Det amerikanske marerittet

Ulikhet har tatt livet av den amerikanske drømmen, viser Robert D. Putnam i sin siste bok “Our Kids”. Analysen til en av USAs mest innflytelsesrike intellektuelle setter dagsorden for den politiske debatten fram mot valget, og bør vekke oppmerksomhet også i Norge.

Med de famøse ordene «Alle menn er skapt like», erklærte USA sin uavhengighet for verden. Siden har dette vært en identitetsmarkør for innbyggerne i landet som i dag rommer 300 millioner innbyggere. Forutsetningen om at alle (dog i 1776 tidspunktet begrenset til hvite menn) skal ha like muligheter, uavhengig av foreldre og bakgrunn. Suksess avhenger dermed kun av egen innsats. I et slikt paradigme er økonomisk ulikhet ikke bare akseptabelt, men også positivt og attpåtil rettferdig, all den tid man selv sitter med nøkkelen til en bedre virkelighet dersom man bare jobber hardt nok for den.

Harvardprofessoren er kalt en av verdens mest innflytelsesrike akademikere.

Det høres fint ut. Problemet er bare at dagens samfunn ikke gir barna våre «like muligheter», argumenterer Robert D. Putnam i sin siste bok. «Spør ikke hva landet ditt kan gjøre for deg, men hva du kan gjøre for landet ditt», sa John F. Kennedy i Washington 20. januar 1961. Midt i folkemengden står Robert D. Putnam. Siden den gang har han ifølge seg selv etter beste evne forsøkt å bidra til et litt bedre samfunn. Harvardprofessoren er kalt en av verdens mest innflytelsesrike akademikere og brukt som rådgiver av både demokratiske og republikanske presidenter.

Spesielt kjent er han for gjenopplivingen av teorien om sosial kapital (summen av normer, tillit og nettverk) –  selve limet i det sosiale samfunnet. I hans mest kjente bok «Bowling Alone», viser han hvordan den sosiale kapitalen i samfunnet er i fritt fall. Erkjennelsen av at det er barna som lider mest når samfunn rakner, inspirerte professoren til å kikke videre på konsekvensene.

«Noen av oss lærer gjennom tall, men de fleste av oss lærer gjennom historier», skriver Putnam i sin siste bok. Sammen med kollegaene har han intervjuet barn og familier mange steder i landet. Deres vitnemål om livet får stor plass i all tematikken professoren diskuterer. I en omfattende og unik blanding av sosioøkonomisk analyse og møter med virkelige mennesker undersøker Putnam i sin siste bok «Our Kids» hvordan økende ulikhet har uthulet den amerikanske drømmen.

Kun halvparten av skoleelevene hadde foreldre som hadde fullført videregående skole.

Vi tas først med på en reise til byen Port Clinton i Ohio, der Putnam selv vokste opp. Han gikk ut av videregående i 1959, i en by som på ingen måter var det perfekte samfunn. Rasediskriminering, homofobi og et svært synlig glasstak for kvinner preget samtida. Port Clinton var imidlertid et kremeksempel på den amerikanske drømmen om at hardt arbeid gir store muligheter. Kun halvparten av skoleelevene hadde foreldre som hadde fullført videregående skole. Både den absolutte og relative sosiale mobiliteten var høy. Hele 80 prosent av 1959-kullet gjorde det bedre enn sine foreldre.

I 1959 gikk barn med ulik sosioøkonomisk bakgrunn på samme skole, spilte på samme fotballag og deltok på de samme sosiale aktivitetene. «De fleste av mine klassekamerater, uavhengig av sin sosiale bakgrunn, var aktive innen idrett, musikk, drama og andre fritidsaktiviteter. På fotballkampene fredag kveld dukket de fleste i byen opp», skriver Putnam. Han bruker sine egne klassekamerater som eksempel. Her møter vi for eksempel Frank, som kom fra en av de få svært velstående familiene i byen. Familien nedtonet bevisst sin sosiale status, og oppfordret Frank til å være sammen med barn fra mer beskjeden bakgrunn. Han skilte seg så lite ut at få på skolen visste om hans velstående opphav.

