Ytringsrommets voksesmerter

En kveld i mars 1849 feiret overklassen i Christiania det nyoppdagete norske folket med en nasjonalromantisk festkveld. Ole Bull spilte fiolin, Jørgen Moe leste “Fanitullen”, og kvelden ble avsluttet med et storslagent tablå etter Tiedemand og Gudes maleri “Brudeferd i Hardanger”.

Samtidig, på et rufsete danselokale ved Vaterland bro, gjorde Marcus Thrane et av sine første forsøk på å vekke det egentlige folket til kamp. Hans forslag om å danne en arbeiderforening i byen ble møtt med skepsis fra publikum, dels også med trusler fra noen som mente han skyldte dem penger.

Fortellingen er gjengitt i Anders Johansens nye bok Komme til orde, et rikt historieverk som viser hvordan retorikken og premissene i norsk offentlighet endret seg gjennom attenhundretallet: Fra 1814-generasjonens heroisk-patriotiske språk, fullt av referanser til antikken, via embetsmannsstatens lavmælte saklighet, til de bitre konfliktene som omsider utvidet ytringsrommet for bønder, husmenn, arbeidere og kvinner.

 

Johansen avliver myten om at norsk offentlighet tidligere var preget av en respekt og saklighet, som siden har blitt borte.

Johansen lar attenhundretallets Norge selv komme til orde og forklarer konteksten for det de sa og måten de snakket på. Lest med dagens øyne, fremstår talene fra tiden rundt 1814 som ubehagelig svulstige, men de følger sin tids regler for veltalenhet. Med den lavmælte generasjonen som kom etter dem, kan man komme til å misforstå i motsatt retning og tolke aktørene som følelsesløse, men de fulgte tidas romantiske ideal som anså store ord som falske. Bare gjennom små ord kunne man antyde følelsene i sitt indre.

Attenhundretallet er en tid for slike stadige skiftende kontekster og konfliktlinjer. Stadig nye grupper trer inn på scenen og krever plass for sine perspektiver og sin måte å snakke på. Gradvis formes noe vi i dag kan kjenne igjen som norsk offentlighet.

Johansen avliver myten om at norsk offentlighet tidligere var preget av en respekt og saklighet, som siden har blitt borte. Dannelsesidealet var riktignok strengere, men ordene man brukte om politiske fiender kunne være langt hardere enn de en offentlig person ville brukt i dag. Under maktkampen mellom kongen og Stortinget på 1830-tallet omtalte Henrik Wergeland for eksempel regjeringens støttespillere som apekatter, lommetyver, kålhoder, spyttslikkere og forrædere.

Denne retorikken var ikke forbeholdt opposisjonelle eksentrikere. Den regjeringsvennlige avisa Den Constitutionelle svarte med å omtale Wergeland som et falskt profetvesen med et forskrudd sinn og en syk hjerne som bar moralsk smitte i form av hat og fordervelighet til de uopplyste massene.

 

Elitisme var ikke noe skammelig man gjemte bak et demokratisk fikenblad, men en ærlig og redelig sak.

Deltagerne i disse debattene gjorde også ofte bruk av pseudonymer. En hard debatt i 1815 om prosedyreformen i Høyesterett, mellom Christian Magnus Falsen og Bredo von Munthe af Morgenstierne, foregikk delvis anonymt, med en spydig tone som i dag ville fått samfunnstopper av et tilsvarende format til straks å blokkere deg på Twitter.

Pseudonymer ble brukt til å si ting man ellers ikke sto fritt til å si. Ofte lot man det også være opp til leseren å gjette hvem det var man egentlig angrep. Man brukte altså en forløper for “subtweeting”, for slik å gjøre det vanskeligere for dem som ble rammet å svare med søksmål. Å tolke spydige antydninger i pseudonyme tekster var en viktig leseferdighet for den lille gruppen velstående menn som hadde tilgang på aviser, slik det er det for den som vil følge med i debattene på nett i dag.

De nye gruppene som ønsket makt og en plass i offentligheten — bønder, husmenn, arbeidere og kvinner — ble møtt med frykt for den uvitende massens tyranni. De mektiges forakt for lavere grupper var helt åpenlys. Elitisme var ikke noe skammelig man gjemte bak et demokratisk fikenblad, slik man gjør nå for tiden, men en ærlig og redelig sak: Alle unntatt oss er dumme og farlige, vi bør derfor ikke lytte til hva hopen har å si eller gi dem del i makten.

Da Henrik Wergeland begynte å gi ut sine egne flyveblad og selge dem på gata til vanlige folk, ble han anklaget for å ha brutt normene for den offentlige samtalen. Det var en forutsetning for en verdifull offentlighet at man ikke involverte den uopplyste massen, som manglet evnen til å skille mellom sant og usant.

