde bli fengslet («lock her up»). Flere republikanske politikere har snakket om en «borgerkrig» som allerede har startet og legger vekt på borgernes plikt til å ta til våpen. Hva som kan skje når man kommer med denne type ytringer, ble åpenbart 6. januar 2021 da en voldelig mobb tok Trump og hans politiske talspersoner på ordet og stormet Kongressen.

Det er forskjell på kynikere eller villfarne fanatikere som gir uttrykk for ekstreme meninger og personer i fremtredende posisjoner som gjør det. Personer som sprer løgner og ukvemsord på nett eller fjernsyn, er frastøtende og noen ganger farlige. Men politiske og religiøse ledere som nører opp under hat, gir folk «fullmakt» til å drepe.

Oversatt av Marius Gustavson

Copyright: Project Syndicate, 2022.
www.project-syndicate.org