Fattige barn i dag har det langt verre enn de hadde for 60 år siden.

I «Our kids» reiser Putnam tilbake til hjembyen i nåtid. Kontrasten til egen oppvekst er enorm. Dagens innbyggere i Port Clinton fremdeles lever fremdeles i én by, men i to forskjellige verdener der gapet mellom de rikeste og fattigste er blitt enormt. Vakre Lake Erie, et tidligere yndet turmål for fiskeglade er nå blitt et “gated community” med luksuriøse millionvillaer for tilflyttende rike advokater, leger og næringslivstopper. Medianinntekten i dette området er i dag dobbelt så høy som i områdene rundt. Her inne er barnefattigdommen ikke-eksisterende. Vi får møte Chelsea. Faren er en anerkjent advokat. Moren har høyere utdannelse, og jobber i dag deltid som spesialpedagog i privat sektor. En av foreldrene har alltid vært hjemme når Chelsea og broren kom hjem fra skolen, og familien spiste alltid felles middag.

Fleksibiliteten deltidsjobben gir har vært viktig for å kunne følge opp barna, forteller moren: «Jeg har vært veldig opptatt av karakterer. Jeg har fulgt dem nøye gjennom skolen, og har fortsatt etterpå. Da de var små leste jeg mye for dem (…) Begge to kunne lese da de begynte i barnehagen (…) Jeg ser så mange barn som er helt utenfor (…) Mødrene deres bryr seg ikke».  Chelsea har alltid visst at hun skulle ta høyere utdanning. Foreldrene lovet å betale for studiene dersom barna gikk ut blant de ti prosent beste på videregående. Det gjorde begge to.

100 meter unna millionvillastrøket Chelsea vokste opp i, på andre siden av togskinnene, er barnefattigdommen i dag femti prosent. Mange av barna her lever med total mangel på voksenpersoner i livene sine. Siden 1950 har «mulighetsgapet» mellom barn av mer og mindre velstående familier økt, skriver Putnam. Litt fordi de velstående barna har det bedre i dag enn på 1950-tallet, men mest fordi fattige barn i dag har det langt verre enn de hadde for 60 år siden.

Dette kunne fort blitt anekdoter fra tilfeldige intervjuer. Men fortellingen om Port Clinton er ikke bare fortellingen om en by nordøst i landet. Det er fortellingen om USA.

Putnams bok er tapetsert med grafer og figurer hvis fellestrekk er at de ser helt like ut: med form som åpne sakser viser de at gapet mellom de mest og minst ressurssterke hva gjelder inntekt og utdanning har økt drastisk langs alle tenkelige parametere. Skoleidrett, overvekt, sosiale nettverk, finansielle bekymringer og skoleresultater er bare noen av områdene hvor barna av rike familier har dratt kraftig fra barn av fattige foreldre.

Dette har ennå ikke dukket opp på tradisjonell statistikk over sosial mobilitet. Årsaken til det er at konvensjonelle indikatorer over mobilitet henger tre til fire tiår bak utviklingen: En datter eller sønns mobilitet måles vanligvis utfra hvilken utdanning eller inntekt denne personen har i 30- og 40-årene, sammenlignet med foreldrenes utdanning eller inntekt da han/hun var like gammel. Det betyr at dagens politikere blir som «astronomer som studerer stjernene», mener Putnam; de baserer dagens politikk for å sikre like muligheter på informasjon om en generasjon som ble født for 40 år siden. Ved å måle hva som har skjedd rundt barns levevilkår de siste årene, får vi mer oppdatert informasjon. I motsetning til bildet den konvensjonelle statistikken gir oss, viser Putnams statistikk et samfunn der mobiliteten ser ut til å ha blitt svekket gjennom flere årtier.

