Trekk klimasøksmålet om Arktis

En rekke miljøorganisasjoner og kulturpersoner har sammen etablert «Foreningen Grunnloven 112», og skal gå til søksmål mot staten for å kreve at domstolene stanser oljeletingen i Arktis.[1] De hevder at å åpne for oljeutvinning i Arktis er i strid med Grunnlovens «miljøbestemmelse» – paragraf nummer 112.

Søksmålet er et uttalt «politisk» søksmål.

La meg først klargjøre. Jeg er imot oljeboring i Arktis. At Erna Solberg og Tord Lien jublende har tilbudt oljeselskapene å borre etter olje i de sårbare nordområdene, er nok et trist kapittel i kampen for miljøet. Likevel er jeg imot søksmålet. Det er to hovedgrunner til det, som gjelder både rettslig og politisk strategi.

Søksmålet er et uttalt «politisk» søksmål. Politiske søksmål har alltid som mål å skape politisk og folkelig engasjement for saken. Dette har vært målet i flere søksmål for homokampen rundt om i verden, eller søksmål i forskjellige miljøsaker, som utbyggingen av Alta-vassdraget på 1980-tallet her i Norge.

I tillegg til å forsøke å skape folkelig engasjement gjennom rettssaken, vil man normalt også ønske å vinne i domstolen. Man ønsker at domstolen skal konstatere at homofile må få til å gifte seg, eller at staten faktisk ikke kan bygge ut Alta-vassdraget.

Taper man saken derimot, kan det sementere status quo.

Jeg skriver at det normalt er et mål å vinne saken, for det finnes eksempler på politiske søksmål der tap i retten må ha fremstått åpenbart. Den homofiliskeptiske filosofen Nina Karin Monsen samlet for eksempel en gruppe venner, og saksøkte staten fordi de mente at den rødgrønne regjeringens innføring av kjønnsnøytral ekteskapslov var ulovlig. De var sikkert sterke i troen, men noen realistisk tro på seier hadde de neppe.

Eksempelet med de mange søksmål om homofilt ekteskap rundt om i verden, illustrerer en annen side ved politiske søkmål: Vinner man saken, kan den få betydning for andre saker i framtiden. Konkluderer f.eks. retten med at homofile må lov til å gifte seg, vil fort de samme prinsippene om likebehandling føre til andre positive endringer også, som at homofile kan få rett til adopsjon, eller ikke kan diskrimineres i organisasjonslivet, osv.

At man gaper for høyt når man vil bruke retten politisk, er ikke et ukjent fenomen.

Taper man saken derimot, kan det sementere status quo. Etter at kampen om Alta-vassdraget ble tapt i Høyesterett, skal miljøfilosofen Arne Næss slagent ha sagt noe som at «Jammen? Hvordan skal vi få stanset utbyggingen, da?». Svaret var at det kunne ikke stanses, verktøykassen var tom. Og når en så stor sak blir avgjort med tap, kan Høyesteretts dom også potensielt få motsatt effekt av miljøverners ønsker, ved at den tolkes som et slags klarsignal for liknende utbygginger i framtiden.

Søksmålet om oljeboring i Arktis har et uttalt mål om å skape folkelig engasjement, både nasjonalt og internasjonalt. Søksmålet har også mål om at saken skal få positiv effekt på at andre miljø- og klimasaker i framtiden.

 

Til sakens rettslige side viser Foreningen Grunnloven 112 på sine hjemmesider til en juridisk utredning som konkluderer med at oljeutvinning i Arktis «vil være et klart brudd» med Grunnlovens vern av miljøet. Uttalelsen er en munnfull, for konklusjonen er reelt sett høyst usikker. Det innrømmer også initiativtagerne i innledningen til rapporten, der de skriver at konklusjonen er langt fra ubestridt.

At konklusjonen er høyst usikker, er en god grunn for å revurdere søksmålet. Effekten av å tape, kan fort bli at man sementerer dagens forståelse av Grunnloven § 112 som en politisk programerklæring, i stedet for å aktivere den. Da kan søksmålet få motsatt effekt av formålet.

Jeg mener det ville vært mer strategisk ikke å gape så høyt som Foreningen Grunnloven 112 gjør i dette første miljøsøksmålet for å sette Grunnloven § 112 på kartet.

Politiske mediesaker vil nesten alltid inneholde to hovedroller; skurker og ofre.