 

Boka formidler kaoset av konkurrerende virkelighetsforståelser som kolliderer med hverandre.

Likevel vant massene frem og karret til seg både makt og ytringsrom. Norge fikk bønder på tinget, partier og massebevegelser, og infrastruktur og massemedier som gjorde en demokratisk offentlighet mulig. Boka slutter med innføringen av stemmerett for kvinner i 1913, et av de viktigste stegene i denne utviklingen.

Det er to trekk ved denne fortellingen som er relevante for dagens ytringsdebatt. Det ene springer ut av at det konfliktfylte attenhundretallet får slippe til med sine egne ord, tolket i lys av sin samtid. Boka formidler kaoset av konkurrerende virkelighetsforståelser som kolliderer med hverandre. Hvorfor skammet mange av bøndene på Stortinget seg sånn over sin egen mangel på dannelse at de nesten aldri tok ordet? Hvordan var det å høre på en av Bjørnstjerne Bjørnsons folketaler på 1880-tallet? Hvordan var det å lytte til kvinnesakspioneren Aasta Hansteen når det meste av publikum bare var der for å flire? Kruttet i ordene kommer klarere fram når vi hører dem, slik vi gjør her, og ikke bare får dem oppsummert.

Det andre trekket handler om hvordan norsk offentlighet ble til, og hva denne prosessen forteller oss om vår egen tid og veien videre. Her legger Johansen seg tett opp mot det vi kan kalle den liberale fortellingen om det voksende ytringsrommet: I begynnelsen kom bare eliten til orde. Vanlige folks ytringsrom var lite og tomt, men så kjempet den ene utgruppen etter den andre seg til en plass i offentligheten og skapte det mangfoldet vi har i dag. Eliten var redd, men det gikk bra til slutt. Nå har nesten alle fått det de ønsker seg, og dette gode systemet må vi beskytte og bevare for ettertiden.

 

Når attenhundretallet får snakke selv, ser vi en kaotisk og hard kamp om hva norsk offentlighet skal være.

Dette er ikke noe boka sier rett ut, men den støtter likevel opp om en slik forståelse gjennom vinklingene Johansen gir til stoffet. I siste kapittel ser han ut til å bli seg bevisst at han har tegnet historien som en rett pil i retning framskrittet, og prøver å forkludre denne tegningen. Nesten alle analysene fram til da slutter seg imidlertid til den liberale fortellingen om det voksende ytringsrommet.

De to nevnte trekkene ved framstillingen er videre i konflikt med hverandre. Når attenhundretallet får snakke selv, ser vi en kaotisk og hard kamp om hva norsk offentlighet skal være. Dette innlemmes så i en snillere fortelling hvor konfliktene dypest sett handler om et ønske om å bli anerkjent og inkludert i en stadig romsligere offentlighet. Her framstår det eneste hinderet på veien elitens misforståtte frykt for massen.

Johansen er på riktig spor når han påpeker at den brutale retorikken på 1830-tallet ikke kom av at man manglet normer for debatt, men tvert i mot at de normene man hadde ikke lenger strakk til. Eliten hadde et saklighetsideal som var ment å føre fram til en sannhet alle dannede mennesker kunne samle seg om. I stedet avdekket de imidlertid motsetninger som ikke lot seg snakke bort. Bøndene ønsket makt, eliten nektet. Saklige debatter var ikke tilstrekkelig til å avklare denne motsetningen. Dermed falt man tilbake på skittkasting.

Vi kan i dag smile overbærende av de hovne embetsmennene som ikke forstod at andre enn dem selv kunne bidra til offentligheten. Heldigvis tapte de kampen, og i dag vet vi bedre. En dypere innsikt her er nok likevel at embetsmennene hadde rett på sin måte: De kunne ikke gi bøndene makt og stemme uten selv å gi avkall på normer de verdsatte. Å inkludere bøndene var ikke bare en enkel utvidelse av offentligheten, men rent faktisk å ødelegge den, og å erstatte den med en ny.

 

Den som i vår tid vil sette kreftene som var i spill på attenhundretallet inn i en større ramme, må ha nittenhundretallet i bakhodet.

Johansen reduserer også arbeidernes kamp for rettigheter og et bedre liv til en kamp for anerkjennelse. Han benekter ikke at de kjempet for makt og ressurser, men gjør dette til en underordnet del av kampen for respekt og verdighet. Han påpeker at fattigdom alene ikke fører til revolusjon, at den først må settes i brann av en følelse av indignasjon og urett, og at det å kreve arbeidermakt implisitt er å påstå at også arbeidere er fullverdige mennesker som har rett til å bli tatt på alvor.