Barnas oppvekstsvilkår er radikalt forandret de siste årene. Mens segregerte etniske bomiljøer er blitt mindre vanlig, har det klassedelte boligmarkedet blitt en realitet. Flere og flere familier bor i dag i nabolag som er utelukkende velstående eller utelukkende fattige. Dette har igjen ført til et svært klassedelt skolesystem. Skoleelever fra den øverste halvdelen av inntektsfordelingen går i økende grad på privatskoler eller bor i gode skolekretser. Selv der fattige og mer velstående barn bor i samme skolekrets, er det i økende grad sannsynlig at de går på forskjellige skoler. Konsekvensen av skoleinndelingen er at barn av ulik sosioøkononomisk bakgrunn sjelden møtes. De spiller ikke på samme fotballag og de blir ikke venner.

Barnas oppvekstsvilkår er radikalt forandret de siste årene.

Putnam peker også på en annen interessant demografisk trend: Mens det på begynnelsen av 1900-tallet ble stadig vanligere å gifte seg utenfor ens egen sosiale klasse, er denne trenden snudd det siste halve århundret. Det er i dag også stor forskjell på stabiliteten i hjemmene amerikanske barn vokser opp i. Bare ti prosent av barna som kommer fra familier der foreldrene har høyere utdanning, er oppdratt av aleneforeldre. For barn som kommer fra familier der foreldrene kun har videregående utdanning er det samme tallet hele 70 prosent. På 1960- tallet var denne forskjellen liten. Putnam ønsker ikke rette noen moralsk pekefinger over dette, men konstaterer nøkternt at det er vanskeligere å oppdra et barn alene.

Putnam refererer ulik forskning som viser at sunn utvikling av hjernen hos barn er tett knyttet til foreldrenes utdanningsnivå, inntekt og sosiale status. Kognitiv stimuli fra tidlig oppvekst er for eksempel helt nødvendig for optimal læring. På samme måte er barns samhandling med omsorgsfulle, oppmerksomme voksne svært viktig for god utvikling. Forsømmelse, opplevelse av ignorering og stress kan medføre det motsatte. Gapet mellom hvor mye foreldre med høyere utdanning og foreldre uten, investerer i barnas utvikling har vokst enormt.

Mens det tidligere ikke var forskjell, bruker foreldre i den øvre middelklassen 45 minutter mer tid på aktiviteter som lesing og leking med barna sine hver dag sammenlignet med arbeiderklasseforeldre. Det er også svært oppsiktsvekkende at foreldre med god inntekt og høy utdanning har hørt hele 19 millioner flere ord enn barn med arbeiderklasseforeldre når de begynner i barnehagen. Putnam trekker også fram felles familiemiddager, noe han mener er en sterk indikator på foreldrenes sosiale investeringer i barna sine. Også her er gapet mellom hvor ofte ressurssterke og ressursvakte familier samles rundt middagsbordet, stort.

Lauren og søsteren er svært opptatt av at man ikke kan stole på noen.

Intervjuene i boka viser at barn fra ressurssterke familier forteller om mange voksenpersoner som støtter og hjelper dem, forteller om hvilke muligheter de har og som involverer seg i skolegang og studier. Barna fra det man pleide å kalle arbeiderklassen vokser opp uten de samme støttende voksenpersonene i livene sine. Alt dette bidrar til at barn fra ressurssterke familier rett og slett har bedre innsikt i samfunnet, og dermed har et bedre utgangspunkt for å manøvrere i det, mener Putnam. Vi møter for eksempel David, som Putnam fant hengende rundt i en park i Port Clinton. David vokste i hovedsak opp hos en far som var inn og ut av fengsel. En jevn strøm av kvinner gjennom farens liv har resultert i ni søsken.

David har ni halvsøsken, men ingen fast adresse. Til sammen har David gått på sju ulike skoler. Etter å ha slitt seg gjennom skoleløpet endte han til slutt opp med et vitnemål etter å ha fått godkjent en jobb på Big Boppers Diner som en del av studieløpet (jobben mistet han imidlertid rett etterpå). David har selv havnet på kant med loven flere ganger, noe som har gjort det vanskelig å få jobb. Han er selv blitt far, «det bare skjedde». I motsetning til mange andre ønsker David seg høyere utdanning, men aner ikke hvordan han skal få det til. Han kan ikke huske å noen gang ha blitt tilbud råd eller veiledning av verdi og er bitter på at ingen i samfunnet rundt ham stilte opp selv om de visste hva som foregikk i familien.

