Kvinner som usynliggjøres

For noen uker siden satt jeg ansikt til ansikt med et ødelagt menneske. En kvinne som ikke har opplevd noe annet enn flukt i løpet av sitt tretti og noe, lange liv. På et krisesenter, et sted på Vestlandet, satt hun skrekkslagen foran TV-en og spurte meg om flyktningene på skjermen – flest menn – var fra Ungarn. Skrekkslagen fordi hun nylig hadde fått beskjed om at hun skal sendes vekk fra krisesenteret og tilbake til Ungarn, tilbake til den eller de som fikk henne registrert der, uten at hun selv forsto det. Den eller de som trafikkerte henne rundt i Europa.

Det er som om myndighetene ikke vil vite at hun en gang var en liten, redd jente i en flyktningleir i Jemen som hadde mistet sin mor. Moren som var et somalisk voldtektsoffer, drevet på flukt av sin egen familie etter at hun ble med barn. Så det gikk sånn det alt for ofte går med små jenter som Yasmin, hun ble én av mange i statistikkene over ofre for menneskehandel. Solgt som prostituert over hele Europa. Hun var bare et barn. I dag, mer en tjue år senere, snakker hun bare om seg selv i tredjeperson. Som om hun ikke eksisterer.

Hva i alle dager er det vi gjør oss medskyldige i?

For krisesenteret er hun unik, et menneske med behov for hjelp, men hun er også bare en del av de grimme statistikkene deres. Hun er ikke et engangstilfelle, de har erfaring med liknende tilfeller. Bare noen uker tidligere sendte myndighetene ut et annet offer for menneskehandel fra det samme senteret som Yasmin bor på. Gravid var hun også.

De blir sendt tilbake til andre land som er hardere rammet av flyktningsituasjonen enn oss selv. Myndighetene blunker ikke en gang. Som om de ikke eksisterer. Hva i alle dager er det vi gjør oss medskyldige i?

25. november hvert år markerer kvinnebevegelsen verden over den internasjonale dagen mot vold mot kvinner, også her hjemme i Norge. I år har den norske kvinnebevegelsen valgt å sette fokus på kvinner på flukt, og med det plasserer de årets markering «in medias res».

Seksuell vold i konflikt er en krigsforbrytelse.

Den norske paraplyorganisasjonen for kvinneorganisasjoner, FOKUS – Forum for kvinner og utviklingsspørsmål, anslår at rundt 70 prosent av dem som flykter i dag er menn. Et faktum som gjør at kvinnene som må bli igjen og de få kvinnene som faktisk har lagt ut på flukt, blir ekstra sårbare.

Forrige uke deltok Børge Brende og Ine Marie Eriksen Søreide på 15-års markeringen for FNs resolusjon 1325 – kvinner, fred og frihet. En historisk resolusjon som forplikter alle parter i krig til å beskytte kvinner og barn og deres rettigheter. Historisk fordi den anerkjenner kvinners særskilte stilling i krigssituasjoner. I 2008 ble resolusjonen også ytterligere forsterket med SR 1820, som slår fast at også seksuell vold i konflikt er en krigsforbrytelse.

For tjue år siden i år skrev også Serbia, Bosnia-Hercegovina og Kroatia under på den såkalte Dayton-avtalen. Etter tre og et halvt år med krig og 2,2 millioner mennesker drevet på flukt, skulle freden forhandles fram. Krigen i det tidligere Jugoslavia satte for alvor voldtekt som våpen i krig på agendaen. Spesielt de muslimske kvinnene i Bosnia ble hardt rammet av den systematiske krigføringen mot deres kropper. Menneskehandel ble et symptom på sykdommen, mange jenter kom aldri tilbake.

En stor andel krigsforbrytere i tidligere Jugoslavia gikk likevel fri.

Den bosnisk-serbiske krigsforbryteren Dragoljub Kunarac var en av de første til å bli dømt i Den internasjonale domstolen i Haag i 2001 for systematiske, seksuelle overgrep. Han ble dømt blant annet for å ha satt opp voldtektscamper i den bosniske byen Foça. Dommen som falt over Kunarac og hans med-forbrytere, var den første i sitt slag som anerkjente seksuelle overgrep som forbrytelser mot menneskeheten.

Men en stor andel krigsforbrytere i tidligere Jugoslavia gikk likevel fri, en del fikk straffefritak og mange ble aldri anmeldt, som følger av ofrenes frykt. Også blant de fredsbevarende styrkene i Kosovo ble det meldt om systematiske overgrep av jenter, jenter som ble solgt som sexslaver til andre soldater og til lokalbefolkningen. En historie som også ble portrettert i filmen «The whistleblower» fra 2010.

I dagens Balkan lever et uvisst antall overlevende side om side med sine egne eller sine barns ustraffede gjerningsmenn. Det finnes ikke noe ordentlig system for å reparere de skadene som har blitt påført tusenvis av kvinner, voldtekt er en forbrytelse som kvinnene selv blir dømt til å bære med seg. Som en bosnisk overlevende sa da hun vitnet i Haag: «Målet var ødelegge, drepe, utpresse, og ødelegge våre sjeler så godt de klarte, fordi det finnes ingen kur for en voldtatt kvinne». For mange kvinner finnes det ingen kur mot sårene fra krig og flukt, men med politisk vilje kan vi sørge for at færre kvinner – og dermed også hele lokalsamfunn – blir påført de samme skadene.

Dessverre er ikke historiene fra tidligere Jugoslavia unike, de repeteres i dagens Syria. Voldtekt og sexslaveri er en del av den systematiske krigføringen i flere land, den ødelegger lokalsamfunn og den følger kvinnene også etter at de har lagt ut på flukt.

