Norges ynkelige tilbaketog

Normaliseringen av forbindelsene mellom Kina og Norge er kunngjort til de aller flestes store overraskelse. Regjeringen hyller den sammen med representanter for næringslivet.

Men selve erklæringen mellom de to landene som normaliseringen bygger på, inneholder flere utsagn som er egnet til å utløse uro over hva Norge og Utenriksdepartementet med Børge Brende i spissen har gått med på. Helheten i erklæringen etterlater også et klart inntrykk av at her er det bare Norge som har gitt etter. Kina beklager ingenting og gir ingen innrømmelser.

Omskrivingen av historien om den seks år lange krisen, begynner allerede i erklæringens punkt 2. «De norsk-kinesiske forbindelsene ble svekket på grunn av tildelingen av Nobels fredspris og hendelser forbundet med prisen», heter det.

Men tildelingen av prisen skapte ikke krisen.

Men tildelingen av prisen skapte ikke krisen. Det var kinesiske myndigheters reaksjon som førte til en seks år lang politisk blokade av Norge. Dette er en viktig forskjell. Som mange har minnet om i disse årene: Verken Hitler-Tyskland eller Bresjnevs Sovjetunion reagerte tilsvarende da henholdsvis Carl von Ossietsky og Andrej Sakharov fikk sine fredspriser.

Formuleringen i felleserklæringen antyder at Norge nå har svelget Kinas syn. Det er ille. I over seks år har kinesiske representanter hevdet at «de som skapte krisen må også løse den». Tildelingen av Nobels fredspris til Liu Xiaobo var årsaken til krisen, har Brende skrevet under på.

«Den norske siden er fullstendig klar over den kinesiske sidens holdning og bekymringer og har arbeidet aktivt for å få de bilaterale forbindelsene tilbake på rett spor», heter det videre. Ja vel. Og hva er så den kinesiske siden klar over når det gjelder norske bekymringer? Tilsynelatende ingenting. Ingen norske bekymringer er nevnt. Ingen gjensidighet er å finne i fellesuttalelsen.

Likevel er det under punkt tre i erklæringen enda mer alvorlige spørsmål kan reises. «Den norske regjering respekterer fullt ut Kinas utviklingsvei og sosiale system, og roser den historiske og enestående utvikling som har funnet sted».

Dette er en sentral del av Kinas sosiale system. Og det skal vi respektere fullt ut?

Partileder Xi Jinping har arbeidet intenst for å styrke kommunistpartiets maktmonopol siden han overtok styringen i november 2012. Fra første dag fordømte han den sovjetiske lederen Mikhail Gorbatsjovs politikk og sverget at ingen Gorbatsjov skulle komme til makten i Kina. Og Xi står bak den voldsomme tilstrammingen mot all opposisjon og kritikk som man ikke har sett maken til siden 1989. Knapt en dag går uten meldinger om nye arrestasjoner og forsvinninger, utrenskninger og styrket mediekontroll. Dette er en sentral del av Kinas sosiale system. Og det skal vi respektere fullt ut?

Norge understreker så sin støtte til ett-Kina politikken (altså ingen kontakt med Taiwan, som i dag representerer det demokratiske Kina), sin respekt for Kinas suverenitet og territoriale integritet, før det heter at Norge også «legger stor vekt på Kinas kjerneinteresser», og Norge «vil ikke støtte handlinger som undergraver dem og vil gjøre sitt beste for å unngå enhver framtidig skade på de tosidige forbindelser».

Utenriksminister Brende sa mandag til NRK at avtalen ikke innebærer en enda mer forsiktig holdning fra norsk side når det gjelder kritikk av Kina.

«Det som står i denne teksten er at det skal være et normalt diplomatisk språk mellom to nasjoner. Det har vært veldig viktig for meg å få på plass det som en norm. Vi har brukt mye tid på å vise at vi respekterer hverandre, men det er to forskjellige land med forskjellige kulturer og systemer. Norge er tydelig på at prinsippene som er viktige for oss, også inneholder menneskerettigheter», sa Brende. Men ordet menneskerettigheter er fullstendig fraværende i erklæringen.

Det hensyn Norge lover å ta til den kinesiske ledelsens egendefinerte «kjerneinteresser», er ikke normal diplomatisk språkbruk. Hva Kina mener med dette, har vært under utvikling og stadig omfattet mer. Grovt sett kan man i dag si at det inkluderer forsvar av Kinas territorium, ettpartidiktaturet og landets økonomi.