I dag oppgir nesten 6 av 7 fattige barn at de ikke stoler på folk.

Statistikken viser det samme: Fattige barn er i større grad er isolert, fra alle – familien, skolen og samfunnet. For eksempel har rike barn flere uformelle mentorer, som for eksempel familievenner, trenere eller rådgivere. Det fører til det Putnam kaller et “savvy gap” – (fritt oversatt et slags kunnskapsgap), der de fattigste rett og slett ikke får informasjon over hvilke muligheter som finnes rundt dem. Disse barna vokser også opp uten tillit til noen rundt seg. Som for eksempel Lauren, som har vokst opp med en alenemor i utkanten av Atlanta. Familien har, grunnet morens harde arbeid, klart seg greit.

Men både Lauren og søsteren er svært opptatt av at man ikke kan stole på noen: «Du må ha være på vakt hundre prosent hele tiden, fordi du ikke vet hvem som er rundt deg og hva de er i stand til å gjøre – både familien og andre». I Putnams statistikk kommer det for eksempel fram at 6 av 10 innbyggere i rike nabolag stoler på naboen. I fattige nabolag er det kun 1 av 4. Graden av tillit har falt for alle grupper siden 1970-tallet. Ikke overraskende har imidlertid gapet mellom hvor stor tillit den mest og minst ressurssterke tredjedelen i samfunnet har, økt signifikant siden slutten av 1990-tallet. I dag oppgir nesten 6 av 7 fattige barn at de ikke stoler på folk.

Putnams bok er et overbevisende og sjokkerende bidrag til forståelsen av de dype, urovekkende konsekvensene av ulikhet. Resultatet er en verden der de fattigste barna står uten mulighet til å klare seg i konkurransen mot andre. Det ultimate beviset på at den amerikanske drømmen er i krise, er at barn i USA i dag, med rike foreldre og dårlige resultater fra highschool, har større sjanse til å oppnå en grad fra college enn barn med fattige foreldre og gode skoleresultater. Den amerikanske drømmen er for mange bare et mareritt.

Erkjennelsen av at det er barna som lider mest når samfunn rakner, inspirerte professoren til å kikke videre på konsekvensene.

Årsaken til utviklingen er tredelt, tror Putnam. Den mest åpenbare er den økende inntektsulikheten, som begrenser foreldres mulighet til å gi barna sine en god oppvekst. Den andre årsaken til det økende «mulighetsgapet», er ifølge Putnam sosial segregering. Som analysene i boka viser er det i dag mindre sannsynlig enn før at man bor, går på skole, spiller fotball og gifter seg med mennesker fra en annen sosial bakgrunn. Konsekvensen er at innbyggere i samme by har følelsen av å bo i to ulike verdener. De minst ressurssterke kjenner mest på det.

Til slutt peker Putnam på en økende individualisme. Denne tematikken kjenner vi igjen fra bestselgeren «Bowling Alone», der Putnam identifiserer en kollaps i det amerikanske samfunnet. Da Robert Putnam var ung stilte lokalsamfunnet opp for ham. Han fikk delta på fotballtrening, fikk musikkundervisning og låne instrumenter så han kunne prøve seg i et band. Spleiselaget eksisterte fordi man tenkte det var rett å støtte Putnam og resten av byens ungdom den samme muligheten til å lykkes.