Mange kvinner blir i stedet dømt til å bære disse åpne sårene med seg i stillhet.

Det er vanskelig å dokumentere. Mange vil kanskje aldri fortelle om det de er blitt utsatt for av frykt eller skam, men når historiene først blir gjort kjent, er det alle lands ansvar å tilby disse kvinnene beskyttelse og hjelp. Alt for ofte skjer ikke dette. Mange kvinner blir i stedet dømt til å bære disse åpne sårene med seg i stillhet. Det er ikke så mange år siden en gruppe muslimske kvinner i Foça ble nektet å legge ned et minnesmerke utenfor en av voldtektscampene i byen. Med verdenssamfunnets aksept og nedhysjing, fortsetter krigsforbrytelser mot kvinner å gjenta seg i andre deler av verden.

Rapporter kommer nå inn fra flyktningleirer i Europa om voldtekt av kvinner og om kvinner og barn som blir solgt til menneskehandel. En del kvinner reiser uten menn, menn som kanskje har omkommet i krig eller som har reist i forkant. Ved å stenge de europeiske grensene og gjøre sport av å sende folk ut, gjør vi oss delaktige i å skyve flere inn i hendene på en industri som er ute etter å tjene penger på menneskelig tragedie.

Den beskyttelsen har de krav på også her hjemme.

Vi er ikke bare moralsk forpliktet til å gjøre noe med dette, kvinner har, etter 1325, krav på beskyttelse mot vold i krig. Den beskyttelsen har de krav på også her hjemme.

I februar 2015 fulgte den norske regjeringen opp resolusjonen med en handlingsplan. Den sier fint lite om det nasjonale arbeidet for å oppfylle kravet på beskyttelse. Planen er signert av både justis- og likestillingsministeren, i tillegg til forsvars- og utenriksministeren.

Regjeringens handlingsplan anerkjennes at kvinner på flukt er spesielt utsatte:

«Grove brudd på menneskerettighetene og humanitærretten bidrar svært ofte til en prekær humanitær situasjon med store menneskelige lidelser. Syria, Irak og Sør-Sudan er klare eksempler på dette. Kvinner på flukt er spesielt utsatt for kjønnsbasert vold og diskriminering.»

Kvinner som usynliggjøres. Kvinner som Yasmin.

Men det mangler konkrete tiltak for kvinner og barn i vårt eget land, kvinner som er et direkte resultat av mangelen på kjønnsperspektiver i humanitært arbeid. Kvinner som lever ved siden av oss, her i det norske samfunnet. Kvinner som har krav på den samme innsatsen som regjeringens handlingsplan for 1325 pålegger norsk, humanitær innsats utenlands. Kvinner som usynliggjøres. Kvinner som Yasmin.

Et delmål i handlingsplanen sier også: «Norge skal bidra til at kvinner, menn, gutter og jenter har beskyttelse mot seksualisert vold i humanitære kriser. Dette vil innebære innsats både for å forebygge nye overgrep og for å bidra til at overlevende får et helhetlig tjenestetilbud også i tidlige faser av nødhjelpsarbeidet.»

Da Yasmins sak ble avgjort i lagmannsretten tidligere i år, endte det med et vedtak om å sende henne tilbake til Ungarn. Det på tross av at Dublin-avtalen har unntak for særlig sterke hensyn, som for eksempel ved fare for helse eller forfølgelse.

Bør ikke vi også ta vår del av ansvaret?

I praksis står dommen i direkte motsetning til det som skrives i regjeringens eget delmål om innsats for å forebygge nye overgrep og bidra til at overlevende får et helhetlig tjenestetilbud. For Yasmin er ikke bare et menneskehandelsoffer, hun er også en flyktning, hun startet sin reise i en flyktningleir i Jemen. Hun er en del av den statistikken som dessverre utspiller seg i krig og flyktningleirer verden over. Men akkurat nå befinner Yasmin seg altså i Norge. Bør ikke vi også ta vår del av ansvaret?

25. november setter det internasjonale samfunnet søkelyset på den volden som rammer kvinner. Da er det viktig at vi her hjemme ikke glemmer at vi også er en del av den globale landsbyen som verden er blitt. Det vi eksporterer må vi også implementere i Norge.

Krisesenteret på Vestlandet anket Yasmins dom, og nylig ble det klart at saken hennes skal opp i Høyesterett. Ingen oppreisning kan gi henne tilbake det livet hun ble frarøvet, men en dom som gir henne den beskyttelsen hun etter internasjonale resolusjoner har krav på, er ikke bare viktig for henne selv. Den vil også være en viktig anerkjennelse av andre kvinner, som vil fortsette å komme etter henne – helt til verdenssamfunnet møter disse forbrytelsene med det alvoret de representerer.

—

(Oppdatert 19. mai 2016 av red: Høyesterett har vurdert om det er et brudd på Den europeiske menneskerettskommisjonen (EMK) å sende henne tilbake til Ungarn, der hun tidligere har fått asyl – eller om hun er så syk at hun faller inn under unntaksregelen om at svært sårbare mennesker kan få sin asylsøknad behandlet. Onsdag falt dommen – anken forkastes og «Yasmin» må derfor ut av Norge. Kilde: NTB)

(Oppdatert 04. april 2017 av red: Utlendingsnemda (UNE) har avgjort at Yasmin skal få en midlertidig oppholdstillatelse på ett år. Men hun har ikke fått rett til permanent opphold, introduksjonsprogram, bosetting eller norskopplæring. Advokat Terje Einarsen uttalte til NRK 06.01.2017 at han mener UNE ikke har sett på hovedkravet – asyl. Kilde: NRK.no)