Det er riktig at arbeidere først må bli overbevist om sin egen verdighet før de kan tro at de fortjener rettigheter. At sinnet som driver revolusjoner og radikale bevegelser ofte kommer av en følelse av å ikke bli tatt på alvor, stemmer også. Men Johansen setter behovet for anerkjennelse øverst. Med andre ord: Arbeiderne krevde anerkjennelse, fikk etterhvert sin del i makta og offentligheten, og dermed var det viktigste oppnådd.

Stemmer det? Tja, det spørs hvilket perspektiv du anlegger. Mange i dagens arbeiderbevegelse vil nok være enig, men neppe alle som deltok i arbeiderbevegelsene på atten- og nittenhundretallet. Marxistene ønsket ikke kun å bli fullverdige deltagere i en borgerlig offentlighet. De så for seg en radikal omlegging av den politiske og økonomiske makten i samfunnet. Altså fikk de ikke det de kjempet for i Norge.

Stridene på attenhundretallet innlemmes dermed i en fortelling om fremveksten av det liberaldemokratiske Norge vi faktisk fikk, ikke alternativene vi lett kunne fått. Mye faller utenfor i en slik forenkling. Det meste av nittenhundretallet, for eksempel. Ikke sånn å forstå at boka burde dekket også denne perioden. Poenget er at den som i vår tid vil sette kreftene som var i spill på attenhundretallet inn i en større ramme, må ha nittenhundretallet i bakhodet.

 

Massepolitikken ses i lys av at det gikk bra til slutt. Dermed er dette en litt rar leseopplevelse i 2020.

Johansen forteller altså om de store massebevegelsene og massemedienes fremvekst. Eliten fryktet folkemøter og politiske partier. I bakhodet hadde de Plutark, som tolket antikkens historie som en konflikt mellom statsmenn og demagoger. Statsmannen tenker selv og står for sine ord, demagogene sier ting de ikke står for og karrer til seg makt ved å piske opp massens følelser.

Denne konflikten er lett å ta stilling til når det er Bjørnstjerne Bjørnson som snakker om å åpne opp offentligheten, slippe vanlige folk til orde, og trosse elitens forakt for de uvitende massene. Det klinger også ganske fint når det handler om fremveksten av organisasjoner som i dag utgjør grunnmuren i norsk offentlighet.

Massepolitikk er imidlertid et større og mørkere fenomen enn dette. Johansen nevner Hitler i forbifarten, men vi trenger ikke gå lenger enn til framveksten av Fedrelandslaget rundt 1930, en massebevegelse med hundre tusen medlemmer som flørtet med europeisk fascisme. Dette rettferdiggjør ikke elitens frykt for Bjørnson, men peker mot et mørkt potensial i all massepolitikk som vel også må ha vært tilstede i 1880? Johansen benekter ikke at potensialet er der, men lar det ikke påvirke analysen. Massepolitikken ses i lys av at det gikk bra til slutt.

Dermed er dette en litt rar leseopplevelse i 2020, omgitt som vi er av massefenomener og radikale bevegelser hvor vi sjelden kan ta for gitt at det går bra til slutt. Ekstra rart blir det når boka gang på gang henvender seg til et publikum som befinner seg minst tjue år tilbake i tid. Her er noen av fenomenene fra 1800-tallet Johansen antar at lesere i dag vil synes er merkelige og trenger en nærmere forklaring av: At retorikken var brutal. At saklige debatter ikke strakk til. At mange brukte pseudonymer. Men alt dette er jo helt normalt på nettet!

Forfatteren har også fått det for seg at yngre mennesker i dag er skeptiske til et engasjement som går så dypt at det ender opp i sinne. Dermed vil de ha vanskelig for å forstå hva folk på attenhundretallet snakket om, mener han. De tok jo alt så inderlig alvorlig. Dette er noe av det rareste jeg har lest. Det passer dårlig som beskrivelse av unge i 2020. De fyller jo gatene for å protestere mot klimakrisen. Ja, det passer knapt nok på min egen generasjon, som fant opp sosiale medier og er vant til å være omgitt av ideologier og røff ordbruk.

 

Eliten følte seg truet, med rette, for nå var det selve premissene for makten deres som var under angrep.