Når man før snakket om «våre barn», mente man alle barna i lokalsamfunnet. Når man i dag snakker om «våre barn» betyr ens egne biologiske barn. Mens de som tidligere manglet støtte hjemme fikk det fra samfunnet rundt seg, havner de i dag helt utenfor. Kombinasjonene av disse tre faktorene gir et sørgelig resultat for de fattigste barna. Det utgjør både en risiko for framtidig produktivitetsutvikling og samfunnsøkonomisk lønnsomhet. Det er også et demokratisk problem. Men først og fremst er det rett og slett en gal utvikling, mener Putnam: «Amerikas fattige barn tilhører oss og vi tilhører dem. De er våre barn».

Putnams bok er av mange mottatt med trampeklapp og pekes på som et bidrag som vil prege den amerikanske valgkampen. Men han kritiseres også. Noen mener han overser skjevfordeling av inntekt og makt. «You´d never know from Our Kids just how radically income inequality has grown», skriver en kritiker i New York Times.

Å forstå dynamikken i hvordan økonomisk ulikhet kan ødelegge samfunn er enormt viktig. I boka «The Spirit Level: Why More Equal Societies Almost Always Do Better», viser forskerne Richard G. Wilkinson og Kate Pickett hvordan samfunn med høy ulikhet har lavere tillit, mer psykisk og fysisk sykdom, mer overvekt, lavere sosial mobilitet og mer kriminalitet, for å nevne noe. I sin nye bok «Ulikhet: Hva kan gjøres» er professor og ekspert på ulikhet Anthony Atkinson krystallklar på at økonomisk ulikhet er årsaken til annen ulikhet, og at det i hovedsak er politikk som endrer distribusjonen av inntekt. Han er svært opptatt av å motbevise vanlige argumenter mot effektive politiske grep, som at det vil gå utover den økonomiske veksten, at globaliseringen gjør ulikhet uunngåelig og at man ikke har råd til politikk som bekjemper ulikhet.

USA ligger i dag på toppen av økonomisk ulikhet i OECD. Det er umulig å forstå det voksende mulighetsgapet uten å ta den økonomiske ulikheten som en sentral nøkkelfaktor i analysen. Likevel framstår kritikken av Putnam som til dels urettferdig. Først og fremst fordi Putnam selv er krystallklar på dette forholdet i boken sin. I forbindelse med lanseringen av boka viste han for eksempel til et besøk hos tidligere president George Bush der han gikk gjennom flere av saksediagrammene sine. Bush´ kone Laura tok ordet og oppsummerte utfordringen: «Hvis du ikke vet hvordan du skal kunne beholde huset og jobben har du rett og slett mindre energi å investere i barna dine».

Når man i dag snakker om «våre barn» betyr ens egne biologiske barn.

Blant Putnams medforskere går denne erkjennelsen under navnet «Laura Bush – hypotesen», og har vært viktig for professorens arbeid. I boken viser han også til statistikk som beskriver hvordan forskjellen i foreldres økonomiske investeringer i barna har økt drastisk. Vi får vite at familier der foreldrene har høy utdanning i dag bruker sju ganger så mye penger på barna enn foreldre som kun har fullført videregående skole. Siden 1980-tallet har den rikeste tidelen av amerikanske foreldre økt forbruket på barna sine med 75 prosent, mens foreldre med de laveste inntektene i dag bruker 22 prosent mindre. Samtidig tar skolene i økende grad betalt for aktiviteter som tidligere var gratis.

De fleste ville nok ønsket velkommen en putnamsk analyse av hvordan en stadig skjevere inntektsfordeling ikke bare skjer av seg selv. Noen har interesse av at det blir sånn. Når de på toppen får en stadig større andel av inntekter og formue, konsentreres også makt. Putnam er imidlertid tydelig på at hans hovedanliggende med boka er å skape bevissthet om problemet og bidra til en offentlig debatt. For å få til det vil han gjerne diskutere med alle. Derfor er manglende skurker i boka et bevisst valg, som forfatteren selv forklarer det.

Putnam kunne utvilsomt vært hardere i klypa i kritikken sin.

