Nødvendig klimasøksmål

Advokatfullmektig Trygve Harlem Losnedahl skriver i Agenda Magasin 21. oktober at han støtter saken, men at han likevel mener at Klimasøksmål Arktis bør trekkes, fordi et tap kan forverre dagens situasjon. Losnedahl undervurderer hvor sterkt grunnlag klimasøksmålet har og hvor ille situasjonen allerede er.

Losnedahl bommer når han skriver at Grunnlovens miljøbestemmelse bare er en politisk programerklæring. Grunnloven § 112 slår fast at borgerne – inkludert framtidige generasjoner – har rett til et sunt miljø og et levelig klima. Bestemmelsen ble skjerpet i 2014, og sier nå uttrykkelig at staten har en aktiv plikt til å iverksette tiltak som sikrer den retten.

I forarbeidene er det klart uttalt at Grunnloven § 112 er en rettslig forpliktende bestemmelse, og det er presisert at hovedformålet med bestemmelsen er å knytte rettsvirkninger til fundamentale miljøprinsipper. Klimasøksmål Arktis har altså et klart rettslig fundament.

Norge går likevel i stikk motsatt retning.

Gjennom Grunnloven har de folkevalgte oppstilt rammer som politikken skal operere innenfor. Stortinget har definert beskyttelse av miljøet som en sentral menneskerettighet som Grunnloven skal verne. I 2015 vedtok de i tillegg en ny grunnlovsbestemmelse som gir domstolene rett og plikt til å prøve om lover og andre vedtak av statens myndigheter strider mot Grunnloven.

De folkevalgte har altså, med mer enn to tredjedels flertall i to ulike Storting, gått langt i å gi borgerne miljørettigheter, og i tillegg gitt en klar bestilling til domstolene om å kontrollere at lovvedtak og forvaltningspraksis holder seg innenfor Grunnlovens skranker. Et klimasøksmål er derfor ingen udemokratisk affære.

Et annet sentralt poeng er at beslutningen om å tillate oljeboring i Arktis er langt mer dramatisk enn det som kommer fram i Losnedahls innlegg. Da regjeringen delte ut letetillatelser til oljeselskaper i mai i år, var det første gang på over tjue år at norske myndigheter åpnet for oljeboring i helt nye områder. Tillatelsene ble delt ut bare noen uker etter at Norge ratifiserte Paris-avtalen, hvor vi forplikter oss til å bidra til å begrense den globale temperaturøkningen til 1,5 grader.

Norske myndigheter legger altså opp til omfattende klimagassutslipp i lang tid framover.

Vi vet at hvis den globale oppvarmingen skal holdes på dette nivået, må hoveddelen av verdens fossile ressurser som allerede er oppdaget bli liggende i bakken. Norge går likevel i stikk motsatt retning, og åpner altså for å lete etter mer ny olje og gass for utvinning. Denne oljen er det rett og slett ikke plass til i karbonbudsjettene for framtidige utslipp.

Regjeringens tillatelser har langsiktige konsekvenser. Det er først fra nærmere år 2030 det vil kunne være aktuelt å utvinne olje og gass fra de nye feltene, og levetiden for norske olje- og gassfelt kan være opptil 80 år.

Norske myndigheter legger altså opp til omfattende klimagassutslipp i lang tid framover, muligens helt til neste århundreskifte – i en tid hvor vitenskapen klart har slått fast at vi knapt kan bruke noen fossile ressurser om vi skal bevare et levelig klima. Norske myndigheter har heller ikke tatt høyde for den svært store økonomiske usikkerheten knyttet til framtidig oljepris.

Det er realistiske muligheter for å vinne fram i et klimasøksmål.

Den planlagte oljeboringen har altså svært alvorlige følger for klimaet, og harmonerer dårlig med grunnlovsbestemmelsen om retten til et levelig klima. Til overmål har regjeringen ikke en gang vurdert de klimamessige konsekvensene av å tillate storstilt oljeboring i Arktis. Det er en saksbehandlingsfeil som i seg selv er en grunn til at domstolen bør ta en kikk på saken.

Losnedahl har rett i at utfallet av en rettssak er usikkert. Norske domstoler har tradisjonelt vært tilbakeholdne med å overprøve politiske vurderinger, og det finnes få retningslinjer for hva som er det nærmere innholdet i Grunnlovens miljøbestemmelse og hvordan den skal anvendes i konkrete saker.

Like fullt er det vektige rettslige argumenter for at oljeboring i Arktis er i strid med Grunnloven § 112, noe også mange tunge jurister som har vært involvert i prosessen har bekreftet. Det er realistiske muligheter for å vinne fram i et klimasøksmål, og den mulige gevinsten vil være stor.