At man gaper for høyt når man vil bruke retten politisk, er ikke et ukjent fenomen. Da det ble avslørt at et datterselskap av Aker Kværner utførte reparasjonsarbeider på fengselet på Guantanamo, gapte Amnesty for høyt. De gikk etter Aker Kværner i politianmeldelse og i media. Saken endte med henleggelse, bl.a. grunnet rettslige utfordringer med å bevise morselskapets strafferettslige skyld for det et datterselskap hadde gjort.

Kanskje Amnesty burde forsøkt å gå rett etter datterselskapet? Et annet eksempel var da Økokrim ville bruke retten politisk for å kjempe mot skatteunndragelse. De gikk til gigantsøksmål i Transocean-saken. 11 år senere endte saken med et fullstendig tap for Økokrim. I stedet for å få vist at skatteunndragelse er et stort samfunnsproblem og burde bekjempes hardere, endte det med at Økokrim måtte beklage offentlig for saken.

Jeg tror at Foreningen Grunnloven 112 vil ha større sjanser med å vinne andre rettssaker på grunnlag av Grl. § 112 enn Arktis-saken, f.eks. om snøscooterforbudet, gruvedumpingen i Førdefjorden, eller noe innenfor rømte laks fra oppdrettsanlegg. Disse er ikke klimasøksmål, men naturvern. De er like fullt søksmål som kan trigge Grl. § 112, og være en (kanskje) nødvendig mellomstasjon på veien.

For miljøbevegelsen er Frp og Høyre i utgangspunktet de største skurkene.

Den rettslige siden ved Arktis-søksmålet er riktignok av mindre betydning, dersom saken er egnet til å skape folkelig engasjement. Det tror jeg dessverre ikke at den er.

Politiske mediesaker vil nesten alltid inneholde to hovedroller; skurker og ofre. (Den tredje hovedrollen, helten, er gjerne mer nedtonet, hvis man ser bort fra politikere i valgkamper). Skal sakene skape folkelig engasjement, bør de ha «gode» ofre og skurker.

Lofoten hadde gode ofre. Det var de sjarmerende fiskeværene, sjarkene og værbitte karer med ullgenser og sydvest. Offeret var de majestetiske fjellene som skyter opp av havet og omringer sandstrendene.

Offeret var turistene, lundefugl, og lokalbefolkningen som heller ville ønske velkommen turister enn oljetønner. Snøscooter-saken har også gode ofre. Offeret er skituren, Jotunheimen og hytta. Offeret er gaupeunger og ørner. Offeret er påskesola, og den kramme snøen du aldri kommer til å høre igjen, fordi knirkingen overdøves av motorvrælet. Men hvem og hva er offeret i Arktis? Hvem skal vi identifisere oss med og beskytte? Arktis har «dårlige» ofre.

Så kan man hevde at man allerede har investert så mye i Arktis-saken, at man bør gjennomføre.

Og hvem er skurkene? Skurker er best når de beveger seg mot ytterkanten av sin politiske plattform og sine verdier. For miljøbevegelsen er Frp og Høyre i utgangspunktet de største skurkene, men det er lettere å bli sint på en skurk i egne rekker. Jeg jobbet selv i AUF da Lofoten-kampen var på sitt mest intense, og vi i AUF (og miljøbevegelsen ellers) var mye sintere på Jens enn på Erna, selv om de mente det samme.

Ettersom skurkene Tord Lien og Erna Solberg ikke er i ytterkanten av verken Høyres eller Frps politiske plattform, er det så vidt jeg kjenner til ingen intern opposisjon av betydning i verken Høyre eller Frp i denne saken. Antagelig vil ikke saken mobilisere mange av de to partienes velgere. Håpet om politisk gjennomslag er mindre.

Hvis målet er å skape folkelige engasjement og kampvilje, tror jeg altså saken mangler gode nok ofre, gode nok skurker, og en stor nok intern opposisjon.

Så kan man hevde at man allerede har investert så mye i Arktis-saken, at man bør gjennomføre. Men har du valgt en sti som går i feil retning, går du ikke til enden fordi du allerede er kommet så langt.

(Når alt dette er sagt, om saken faktisk kjøres hele veien, håper jeg at jeg tar feil.)

—

[1] Formelt er saksøkerne Natur og Ungdom og Greenpeace. De to er medlemmer i Foreningen Grunnloven 112, som ifølge sine hjemmesider jobber med søksmålet.