For å danne oss et helhetlig bilde av mekanismene og konsekvensene av økonomisk ulikhet er det vår oppgave som leser å sette sammen de ulike bidragene litteraturen kan tilby. Atkinson gir et av dem, Wilkinson og Pickett et annet. Den franske verdenskjente økonomen Thomas Piketty står også bak en del av litteraturen man må få med seg for å danne seg et bilde av den økende ulikheten. Putnam argumenterer imidlertid for at vi i dag vet mye om hvordan den økonomiske ulikheten har utviklet seg. Han er opptatt av at mens forskjellene mellom de ressurssterke og mindre ressurssterke tidligere var økonomiske, nå både er økonomiske og sosiale. Derfor avgrenser han seg til å analysere konsekvensene av den økte ulikheten.

En annen del av kritikken mot Putnam er at han beskriver et samfunn på vei mot grøfta, uten å plassere ansvaret der det hører hjemme. Professor i amerikansk historie på samme undervisningsinstitusjon som Putnam, Jill Lepore, er blant Putnams kritikere. Hun mener «Our Kids» er en lidenskapelig bok om et høyaktuelt og viktig tema. Hun mener imidlertid den også er noe hjelpeløs, rett og slett fordi den mangler skurker. «Skal du skrive en fortelling om at fæle ting skjer med snille folk, så må du gi en forklaring. Når du lar karakterene i boka komme med argumentene dine, vil leseren din forvente at også forklaringen kommer gjennom dem. Jeg synes synd på Chelsea. Jeg synes mer synd på David. Er det meningen at jeg skal hate Wendy?», spør hun.

Lepore viser til professor Steve Fraser, som mener problemet med den politiske debatten i USA er at venstresiden ikke er villige til å skylde på noen for noen ting lenger. Selv tar hun til etterretning at Putnam ikke foreslår å utfordre de grunnleggende institusjonene i den finansielle kapitalismen, men heller retter fokuset mot utformingen av velferdspolitikk og mener alle i det amerikanske samfunnet må ta sin del av ansvaret for at en økende mengde amerikanske barn faller helt utenfor. Lepore mener ansvaret må plasseres hos dem hun mener har det, Kongressen.

Putnam kunne utvilsomt vært hardere i klypa i kritikken sin. Ta for eksempel utviklingen i minstelønn. I 1969 var den på 12 dollar og 45 cent (i dagens penger). Hadde minstelønnen utviklet seg i takt med veksten i økonomien ville den vært på over 20 dollar. Realiteten er imidlertid helt annerledes. Dagens timelønn er en tredjedel mindre enn i fra 1970 – og er i dag på 7 dollar og 25 cent. At dette bidrar til å innskrenke mange amerikaneres muligheter, er hevet over enhver tvil. Putnam peker i boka si på at minstelønna er for lav, uten å oppfordre politikerne til å heve den. Her kunne den amerikanske professoren vært langt tydeligere.

Bekymringen for økende ulikhet finnes ikke lenger bare på venstresida.

Det betyr ikke at professoren ikke har noen ideer om hvilke løsninger som finnes. Et eget kapittel er viet en rekke løsningsforslag: øke minstefradraget, videreføre fattigdomsprogrammer som matkuponger og barnetrygd, bedre rehabilitering av ungdomskriminelle, mer investeringer i fattige nabolag, flytte fattige familier til ressurssterke nabolag, gratis tilgang på aktiviteter på skolen, større tilgang til omsorgstjenester for barna og mer penger til offentlige skoler. I tillegg har han lansert «Closing The Opportunity Gap initiative», der en rekke amerikanske eksperter skal vurdere hvilken rolle familiepolitikk, utdanning og omsorg, samfunnsinstitusjoner, grunnskole, og yrkestrening kan spille for å gi dagens unge like muligheter. Hver gruppe vil komme med rapporter før sommeren.

Putnam er imidlertid klar på at det ikke finnes noen kjapp løsning for å tette mulighetsgapet dagens unge opplever. Han ønsker seg en ny bevegelse, som «The High School Movement» på begynnelsen av 1900-tallet. Essensen i reformen, som bidro til å gjøre USA verdensledende i økonomisk produktivitet og sosial mobilitet, var at ressurssterke amerikanere var villige til å betale for skoler som i hovedsak ville komme andres barn til gode. Den samme viljen til å investere i andre folks barn må finnes tilbake.