Også Kinas kontroll med Tibet og Xinjiang er definert som «kjerneinteresse».

Under forsvar av territoriet faller blant annet Kinas krav på Taiwan og kravene på store deler av Øst-Kinahavet og Sør-Kinahavet, områder med stort krigspotensial.

Også Kinas kontroll med Tibet og Xinjiang er definert som «kjerneinteresse» og anerkjent av Norge og alle land med diplomatiske forbindelser med Folkerepublikken. I utgangspunktet er dette ikke nytt. Men med et løfte om å ta hensyn til Kinas «kjerneinteresse» i Tibet vil det bli lettere for Kina å kreve at Dalai Lama ikke skal få visum til Norge. Vi får se om og når han eventuelt ønsker å komme hit igjen.

Hensyn til Kinas «kjerneinteresse» ble foreslått av kineserne tatt med i felleskommunikeet mellom Kina og USA etter partileder Hu Jintaos USA-besøk i 2010. USA avviste det blankt.

I april 2013 erklærte Kina offisielt at retten til de ubebodde Diaoyu-øyene, som til da hadde vært under langvarig japansk kontroll, og på japansk kalles Senkaku-øyene, var blant Kinas «kjerneinteresser». «Diaoyu-øyene handler om suverenitet og territorial integritet. Selvfølgelig er det Kinas kjerneinteresse», sa talskvinne Hua Chunying i Kinas UD.

Avisen hevder Liu Xiaobo hadde arbeidet for konfrontasjon og opprør i Kina.

Susan Shirk, tidligere assisterende amerikansk viseutenriksminister for Øst-Asia, kommenterte Kinas bruk av «kjerneinteresse» slik på nettstedet ChinaFile.com:

«Kinas regjering brukte dette ladede uttrykket til å sende en klar advarsel til Japan og USA om at Kinas krav ikke er forhandlingstema, og at landet er forberedt på å bruke militær makt for å forsvare det… Landet følger regien som man brukte i innledningen til de kortvarige krigene i India (1962) og Vietnam (1979)».

Shirk tilføyde at man kunne gå ut fra som helt sikkert at saken var blitt drøftet av partileder Xi Jinping, statsminister Li Keqiang og de øvrige i politbyråets stående komité før det ble kunngjort av en talsmann for Kinas utenriksdepartement.

I fjor sommer, 2. juli 2015, fastslo Edward Wong, en av The New York Times’ Kina-korrespondenter, at også partidiktaturet hadde rykket opp i klassen av «kjerneverdier»:

«Med loven om nasjonal sikkerhet er det blitt enda klarere at uttrykket refererer til det kinesiske ledere ser som nasjonens tre hellige rettigheter: opprettholdelse av det politiske systemet med kommunistpartiets ubestridte styre, forsvar av suverenitetskrav og territorial integritet, og økonomisk utvikling».

Det er en arrogant stormakt som hyller seg selv.

Den norsk-kinesiske erklæringen kan derfor tolkes som at norske myndigheter har lovet seg til ikke å støtte demokratiske krefter som vil avskaffe partidiktaturet fordi dette er en kinesisk «kjerneverdi». Eller at Norge vil legge spesiell vekt på Kinas territoriale krav. Eller at formuleringen er så vag at den ikke vil få noen konsekvenser.

Det er en arrogant stormakt som hyller seg selv og gleder seg over Norges ynkelige tilbaketog på lederplass i partiavisen Global Times tirsdag 20. desember. Avisen hevder Liu Xiaobo hadde arbeidet for konfrontasjon og opprør i Kina, mens han i virkeligheten fikk prisen nettopp for sitt fredelige budskap. Så skriver den videre: «Ifølge opplysninger fra den kinesiske siden har Norge reflektert dypt over saken og lært leksen sin. Landets holdning til å gjenoppta forbindelsene med Beijing er svært proaktiv»

«Sanksjonene mot Norge som varte i seks år, har vist Kinas faste besluttsomhet mot enhver ytre innblanding i Kinas indre anliggender. Akkurat som Kina respekterer hvert enkelt land i verden, bør andre land som utvikler relasjoner med Kina gjengjelde denne respekten. Norge har en befolkning på bare 4 millioner (!), men prøvde i 2010 å lære Kina, med 1,4 milliarder mennesker, en lekse. Det var en latterlig historie», avslutter avisen.