Streikeretten i hardt vær

Det er et stort og voksende globalt marked for kommersiell fagforeningsknusing. Også i Norge ønsker høyresiden å svekke streikeretten.

Krefter på høyresiden i Norge snakker stadig om at de vil begrense streikeretten. Nå sist var det igjen Civita, som flere ganger de siste årene har argumentert for at særlig offentlig ansatte ikke burde ha anledning til å streike.

Målrettet har man svekket fagbevegelsens evne og muligheter til å drive arbeidskamp.

Statsråd og nestleder i Fremskrittspartiet, Per Sandberg, har også tatt til orde for at flere grupper – som lærere og flygeledere – rett og slett burde miste streikeretten.[1] Frps representanter skjeller ut streikende med jevne mellomrom[2], og er i programmet sitt kritisk til kampmidler i arbeidslivet.[3]

Når dette vekker forholdsvis lite oppsikt, er det kan hende fordi dette blir sett på som rituelle øvelser, og at det ikke er vilje til å faktisk innføre begrensinger på retten til å streike. Et blikk utenfor Norges grenser forteller en annen historie.

Der har det norske Høyres søsterpartier i en lang rekke land vist gjennomføringskraft. Målrettet har man svekket fagbevegelsens evne og muligheter til å drive arbeidskamp. Og det er ikke lenger siden enn 2009 at Erna Solberg i valgkampinnspurten gikk til NRK med en liste over hvem som kom til å miste makt dersom Høyre vant valget. Øverst på den lista stod LO.

Faktisk mangler lærere streikerett i de fleste amerikanske delstatene nå.

Høyres søsterparti i USA – republikanerne – har kampen mot fagbevegelsen som en av sine viktige saker. Men det gikk flere tiår med innsats fra høyresidens tankesmier før man fikk gjennomslag. Arbeidet med å svekke fagforeningenes arbeidsmuligheter har de senere årene vært drevet fram av National Right to Work Committee, en gruppering som disponerer hundretalls millioner av kroner, donert av blant annet de allestedsnærværnende Koch-brødrene.

I stadig flere republikansk styrte delstater vedtas fagforeningsfiendtlige “right to work“-lover, og sentrale politikere som Wisconsins guvernør og presidentkandidat Scott Walker, sammenlikner kampen mot fagforeninger med kampen mot den Islamske Stat (IS).

Wisconsin er blitt en ledestjerne for andre republikanske delstater etter å ha gjennomført endringer i den retningen Civita har tatt til orde for her i Norge. Det er der blitt ulovlig for fagforeninger i offentlig sektor å forhandle om kollektive helseforsikringer, pensjonsordninger, arbeidstid, arbeidsmengde og arbeidsmiljø.

Det eneste som gjenstår er lønnsforhandlinger – men lønnsøkningen kan aldri være over prisstigningen, og det er naturligvis ikke streikerett. Faktisk mangler lærere streikerett i de fleste amerikanske delstatene nå.

Gjennom årtier har høyrekreftene i mange land laget regler som gjør det stadig vanskeligere å få til en tariffavtale og å være fagorganisert, og streikeretten er blitt stadig vanskeligere å bruke. I USA er det slik at før en tariffavtale kan komme på plass, må fagforeningen først skaffe underskrifter fra en tredjedel av de ansatte. Underskriftene må godkjennes – ledelsen kan nemlig bestride at de er framskaffet på korrekt måte eller at de omfatter de riktige grupper av ansatte, noe som til sist avgjøres av myndighetene etter strenge regler.

Reglene er laget for å skape plunder og heft for fagforeningsvirksomhet.

Ledelsen krever så gjerne avstemming blant de ansatte. Her finnes egne firma som har som forretningsmodell å bistå eiere som vil unngå fagforeninger med å overtale de ansatte til å trekke støtten til fagforeningen – eller kvitte seg med de arbeidstakerne som går i bresjen for å inngå tariffavtale.

Nylig ble en fagforeningsaktivist på Burger King trukket i lønn “for å ikke ha plassert sylteagurkene i en perfekt firkant” – et eksempel på en type virkemidler som ofte brukes. Det er et stort og voksende globalt marked for kommersiell fagforeningsknusing, og det omsettes for høye beløp – rundt 25 milliarder kroner i året. Så mange som 2500 advokater eller konsulenter arbeider på oppdragsbasis for å motarbeide og helst hindre faglig virksomhet i USA.[4]

Resultatet av avstemmingen blant de ansatte blir ofte trukket i tvil av arbeidsgiver, dersom utfallet er positivt for fagforeningen, og lange juridiske prosesser må gjerne til før en tariffavtale kan fremforhandles. Etter at ett år er gått, kan man kreve samme rundtur igjen. Reglene er laget for å skape plunder og heft for fagforeningsvirksomhet.