Ikke misforstå meg. Komme til orde er en stor leseopplevelse, nettopp fordi temperaturen og motsetningene den beskriver er så gjenkjennelig. Men la oss se om vi kan belyse den fra et ståsted som også inneholder nittenhundretallet og nettrevolusjonen. La oss se på kampen om ytringsrommet som en kamp som ikke bare har vinnere, og la oss se på historien som noe annet enn en rettlinjet bevegelse mot en stadig bedre og bredere offentlighet.

La oss kalle dette “fortellingen om de skiftende premissene”. Offentligheten bygger på premisser som sier hvem som kan delta og på hvilke betingelser. Hvilke verdier og ideer tar vi for gitt? Hvilke briller belyser vi virkeligheten med? Premissene håndheves av en inngruppe, som betrakter utgruppene i samfunnet med mistenksomhet. Den kan i blant invitere utgrupperepresentanter inn som gjester og klappe dem på hodet for deres overraskende adekvate formuleringsevne, men bare så lenge de underkaster seg inngruppen og dens premisser. Når utgruppene ikke er fornøyd med dette, går de til kamp mot inngruppen og prøver å erstatte de gamle premissene med noen nye. Hvis de lykkes, får vi en ny inngruppe og nye premisser for offentligheten.

Med andre ord: Det var greit for den gamle eliten at noen bønder hadde fått plass på Stortinget – ja, de kunne attpåtil få skryt – så lenge de ikke gjorde for mye ut av seg og underordnet seg sine dannede kolleger. Når bøndene og andre utgrupper ikke lenger var fornøyd med dette, ble kampen imidlertid bitrere. Eliten følte seg truet, med rette, for nå var det selve premissene for makten deres som var under angrep. Her oppstår normsammenbruddet Johansen påpeker. Elitens saklighetsideal er ikke lenger tilstrekkelig til å avklare konfliktene, og mange faller dermed tilbake på skjellsord. Det skyldes ikke at de mangler normer, men nettopp at de forstår hvordan normene deres er i konflikt med motpartens.

På samme måte stilte også arbeiderbevegelsen krav som var uforenlige med elitens premisser. I noen land førte denne konflikten til revolusjon, i Norge til et kompromiss, men i begge tilfeller endte man opp med en ny inngruppe og nye premisser for den offentlige samtalen.

 

Teltet er utvidet og de nyankomne har fått en klem. Så hva er det de bråker for?

I land som Norge, som utviklet seg i en liberaldemokratisk retning, har som regel den nye inngruppen vært større og mer mangfoldig enn den gamle. Vi har gått fra å være et land hvor bare eliten kunne stemme og bli hørt til et land hvor også arbeidere og kvinner kommer til orde. Siden har vi fått en enda mer mangfoldig offentlighet, hvor også ikke-kristne, ikke-hvite og homofile kan være med i inngruppen.

Poenget er at dette slett ikke kan sees som en lineær prosess. Offentligheten var ikke, og er ikke, et stort telt hvor teltduken stadig utvides for å gi plass til stadig flere, mens ting ellers bare fortsetter som før. Det er mer en revolusjon i sakte film vi snakker om. En offentlighet som har plass til bønder og arbeidere er en annen offentlighet enn en som bare har plass til eliten. Den kan bare bygges ved å revurdere premissene den gamle inngruppen tok for gitt. Når arbeiderne banker på, er det ikke nok å gi dem anerkjennelse som fullverdige borgere, og så er man ferdig. De kommer for å kreve noe. De har egne måter å se verden på, som kolliderer med de gamle, og som de krever gjennomslag for. Dette må nødvendigvis bli en smertefull prosess med vinnere og tapere.

Slik er det også med dagens konflikter. Fra et ytringsliberalt ståsted er deler av kampen som i dag føres av feminister, LHBTIQ-aktivister og antirasister nærmest ubegripelig. Gruppene de kjemper for har jo allerede blitt omfavnet. Teltet er utvidet og de nyankomne har fått en klem. Så hva er det de bråker for?

De bråker fordi de i likhet med mange tidligere utgrupper ikke er fornøyd med å være den snille gjesten som får et klapp på hodet av inngruppen og fredelig innlemmes i systemet deres. De mener at inngruppens premisser gjenspeiler inngruppens ståsted, og derfor må endres. Hvis man virkelig ønsker å inkludere dem, hevder de, må både normene og virkelighetsforståelsen vår justeres, akkurat som tilfellet var med bøndene og arbeiderne.

 

Man kunne fylle en hel bok med kronikker fra 2019 som advarer mot en mystisk og eksistensiell trussel man kaller for “polariserende identitetspolitikk”.