Heldigvis ser det ikke ut til at Losnedahls pessimisme om utsiktene til mobilisering for et klimasøksmål slår til.

Dessuten: Av alle usikre saker som tas til domstolen, må dette være den viktigste. Det stemmer at det finnes andre miljøsaker, for eksempel om naturskade, som det kan være lettere å vinne fram i. Likevel er det klimasaken som uten sidestykke er vår generasjons viktigste sak, og det her det virkelig haster å tvinge fram en kursendring i politikken.

Et klimasøksmål av stor prinsipiell betydning må derfor omhandle de forvaltningsvedtakene som har størst konsekvenser for norske klimagassutslipp. Også jussprofessor Hans Petter Graver, som generelt er særdeles skeptisk til at domstolene skal blande seg i politiske anliggender, har nylig uttalt at klimaspørsmålet står i en særstilling og at situasjonen er så kritisk at domstolene kan bli nødt til å gripe inn.

Heldigvis ser det ikke ut til at Losnedahls pessimisme om utsiktene til mobilisering for et klimasøksmål slår til. Så langt har responsen vært overveldende. I løpet av innsamlingsaksjonens første uke fikk vi inn over 200 000 kr til rettssaken, og beløpet øker stadig. Viktigere enn at vi mangler søte dyr og sjarmerende gamle menn i sjøboder til å selge saken, som Losnedahl etterlyser, er det at Klimasøksmål Arktis tilbyr en konkret mulighet til å bidra til en sak mange er opptatt av, men som ofte ellers føles for stor og uhåndterlig.

Norske myndigheter er allerede i gang med å planlegge utvinning i nye oljefelt.

Når Losnedahl viser til Alta-saken for å underbygge sin bekymring, mangler det også viktige aspekter. Det rettslige tapet satte kanskje en stopper for den politiske diskusjonen i den konkrete saken. Men Alta-aksjonen, med den storslåtte mobiliseringen og bevisstgjøringen den skapte i det norske samfunnet, gjorde at det er fortellingen om motstand mot naturinngrep og sterke protester som har blitt stående.

Alta-saken ble også startskuddet for en viktig politisk og rettslig utvikling som innebar bedre vern av miljøet og urfolks rettigheter.

Det er altså ikke fullt så enkelt som at et tap i domstolen innebærer tilbakeskritt. En klimarettssak som formodentlig går helt til Høyesterett vil gi retningslinjer for hvor langt Grunnloven § 112 faktisk rekker og i hvilke tilfeller den kan benyttes, noe som vil ha verdi når juridiske verktøy skal brukes i senere miljøkamper.

En rettssak kan dermed trigge videre politisk diskusjon.

Et eventuelt tap vil dessuten få fram at grunnlovsbestemmelsen ikke gir et effektivt vern av miljø- og klimahensyn, og synliggjøre behovet for regelendringer. En rettssak kan dermed trigge videre politisk diskusjon.

Losnedahl advarer mot at et tap i retten vil ses som et klarsignal til enda mer oljeboring. Dessverre er det akkurat det sporet vi i dag følger, selv uten et tap i domstolen. Norske myndigheter er allerede i gang med å planlegge utvinning i nye oljefelt. Tillatelsene i 23. konsesjonsrunde, som Klimasøksmål Arktis gjelder, ble delt ut i vår, og bare kort tid etter satte regjeringen i gang 24. konsesjonsrunde, som gjelder oljeboring i enda flere nye områder.

Regjeringens kjør for å utvinne mest mulig olje og gass gjør det vanskelig ikke å tenke på Tine Sundtofts henvisninger til Highway to hell.

I en situasjon hvor regjeringen totalt ignorerer klimakonsekvensene av storstilt oljeboring, er faren for å sementere status quo minst like stor ved å forholde seg passiv som ved å bringe saken inn for domstolene. Når vi har et verktøy som kan virke, kan vi jo ikke la være å bruke det fordi verktøykassa blir tommere etterpå.

—

(Losnedahl synes å blande sammen initiativtakere til søksmålet og Norsk Klimastiftelse, som har gitt ut en rapport av forskerne Beate Sjåfjell og Anita Halvorsen om grunnlovsmessigheten av oljeboring i Arktis i norsk versjon. Foreningen Grunnloven § 112 har ikke bestilt noen rapport, og Sjåfjell og Halvorsens rapport er heller ikke det mest sentrale beviset i saken. Stevningen fra gir god oversikt over bevis og argumentasjon i saken).