Nedlatende holdninger

I sitt innlegg «Hvorfor det er dumt å harselere over islam» fremmer Malnes en argumentasjon utelukkende bestående av postulater. Det aller første postulatet er at å harselere over islam kan gjøre det vanskelig å endre ukulturer som omskjæring av barn, barneekteskap, kvinnediskriminering og annet som forekommer blant muslimer.

Thomas Jefferson så det nok annerledes: «Det eneste våpenet mot uforståelige ideer er latterliggjøring», skrev han. Malnes vil på sin side begrense arsenalet i det han mener er viktige slag. Noe grunnlag for det – utover hans egne antakelser – har han imidlertid ikke.

Belegg for det motsatte skriker en i øynene.

Malnes behandler i denne sammenhengen muslimer som en ensartet gruppe: Fordi noen muslimer har sluttet med omskjæring av barn, tvangsekteskap og kvinnediskriminering, er det «ingenting ved muslimsk tro eller praksis som står i veien» for en etisk opprydding uten å måtte ty til harselas. Igjen antakelser uten noe belegg: hvordan kan Malnes vite at uærbødig, krass og harselerende islamkritikk ikke har spilt en rolle i denne utviklingen? Og la oss tenke oss at noe slikt var tilfelle: skulle vi da uten videre forutsette at det samme gjaldt for enhver muslim på kloden?

Malnes tar det imidlertid ett hakk videre. Ikke bare slår han fast at harselas er unødvendig – det kan attpåtil «vanskeliggjøre etisk opprydding». Deretter legger han til at «hvis det finnes solid belegg for å tro noe annet, faller en viktig premiss for mitt resonnement». Belegg for det motsatte skriker en i øynene: vi har hundrevis av års erfaring med religiøs undertrykkelse, og hundrevis av års erfaring med ytringsfrihet og krass religionskritikk. Hva har fungert best? Moralsk fremgang i verden har skjedd med satire og krass religionskritikk – ikke uten. Det store spørsmålet er hvor Malnes tar det fra når han antar at det samme ikke skulle gjelde muslimer og islam.

«Er det jeg nettopp sa, uttrykk for en nedlatende holdning til muslimer?», spør Malnes. Et innsiktsfullt spørsmål, som ikke kan besvares med noe annet enn et ja: uten belegg eller holdepunkter legger Malnes til grunn at det står seg helt annerledes – og langt mer negativt – med muslimers forhold til ytringsfrihet, fri debatt, og uærbødig harselering enn det gjør med alle andre mennesker.

Dersom kritikk skal treffe fullt ut, må latterlige ideer per definisjon latterliggjøres.

Mye i innlegget til Malnes kan altså forklares med nedlatende holdninger til muslimer. I tillegg er det noen misforståelser som det bør ryddes opp i.

Det ene er Malnes´ postulat om at dette temaet – et enormt og komplisert tema – koker ned til en enkel avveining mellom hensynet til en «etisk opprydding» og verdien av at «alle får dekket hele sitt ytringsbehov». For det første kan det Malnes nedlatende kaller å få dekket sitt «ytringsbehov» (som i denne konteksten er noe mange gjør under trussel om død), nettopp være motivert i en slik etisk opprydding.

For det andre kan formålet være presisjon: dersom kritikk skal treffe fullt ut, må latterlige ideer per definisjon latterliggjøres. Det tar oss også videre til et tredje tenkbart formål: det å sørge for en etisk oppdemming. Om vi velger ikke å latterliggjøre absurde, forkastelige eller latterlige ideer – og i stedet behandle dem med et falskt skinn av respekt – risikerer vi å bli sårbare for dem. Formålet med en harselerende ytring kan også være mye annet. Det å bygge på en avveining av to enkle størrelser – som Malnes gjør – er grunnleggende feil.

De fleste har vist sin solidaritet med Charlie Hebdo.

Det andre er at Charlie Hebdo-massakren prinsipielt sett ikke endrer hvordan vi bør se på ytringsfrihet. Det kan likevel være en anledning til å reflektere over egne standpunkter. Malnes spør på sin side om vi bør «gjøre det samme som drapsofrene ble drept for, for å understreke poenget».

Vel, det kan i alle fall ha en funksjon å spre tegningene; en slik aksjon demonstrerer at terror ikke fungerer, slik Nils August Andresen og andre har argumentert for. For nyhetsmedier var den fremste grunnen til å trykke tegningene en helt annen, nemlig at tegningene var en vesentlig del av nyheten som skulle formidles.

De fleste har vist sin solidaritet med Charlie Hebdo nettopp uten å imitere dem. Vi er ikke alle blitt satirikere, og det er sannsynligvis bra. Det meste tyder på at vi i det daglige har et metningspunkt for satire. Tross alt er satire og harselas bare en marginal del av det totale debattbildet. Det Malnes gjør er imidlertid ikke bare å avstå fra å imitere Charlie Hebdo.

Jeg skulle ønske at Malnes ikke spredde forvirrede tanker om ytringsfrihet.

Det Malnes gjør, er å komme med nedsettende insinuasjoner om drapsofrene i bladet: Charlie Hebdos virke og prosjekt (som mange i avisen bøtet med livet for) sammenlignes med utroskap i et samliv. Ifølge Malnes motarbeidet Charlie Hebdo i praksis en opprydding av barneekteskap, omskjæring av barn og kvinnediskriminering. Dette gjorde Charlie Hebdo bare for å få «dekket hele sitt ytringsbehov». Alt uten belegg.

Det siste jeg vil rydde opp i er Malnes egen avslutning om at vi kan «både beholde hele ytringsfriheten og holde tann for tunge når det er god grunn til å gjøre det». Det er opp til hver enkelt å avgjøre når de vil holde «tann for tunge», og når de vil debattere, kritisere eller latterliggjøre.

Jeg skulle ønske at Malnes ikke spredde forvirrede tanker om ytringsfrihet og nedsettende holdninger om muslimer. Jeg skulle gjerne ønsket Malnes lot være å postulere nedvurderinger av ofrene for en av Europas mest makabre massakrer i nyere tid. Men det er selvsagt hans rett – og hans valg – å gjøre det.