Det er vanskelig å overdrive hvor ubegripelig forsvarerne av dagens premisser finner dette synspunktet. Man kunne fylle en hel bok med kronikker fra 2019 som advarer mot en mystisk og eksistensiell trussel man kaller for “polariserende identitetspolitikk”. Selvfølgelig skal alle minoriteter inkluderes — så lenge det skjer på inngruppens premisser. Vi skal være tolerante og ønske de nye gruppene velkommen — men uten å la perspektivene deres forme oss. Dette er forskjellen mellom å si “det er greit å være brun” og “la oss bruke antirasistiske ideer til å revurdere samfunnet og historien vår”. Det er få ting som utløser så mye raseri som at en slik revurdering rammer heltene og de stolte øyeblikkene i historien vår.

På samme måte innebærer feministiske ideer en revurdering av strukturene i samfunnet, hvis vi tar dem på alvor. Det er uunngåelig at en slik prosess blir smertefull. Mange av oss har mistet forbilder etter at #metoo gjorde det lettere å snakke om seksuelle overgrep. Det gjør vondt og man leter instinktivt etter en enkel utvei. Men det finnes ingen hyggelige kompromisser som gjør at vi både kan ta feminismen på alvor og samtidig la for eksempel Trond Giske fortsette i politikken som før.

Den heteste kampen av denne typen som foregår nå, iallfall på nettet, handler om transpersoner og kjønnsidentitet. Hvis man antar at denne kampen først og fremst dreier seg om anerkjennelse, rettigheter og plass i offentligheten, er det vanskelig å forstå hvorfor den er så bitter. For det er veldig lett å si «nå er det greit å være trans». Så hva kommer alt bråket av?

Det blir bråk av samme grunn som det ble bråk da bøndene, arbeiderne og alle de andre utgruppene skulle inkluderes: Fordi det tvinger fram en smertefull revurdering av premissene for den offentlige samtalen vår. Ting som navn og pronomen og hvordan vi tilrettelegger for menn og kvinner, alt dette blir vanskeligere når vi ikke lenger tar for gitt at du lett kan plassere mennesker i én av to kategorier. Hele samfunnsstrukturen gjenspeiler ideen om to klart adskilte kjønn med ulike egenskaper. Hvis vi på alvor skal inkludere hele regnbuen av kjønnsidentiteter, er det mye vi er vant med og glad i som må revurderes.

 

Gjennom å ta det de sier på alvor, oppdager jeg at jeg må revurdere ting jeg tok for gitt.

Jeg står selv midt oppi denne revurderingen. Som barn hadde jeg null forhold til transpersoner annet enn som punchline i vitser. Som voksen forstod jeg at jeg må tolerere at folk er annerledes. Likevel er det først de siste fem til ti årene at jeg har begynt å forstå hvordan transpersoner ser på seg selv og verden, og hvor komplekst kjønn egentlig er. Dette har skjedd mest gjennom sosiale medier, hvor folk kan snakke åpent om identiteter som er lite synlige ellers. Gjennom å ta det de sier på alvor, oppdager jeg at jeg må revurdere ting jeg tok for gitt. Det er tungt, og det har tatt meg lang tid å komme til et punkt hvor jeg reagerer på en slik utfordring med noe annet enn et foraktfullt fnys.

Dermed forstår jeg også litt lettere hvorfor eliten på 1800-tallet ikke ønsket å forholde seg til bønder, arbeidere og kvinner. Konfliktene de stod i handlet om mye av det samme. Altså ikke bare en utvidelse av offentligheten til å omfavne flere, men en revurdering av premissene den bygget på. Det krevde en smertefull justering, eller, i praksis, at man ventet til de gamle var døde.

Dermed sier jeg ikke at utgruppens nye perspektiv nødvendigvis og alltid er det riktige, eller at det uunngåelig vinner frem. Dette er en dynamisk prosess med mange mulige utfall og ingen fasit. Prosessen behøver heller ikke gå i én bestemt retning, mot stadig mer mangfold. Inngruppens premisser er i dag også under angrep fra nasjonalister og andre grupper som ønsker et snevrere, renere samfunn. Du skal ikke langt utenfor grensene til den norske offentligheten for å finne miljøer som prøver å gjenoppfinne fascismen. I flere land er det slike krefter som vinner frem. Dette er også en del av fortellingen om de skiftende premissene.

Så når er det riktig å lytte til en utgruppe som krever at vi endrer premissene våre, og hvor langt skal endringen gå? En grei tommelfingerregel er å søke en offentlighet med mest mulig mangfold. Det ytringsliberale instinktet er slik sett korrekt: Mangfold er et sunnhetstegn og har verdi i seg selv. Men dette forhindrer ikke at konflikter oppstår når utvidelsen tvinger frem en revurdering av verdier, ideer, strukturer og mennesker.