Bekymringen for økende ulikhet finnes ikke lenger bare på venstresida. Hovedgrunnen til det er man ikke lenger kan nekte for at den eksisterer. I en undersøkelse Pew Research Center gjennomførte i fjor sier flertallet i 44 nasjoner at gapet mellom rike og fattige er et stort problem i sine respektive land. Den amerikanske drømmen betyr at veien til et bedre liv er lett tilgjengelig, så lenge man jobber for det. Derfor har ikke økonomisk ulikhet vært ansett som et problem for den gjengse amerikaner. Gjennom å fortelle historiene om dagens amerikanske barn kan Putnam bidra til forståelse av hvilke konsekvenser ulikhet får.

At vi først for øynene opp for utfordringen når vi tydelig ser konsekvensene av den, har den siste tidens debatt vist tydelig. Både IMF, OECD og til og med det amerikanske kredittvurderingsselskapet Standard and Poors har alle advart om de samfunnsøkonomiske konsekvensene av økt ulikhet. For eksempel har OECD vist at Norge, et av landene i verden med minst forskjeller, ville hatt ni prosent høyere økonomisk vekst dersom forskjellene hadde vært mindre.

På samme måte viser Putnam oss at ulikhet fører til at det ikke er de flinkeste, smarteste og beste hodene som vinner konkurransen, men dem som har mest ressurser. Når drømmen om at et bedre liv er mulig for alle brister, vil det forhåpentligvis gi økt oppslutning om å ta grep som virker.

Mens det liberale frihetsbegrepet har dreid seg om «like muligheter», har den sosialistiske tilnærmingen vært at aktiv politikk må til for å sikre folk reelt like muligheter. Dette er blitt omtalt som resultatlikhet – at alle burde ende opp med like levevilkår uavhengig av utgangspunktet de hadde. Absolutt resultatlikhet er verken nødvendig eller ønskelig for å sikre et samfunn der hardt arbeid faktisk er det som avgjør hvor godt man gjør det. Imidlertid viser Putnams bok at å sikre alle «like muligheter» ikke er mulig uten en aktiv politikk. Skillet mellom det liberale og det sosialistiske frihetsbegrepet er visket ut (det er for øvrig tvilsomt at det noen gang eksisterte).

Det vil si at flere tar mindre utdanning enn sine foreldre.

De nordiske landene er kjent for å gjøre det godt i undersøkelser om dette, men også her vi har en rekke utfordringer. I studien «Sosial reproduksjon av utdanning», peker SSB-forsker Rachel Ekren på at vi sammenlignet med flere andre OECD-land både har større fallende mobilitet og mindre stigende mobilitet. Det vil si at flere tar mindre utdanning enn sine foreldre, samtidig som færre tar mer utdanning enn foreldrene. Barn av foreldre med grunnskole som høyeste utdanning har i gjennomsnitt 12 grunnskolepoeng mindre enn barn av høyt utdannede foreldre. SSB-studier viser at både trygd og fattigdom går i arv.

«Krake søker make»- trenden som Putnam beskriver i USA, er også utbredt i Norge. Ifølge SSB har har ulikheten siden midten av 80-tallet økt med 19 prosent. Arv og formue betyr mer enn tidligere. I Putnams bok får vi et tydelig bilde av hvilke konsekvenser en slik utvikling kan medføre. Et samfunn der lommeboka avgjør framtiden mer enn talent, utdanning og innsats er ikke rettferdig og kan på sikt gi på sikt alle dårligere levevilkår. Å bekjempe forskjeller må være en viktig politisk prioritering. Ellers kan konsekvensen bli en drøm som brast også for oss her hjemme.

(Bokanmeldelse av “Our kids” – En forkortet utgave av denne anmeldelsen har tidligere stått på trykk i Morgenbladet.)