Organisasjonsgraden blant amerikanske arbeidere har falt sterkt de siste tiårene.

Resultatene er tydelige. Organisasjonsgraden blant amerikanske arbeidere har falt sterkt de siste tiårene. Parallelt med at fagbevegelsen mistet medlemmer, har man fått stadig større forskjeller. I 1973 var hver fjerde mannlige ansatt i privat sektor i USA fagorganisert. I dag er andelen mye lavere – i 2010 var bare sju prosent av alle ansatte i private bedrifter, menn og kvinner, medlem.

I samme periode økte forskjellen i lønn beregnet per time med mer enn 40 prosent. I tillegg kan man også vise til ny forskning fra det internasjonale pengefondet (IMF) som slår fast at den fallende organisasjonsgraden i årene 1980-2010 kan forklare omtrent halvparten av den økte ulikheten i samme periode. Utviklingen tar både form av større lønnsforskjeller mellom arbeidere og at en større del av verdiskapingen havner i lomma til bedriftseierne på toppen.

I Europa er det bare Litauen som har en lavere andel arbeidstakere dekket av kollektivavtaler enn Storbritannia. Likevel – det første Høyres konservative samarbeidsparti – Toryene – la fram etter valgseieren våren 2015, var nye innstramminger for fagforeningene. Som i USA er det mer plunder og heft og nye, kompliserte avstemmingsregler for å få på plass tariffavtaler og å utløse streiker.

Dårligere ansettelsestrygghet ble innført parallelt med at fagbevegelsen fikk svekkede rammevilkår.

Dessuten ble fagforeningenes muligheter til å finansiere politisk arbeid begrenset. Noen av de aller mest outrerte forslagene fikk ikke flertall i Overhuset i denne omgang – slik som en plikt til å melde fra til politiet to uker før fagforeningen skulle bruke sosiale medier i forbindelse med streiker, eller forbud for offentlige virksomheter om å bistå med å trekke kontingenten automatisk ved lønnsutbetalinger.

Men streikevakter må framover registrere seg hos politiet. Liknende virkemidler ser man i Australia, og i Canada, nok en gang drevet fram av Høyres søsterpartier der. Dårligere ansettelsestrygghet og beskyttelse ble innført parallelt med at fagbevegelsen fikk svekkede rammevilkår og mulighet til å bruke kampmidler. Tilfeldig? Neppe.

En sammenligning av inntektsulikhet og fagorganisering i Europa, viser at mange land med lav grad av organisering, har høy inntektsulikhet. Ser man på Storbritannia, ett av de landene i Europa med høyest inntektsulikhet, har man en fagforeningstetthet på 27 prosent. Også Portugal, Polen, Spania, Hellas, Frankrike og Hellas føyer seg inn i land med høy grad av inntektsulikhet og lav organisasjonsgrad. I Sverige hadde man under en Høyre-ledet regjering de raskest voksende forskjellene i OECD, samtidig som organisasjonsgraden har falt dramatisk.

En svekket fagbevegelse betyr at andre krefter slipper til.

Høy organisasjonsgrad har gitt vanlige arbeidsfolk muligheter til å kreve en plass rundt bordet når de store og små samfunnsspørsmålene skulle avgjøres. Trepartssamarbeidet er en viktig hjørnestein i den norske modellen, og en forutsetning for vår måte å bygge landet på. Men arbeidstakernes innflytelse har ikke oppstått fordi kapitalkreftene har ønsket den velkommen. Den er en konsekvens av mange medlemmer, kollektive forhandlinger og evne til å stå sammen i fagbevegelsen.

En svekket fagbevegelse betyr at andre krefter slipper til, og at andre hensyn enn vanlige folks beste vinner fram. Fagorganisering er vanlige ansattes viktigste maktmiddel for å sikre seg en rettferdig andel av verdiskapingen og for å kunne bremse utviklingen av økonomisk ulikhet. Noe som igjen gir oss et samfunn som samlet sett gir bedre vilkår for alle som bor der. Vi må være på vakt mot det som kan se ut som målbevisst arbeid for å bryte det ned.

(Denne teksten er tidligere publisert i Klassekampens papirutgave, 8. november 2016)